Kommentar

«Enda et eksempel på hvordan myndighetene bruker idretten»

Er det én ting de siste dagene har lært oss, så er det at idretten fortsatt blir kynisk brukt i det politiske spillet hjemme i Norge.

Noen vil sikkert også mene at den blir misbrukt.

For når helseminister Bent Høie skråsikkert slår fast at det ikke er aktuelt å gi landslaget unntak for for karantenereglene, så er det en viktig prinsipiell politisk beslutning.

Om man er Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo – det spiller ingen rolle – alle skal følge de samme reglene.

I en så høyprofilert sak er dette en politisk gavepakke som en garvet politiker selvsagt griper med begge hender.

Fordi beslutningen er umulig å angripe. På papiret. Loven er klar. Noe de fleste av landets mest pr-kåte jurister har slåss for å påpeke i media det siste døgnet.

Så langt er alt vel og bra.

Problemet oppstår når dette prinsippet åpenbart får en uheldig konsekvens med at de samme spillerne får reise ut av landet med rutefly. Og man trenger ikke være smittervernsekspert for å forstå at det neppe er mindre farlig med tanke på at landslagsspillerne i verste fall er blitt smittespredere på offentlig transport.

Når bildene av norske fotballproffer i karantene strømmer inn blant vanlige folk på Gardermoen, så nærmer det hele seg en parodi for meg.

Og:

I dag flys et titalls nødlandslagsspillere inn til Oslo fra det ene blodrøde landet etter det andre. Gud vet hva de kan dra med seg på veien. Hvis det var smittevern som var i høysetet, så har faktisk ikke middelet helliget målet til regjeringen denne gangen.

Det eneste som mangler nå er at én av de nye gutta tester positivt på Covid 19 ved ankomst Norge. Men når man må sende dem rundt halve Europa på offentlig transport, så er jo det en kjent risiko.

For selvsagt kunne landslaget fått et unntak av norske myndigheter også i denne saken. Hvis det hadde vært politisk vilje for det.

Unntak har jo vært regelen for idrettsfolk siden pandemien brøt ut. Både i Norge og rundt forbi i verden. Og norske myndigheter har også godkjent de protokollene som fotballandslaget har fulgt under UEFAs regime. I sum har det fungert bedre enn man kunne frykte.

For å sette det på spissen.

Hadde alle levd som norske fotballproffer, så hadde smittetallene garantert vært lavere. Både i Norge og Europa.

Norsk fotball og resten av norsk idrett har faktisk vist seg tilliten verdig med de unntakene de har fått fra myndighetene.

Det er jo derfor det har blitt slik i Norge at eliteseriespillerne får lov å spille fotball – mens mosjonister som meg ikke kan spille bedriftsfotball eller kamp i sjettedivisjon.

Og det er en god grunn for at det er ulike regler.

Mens vi har flydd rundt på badestrender, tatt fly til Syden og stort sett levd normale liv hele sommeren, har profesjonelle fotballspillere nærmest vært innelåst i sine egne hjem.

Disse kravene er ytterligere skjerpet nå som smitten har økt.

Og min egen erfaring er i alle fall at ingen tar disse innstramningene mer på alvor enn fotballen og andre idrettsutøvere i Norge.

Da jeg var i Bodø i slutten av september, ruslet jeg rundt i byen som vanlig, var på joggeturer og møtte masse folk. De eneste jeg møtte som brukte munnbind på gata var Bodø/Glimt-stjernene Jens Petter Hauge og Patrick Berg. Og den eneste plassen i byen jeg måtte ha på munnbind selv var på Aspmyra. I møte med spillere og ansatte i Glimt.

Da Jens Petter Hauge skulle reise til Milano for å signere med AC Milan, så var han den eneste av alle flypassasjerene den dagen som hadde munnbind på seg FØR han gikk inn på flyplassen. Alle andre jeg observerte tok munnbindene på da de skulle inn i flyet.

Selvsagt har ikke dette vært en garanti for ikke å bli syk. Hauge ble smittet av Covid-19 da han flyttet til Italia. Men i det kontrollregimet han har vært i på klubb og landslag, har han likevel utgjort en svært liten fare for å smitte andre. Nettopp fordi han er en del av et ressurssterkt felleskap som tar dette på det aller største alvor og har kompetanse til å håndheve det.

En del av konsekvensen av myndighetenes nei i helgen er også at norske idrettsfolk og idrettsledere blir offentlig framstilt som mennesker som ikke bryr seg om smittevernslovene i Norge.

Men sånn er det ikke. Tvert imot.

De siste månedene har jeg aldri følt meg tryggere enn i møte med idrettsfolk. Og det er uansett om jeg har vært på eliteseriekamp, friidrettsstevner eller bare møtt idrettsutøvere til pressemøter eller intervjuer. Fordi de er profesjonelle på smittevern. Og de har også stilt svært strenge smittevernskrav til meg i møte med dem.

Å gå på butikken, eller jobben for den saks skyld, har vært som russisk smitterulett i forhold.

Derfor blir denne saken enda et eksempel på hvordan myndighetene bruker idretten hver gang det er til deres fordel.

I februar avslørte TV 2 hvordan Erna Solbergs regjering overkjørte idrettsforbundet da de skrev en avtale med Kina om et idrettssamarbeid fram mot OL i 2022.

Med å nekte landslaget å reise til Romania, brukes idretten igjen kynisk som en brekkstang for å oppnå et politisk mål.

De har selvsagt full rett til å gjøre det.

Men for meg blir dét det endelige beviset på at idrett er storpolitikk. Også i Norge.

Da Impossible Games ble arrangert på Bislett i juni, var det en stor nasjonal begivenhet. Det var det første store idrettsarrangementet i Norge siden nedstengningen.

Men samtidig. På det tidspunktet hadde Karsten Warholm og Team Ingebrigtsen fortsatt ikke lov til å reise utenlands for å konkurrere eller trene.

Da jeg intervjuet Erna Solberg og kulturminister Abid Raja om dette under stevnet, så svarte de at det var fordi at de ikke anså at idretten var viktig nok for å bli definert som arbeidsreise – fordi det ikke angikk liv og helse.

Da Gjert Ingebrigtsen hørte dette, så repliserte han følgende med en sarkastisk tone.

Hvis ikke idrett er viktig, hvorfor er de her da? Da kunne de holdt seg hjemme og se dette på TV som alle andre.
Gjert Ingebrigtsen

– Hvis ikke idrett er viktig, hvorfor er de her da? Da kunne de holdt seg hjemme og se dette på TV som alle andre.

Igjen satte den godeste Gjert ord på det alle vi andre tenkte, men ikke turte å si.

Gjennom et langt liv i sportsjournalistikken har jeg erfart at politikere stort sett bruker idretten til å sole seg i glansen av nasjonal begeistring. Men når det virkelig kniper, så spiller akkurat de samme politikerne på bortelaget. I beste fall spiller de ballen tilbake til idrettslederne, og ber dem rydde opp i vanskelighetene sjøl.

For i denne saken er vi alle enige om den viktigste tingen. Idrett blir aldri viktigere enn liv og død. Aldri.

Fotball er selvsagt ikke like viktig som den jobben som gjøres av helsearbeidere hver dag for å hindre at pandemien gjør enda større skader på mennesker, og på samfunnet vårt.

Men idrett er faktisk viktig for den mentale folkehelsa. Også midt i pandemien. Derfor synes jeg vi alle skal berømme Fotballforbundet, og alle de andre som har klart å holde i gang ligaene og stevnene – uten at det har bidratt til å spre mye smitte. Det har betydd enormt mye for mange. Meg selv inkludert. Å se norske idrettsbragder har vært et stort lyspunkt i et ellers bekmørkt 2020.

Paradoksalt nok ser det nå ut som nødlandslagets kamp mot Østerrike blir et slikt høydepunkt. For et nydelig engasjement våre nest beste menn har vist for å redde Norge ut av denne knipa.

Men selv om Ruben Gabrielsen og co. allerede har sjarmert oss i senk, så hadde jeg likevel valgt Brauten og Ødegaard 100 av 100 ganger.

For å sitere Nils Arne Eggen: En ting er å leve. Men hva er vitsen med å leve hvis man ikke har noe å leve for?

Så kanskje kan diskusjonen i framtiden heller bli hvordan man best kan leve med pandemien – og ikke bare gjemme seg for den.

Og der har nok politikerne mer å lære av idretten enn motsatt.

Relaterte