Den tyske soldaten sa ett ord – det reddet Gerd
TV 2 var med da kronprins Haakon i sommer gikk Flyktningeruta fra Norge til Sverige. På veien møtte turfølget nordmenn som selv opplevde krigen på kroppen.
Over 50.000 nordmenn flyktet fra nazistene til Sverige under krigen. De fleste gikk til fots gjennom skogen i ulendt terreng, i all slags vær og ofte på natten for å ikke bli sett.
– Historien om Flyktningeruta er litt historien om oss selv, og om hva som i ytterste konsekvens må til for å bevare eller oppnå det samfunnet vi ønsker oss, sier kronprins Haakon.
I forbindelse med at det er 75 år siden krigens slutt, håper han å forstå historien bedre, ved å gå i fotsporene til de som måtte flykte fra Norge den gang.
Derfor gikk han og et turfølge i august 50 av de 120 kilometrene som utgjør Flyktningeruta.
– Jeg synes det er interessant å komme så tett på som vi gjør på denne turen. Man får kjent litt på det rent fysisk. Det er her de var, dette var sånn det var å gå, dette var området det skjedde, sier han.
Se dokumentaren «På tur med Kronprinsen» på TV 2 lørdag klokken 21.30, eller på TV 2 Sumo.
Hjalp flyktningene
På ferdens andre dag går turen til Malnes gård, som ligger i Aurskog-Høland like ved svenskegrensen. Med én mil til nærmeste vei levde familien her et skjermet og fredelig liv som skogsarbeidere, men under krigen kom det stadig flere gjennom skogen som trengte hjelp til å rømme fra nazistene.
Med fare for sitt eget liv, hjalp familien over tusen nordmenn med å komme seg over grensen.
I dag er det Magne Malnes som eier gården. Han er stolt over arbeidet til faren og bestefaren, og jobber i dag med å videreformidle historien til nye generasjoner.
Denne august-kvelden ønsker han kronprinsen og turfølget velkommen til middag på låven sammen to andre gjester, som var barn da nazistene invaderte Norge.
Skulle deporteres
Gerd Golombek måtte flykte til Sverige som 12-åring, mens Bjørn Lybæk hjalp faren sin som flyktningelos på strekningen fra Øyeren til Høland.
– Jeg var ni år da krigen brøt ut og det husker jeg fremdeles, for det var en sånn voldsom sirene som skar som kniver gjennom natten, og vi ble redde, forteller Gerd.
– Vi ble fortalt at vi skulle deporteres og min mor skulle pakke litt tøy og lage mat for noen dager, legger hun til.
Hun husker godt hva som skjedde den dagen, 26. november 1942, da hun og familien skulle deporteres med fangeskipet viss navn de fleste nordmenn i dag kjenner svært godt.
– Da klokken var cirka halv tre kom drosjen for å hente oss, og vi skulle til Donau. Noen stod og gråt. Det var helt stille og et sørgelig syn, sier hun.
Gerd forteller hvordan hun og familien setter seg inn i drosjen, som kjører forholdsvis sakte mot kaia hvor Donau ligger.
– Idet vi kjører gjennom åpningen, roper min tante «Shema Yisrael». Det er en jødisk bønn. I den bønnen la hun hele sin skjebne til Gud, for hun var hundre prosent troende. Jeg tolket det som «Se, Gud, til min skjebne», og min mor svarte på jiddisch: «Nå er vi i Guds hender», sier hun, og fortsetter:
– Jeg tenker at jeg blir nødt til å gå ut, og tar hånden på dørhåndtaket. Men jeg kommer ikke så langt at jeg lukker opp, for mot oss kommer en tysk soldat som patruljerte foran båten, sier hun.
Soldaten sier kun ett ord, forteller Gerd:
«Zurück».
«Tilbake».
– Han som kjører drosjen skjønner ingenting, for han skulle jo bare avlevere oss, og så var han ferdig, sier Gerd.
Hun forteller at sjåføren igjen spør hvor han skal kjøre, men at beskjeden fra soldaten er den samme: «Zurück».
– Så vi ble kjørt tilbake dit vi bodde i Markveien. Mange, mange år etter fikk vi vite at landgangen var tatt inn, og derfor skulle vi ikke gå om bord, sier hun.
Gerd og familien kom rett og slett for sent til å bli deportert til Auschwitz.
– Det var bare minutter om å gjøre, forteller hun.
– Et rystende syn
På låven på Malnes gård sitter reisefølget rundt bordet og hører på mens Gerd forteller.
– Forstod dere hva som ventet dere, spør kronprinsen.
– Nei, sier Gerd.
Hun forteller at de forstod at de skulle flyttes på. Deporteres.
– Men ikke til hva eller hva som skulle skje med oss. Det fikk vi ikke vite, sier hun, og legger til:
– Hvis kronprinsen vil vite når vi fikk kjennskap til hva som skjedde? Bilder fra konsentrasjonsleiren ble sendt som forfilm på kinoen i Sverige. Da så vi hva som hadde skjedd, og det var et rystende syn. Først da så vi hva som skjedde og det som var tiltenkt oss.
Hun tenker på skjebnene til de som ble sendt til Auschwitz, skjebnene som var tiltenkt også henne og hennes familie.
– Det er så grotesk, jeg finner aldri et ord som er dekkende for det, sier hun.
Snakket ikke om krigen
Gerd forteller at hun aldri har fortalt historien sin til sine egne barn, og heller ikke Bjørn snakket noen sinne med sin far om det som skjedde under krigen. Det er også noe kronprinsen kjenner seg igjen i.
– Det var litt sånn hjemme hos meg også. Det var ikke alle som delte så mye om det. Bestefaren min snakket ikke så mye om krigen. Når andre snakket om krigen, rettet han litt hvis de sa noe feil eller kom med små innspill, men det var ikke han som fortalte historien, sier han.
Til TV 2 forteller kronprinsen at han tror grunnen til det, er den samme som for mange andre som opplevde krigen.
– Det var ikke noe han så tilbake på med glede. Han hadde det nok litt som veldig mange av de som har opplevd krigen, som egentlig ikke er så glad i å snakke om det, fordi de ikke har lyst til å gjenoppleve det, sier han.
I dag mener kronprins Haakon at det er viktig å minnes krigens historier, og fortelle dem videre.
– Jeg tror nok at det ble en veldig tydeliggjøring av viktigheten av verdiene våre i årene etter krigen. Det var ikke sånn at du tok demokratiet for gitt i 1946, sier han, og legger til:
– Jeg tror det er veldig sunt for oss å bli minnet litt på det i blant – at ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter ble kjempet for. Folk døde og ble tatt til fange, og de ofret alt og satte alt på spill for at vi skulle få det samfunnet tilbake.
