De spilte sist på egen hjemmebane i 1991. Ingen ante at det skulle gå 29 år til neste gang

Wimbledon er tilbake der de hører hjemme. Dette er deres historie.

Tirsdag 3. november 2020

På et folketomt stadionanlegg i Sør-London sikrer innbytter James Coppinger poeng for bortelaget Doncaster.

I korona-nedstengte England er det selvfølgelig ingen tilskuere til stede, på det som er en kamp i League One - engelsk fotballs tredje øverste nivå.

Allikevel betyr nettopp dette oppgjøret mer enn de aller fleste kamper i historien til det laget som er vertskap denne mørke høstkvelden en snau times gåtur fra Themsens sørlige bredd.

Dette er nemlig fotballklubben Wimbledons første hjemmekamp på 29 år.

Dette er returen til Plough Lane.

Dette er «AFC Wimbledon - coming home».

I videovinduet øverst ser du utdrag fra en TV 2-dokumentar om Wimbledon fra 2001!

Lørdag 4. mai 1991

De vet det ikke selv, men de 10002 tilskuerne som tusler mer eller mindre slukørede hjemover etter å ha sett Wimbledon tape 0-3 hjemme mot Crystal Palace i sesongens siste hjemmekamp har nettopp vært med på noe historisk.

For Plough Lane - i sin daværende form - har faktisk huset sin siste profesjonelle fotballkamp noensinne. Eierne - med den libanesiske businessmannen Sam Hammam i spissen - har skrinlagt sine opprinnelige planer om et nytt stadionanlegg, og de nye kravene fra det engelske fotballforbundet kan ikke innfris.

Som en direkte konsekvens av den grufulle Hillsborough-tragedien to år tidligere er det nå besluttet fra FA at samtlige arenaer på engelsk fotballs øverste nivå nå kun skal bestå av sitteplasser.

LEGENDARISK BILDE: Wimbledons Vinnie Jones sjekker at alt står bra til hos Newcastles Paul Gascoigne. Arenaen er Plough Lane, i februar 1988.
LEGENDARISK BILDE: Wimbledons Vinnie Jones sjekker at alt står bra til hos Newcastles Paul Gascoigne. Arenaen er Plough Lane, i februar 1988. Foto: D.Mirror/NTB Scanpix

Wimbledon Football Club har holdt til på Plough Lane siden 1912. Etter å ha levd lenge i skyggen av sin mer berømte tennis-nabo, en drøy halvtimes spasertur unna, har fotballklubben de siste tiårene også begynt å sette bydelen på kartet.

Men nå må de bort. Plough Lane innfrir ikke kravene. Etter 79 år mister de sin hjemmebane

– Jeg var der ikke selv på den kampen, men har venner som var der. Og de har fortalt at det var veldig rart. Da de forlot Plough Lane den dagen, visste de ikke at det kom til å være deres siste kamp der, sier Mark Hendrix til TV 2.

39-åringen er i dag del av en podkast som hyller favorittklubben på jevnlig basis, er oppvokst midt i Wimbledon-land, og ser med glede tilbake på barndommen der han kunne følge favorittklubben mot de beste lagene i England på kloss hold.

– Jeg ble dratt med på min første kamp på Plough Lane i 1990, og kan ikke huske noe annet enn at det var mot et lag med røde og hvite striper. Om det var Sunderland eller Southampton kan jeg ikke huske, mimrer han, og fortsetter:

– Det var et høl, men det var vårt høl. Det er selvfølgelig umulig å sammenligne med nåtiden. Alt er så rent nå. Det var litt «ubebodd», og det passet laget som spilte der som hånd i hanske. Anlegget og laget hørte sammen.

Laget Wimbledon er nemlig noe for seg selv også “back then”, og de fyker oppover divisjonssystemet i et enormt tempo. Ironisk nok er det på mange måter denne voldsomme klatringen som til slutt gjør at de mister sitt hjem.

Veien mot toppen av engelsk fotball har rett og slett gått for fort.

Wimbledon FC ble stiftet i 1889, men valgt inn i fotballigaen så sent som i 1977. Deretter spilte de seg så mot alle odds inn i toppen av engelsk fotball gjennom en ekstraordinær reise.

DET ORIGINALE WIMBLEDON: Omkamp i amatørcupen mellom Wimbledon og Tooting & Mitchum på Plough Lane. Datoen er 21. februar 1951.
DET ORIGINALE WIMBLEDON: Omkamp i amatørcupen mellom Wimbledon og Tooting & Mitchum på Plough Lane. Datoen er 21. februar 1951. Foto: Shutterstock Editorial, George Little/Anl/Rex

Etter jojo-tilværelse mellom nivå fire og tre de første årene som ligaklubb, startet de i 1982/83-sesongen på en av tidenes raskeste klatreturer i det engelske divisjonssystemet.

Fire sesonger og tre opprykk senere var Wimbledon plutselig var på øverste nivå av den engelske fotballpyramiden. Mot alle odds.

  • 1976/77: Vinner av Southern League - valgt inn i ligaen på bekostning av Workington, som endte sist på nivå fire
  • 1977/78: 13. plass på nivå fire
  • 1978/79: 3. plass og opprykk fra nivå fire
  • 1979/80: 24. plass og nedrykk fra nivå tre
  • 1980/81: 4. plass og opprykk fra nivå fire
  • 1981/82: 21. plass og nedrykk fra nivå tre
  • 1982/83: 1. plass og opprykk fra nivå fire
  • 1983/84: 2. plass og opprykk fra nivå tre
  • 1984/85: 12. plass på nivå to
  • 1985/86: 3. plass og opprykk fra nivå to

Ni år etter å ha overtatt plassen i Football League på bekostning av Workington het plutselig Wimbledons motstandere Liverpool, Everton og Manchester United.

Lokaloppgjørene var ikke lenger mot Dulwich Hamlet, London Caledonians eller Clapton, men mot West Ham, Tottenham og Arsenal.

Man spilte ikke Clapham League, Athenian League eller Isthmian League, men i selveste Football League og sågar nå også på øverste nivå.

Sør-londonerne var selvsagt nederlagsdømte, men slo nok en gang nedenfra og opp. De motbeviste alt som var av skepsis og endte under Dave Bassetts ledelse på 6. plass i engelsk fotball øverste divisjon. På første forsøk. «The Crazy Gang» - et tilnavn de hadde fått grunnet sin eksentriske stil og voldsomme oppførsel - var i toppen av engelsk fotball for å bli.

DEN GANG DA: Wimbledon tar imot Sheffield United i 1983/84-sesongen. Begge lagene rykket opp fra nivå tre.
DEN GANG DA: Wimbledon tar imot Sheffield United i 1983/84-sesongen. Begge lagene rykket opp fra nivå tre. Foto: Shutterstock Editorial, Colorsport/rex

Året etter debuten på nivå én vant de FA-cupen i en av turneringens største sjokkseire noensinne etter å ha slått Liverpool - kanskje verdens beste klubblag på den tiden - i selveste finalen på Wembley

Les mer om den kampen i Kasper Wikestads sak fra 2015 her.

– Min far dro med seg min bror og meg ned til hovedgaten i Wimbledon, og det var bare jubel overalt. Det var et vidunderlig skue. Det var da jeg skjønte hvor viktig en klubb er for sitt nærområde, forteller nå 39 år gamle - den gang 7 år gamle - Hendrix.

Laget etablerte seg i toppen av Division One, og hvem vet hva det kunne blitt til om man faktisk hadde fått beholde sitt hjem og bevare sin galskap i Plough Lane også utover tiåret som fulgte.

Det får de imidlertid ikke, og fra sesongen 1991/92 blir det banedeling med Crystal Palace. Naboen i øst.

Selve navnet «Crazy Gang» - brukt av engelske medier for å beskrive klubben på 80- og 90-tallet - var opprinnelig navnet til en populær britisk komediegruppe på 30-tallet. Navnet ble brukt på grunn av det som ofte var en frekk og voldsom macho-oppførsel hos Wimbledons spillere, som hadde for vane å bedrive hyppige og skandaløse «practical jokes» overfor hverandre og managerne Dave Bassett, Bobby Gould og Joe Kinnear.

Deres generelle tilnærming til spillet ble ofte ansett av andre i idretten som uprofesjonell, og deres spillestil ble ofte beskyldt for å være veldig enkel og lite raffinert i forhold til fotballstilen som ble spilt av de fleste andre ledende klubbene på den tiden. Dette til tross for at den altså hjalp dem å vinne FA-cupen og jevnlig oppnå topp ti-plasseringer på øverste nivå.

Til tross for den konstante kritikken de ble utsatt for, lyktes laget i toppdivisjonen i over ett tiår. Den fysiske stilen, med spillere som Vinnie Jones, Dennis Wise og John Fashanu, skremte ofte de antatt dyktigere motstanderne.

Selv om klubben hadde oppmuntret sine spillere til slik oppførsel siden starten av suksessen i begynnelsen av 80-årene, ble ikke navnet virkelig utbredt før etter FA-cupfinaletriumfen mot Liverpool i 1988.

Akkurat når begrepet forsvant ut av bildet er vanskelig å stadfeste, men etter hvert som Wimbledon ble mer og mer etablerte i toppen, ble også både spillestilen mer raffinert og spillernes bisarre oppførsel noe man var mer vant til. Mange vil mene at kallenavnet mistet mye av sin effekt da det «ble offisielt» i form av at klubbeier Sam Hammam bestemte seg for å bruke navnet i markedsføring av klubben. På midten av 90-tallet dukket blant annet kallenavnet opp sammen med logoen foran på Wimbledons drakter.

Kilde: Wikipedia

Ingen vet hvor lenge det vil vare, men etter hvert som 90-årene strider frem og Wimbledon etablerer seg som Premier League-klubb blir det mer og mer hverdagen at Selhurst Park også er Wimbledons «hjemmebane» på øverste nivå.

Og selv om årene i Premier League går tålelig greit i starten er det ingen som helst tvil om at Selhurst Park aldri blir noe reelt hjem for verken klubb, lag eller supportere av den gale gjengen fra Sør-London.

– Mine første ordentlige minner er fra Selhurst Park. Vi spilte ikke i Wimbledon, men i Croydon. Det var litt annerledes. Noe større. Noe renere. Ikke som i dag, så klart, men heller ikke som Plough Lane. Men selv om vi spilte kampene våre der, så var jeg fra Wimbledon. Derfor ble jeg også Wimbledon-fan. Slik vokste kjærligheten, sier Hendrix.

Eventyrhistorien rundt bydelsklubben fra Merton skal imidlertid få nok en tvist, som handler om mer enn bare banedeling med de Croydon-baserte ørnene fra Palace.

Den banen er jo tross alt «bare» rundt ni kilometer lengre øst i byen.

PÅ HJEMMEBANE, MEN ALDRI HJEMME: Vinnie Jones forsøker å takle Eric Cantona under en FA-cupkamp på Selhurst Park i 1997. Wimbledon vant kampen 1-0 og slo ut den regjerende mesteren.
PÅ HJEMMEBANE, MEN ALDRI HJEMME: Vinnie Jones forsøker å takle Eric Cantona under en FA-cupkamp på Selhurst Park i 1997. Wimbledon vant kampen 1-0 og slo ut den regjerende mesteren. Foto: Max Nash/AP

Høsten 2001, Wimbledon, Sør-London

TV 2 besøker Plough Lane, Wimbledons hjemsted.

Eller rettere sagt, ruinene av det som en gang var det.

Banen ligger falleferdig og forlatt. Gressmatten er gjengrodd og benyttes til avfallsplass for dem som finner det for godt i et litt bortgjemt og fotballhungrig nabolag.

Wimbledons år i Premier League:

  • 1992/93: 12. plass
  • 1993/94: 6. plass
  • 1994/95: 9. plass
  • 1995/96: 14. plass
  • 1996/97: 8. plass
  • 1997/98: 15. plass
  • 1998/99: 16. plass
  • 1999/00: 18. plass og nedrykk

Borte er sjarmen. Borte er laget. Borte er alt.

Laget har tilbrakt et tiår utenfor sitt hjem, og situasjonen er blitt betydelig forverret også sportslig.

Livet på øverste nivå - i divisjonen som ble re-brandet som Premier League i 1992 - er over for Wimbledon og deres tilhengere.

Sommeren 2000 rykker klubben ned fra Premier League, tre år etter at norske Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten har kjøpt dem opp og overtatt eieransvaret. Drillo som trener fungerte aldri, flere nordmenn ble også hentet til klubben på spillersiden, og londonernes tid i det gjeve selskap er over.

– Når du plutselig kommer med masse eiere, trenere og spillere fra et lite land som Norge, så murret det jo litt. «De jævla nordmennene», vi hørte jo det litt i bakgrunnen. At det var skepsis til at den norske innflytelsen ble for stor, var det ingen tvil om, uttaler Drillo selv til TV 2 i en dokumentar som lages etter vårt besøk i bydelen han aldri fikk lede sitt Wimbledon i.

Se utdrag fra dokumentaren her!

Men skepsisen til det norske skulle langt ifra opphøre etter sparkingen av mannen med gummistøvlene, noe som først og fremst skyldtes planene som blir lagt i klubbeiernes korridorer etter nedrykket.

Tolv mil unna Plough Lane og Sør-London, tolv mil unna hjemmet supporterne allerede i ti år nå har lengtet seg tilbake til, ligger nemlig byen Milton Keynes.

En moderne by og forstad, bygget opp på 60-tallet i Buckinghamshire, en times kjøretur utenfor London by. En by skapt for pendlerne, uten noen historie, uten noen kultur, uten noen røtter. Og uten noe fotballag.

En by som fremstår som ideell å starte noe nytt i, og en by Wimbledons ledelse har pekt seg ut som ideell for dem å flytte til. De som uansett ikke befinner seg på sin egen hjemmebane og som lever en nomadisk tilværelse uansett.

Avgjørelsen mottas selvsagt med vantro fra dem som elsker Wimbledon høyest. Supporterne.

Vår mann Hendrix har tyske foreldre og flyttet selv til Berlin for å jobbe året før, i 2000, men minnes med gru hvordan budskapet ble mottatt.

– Det var en følelse av komplett vantro. «Dette kan bare ikke skje». Hvordan kan en franchise-modell fra USA bli brakt til en nærmiljø- og samfunnsbasert idrett i Storbritannia? spør Wimbledon-supporteren i dag.

Du rykker ikke en fotballklubb opp med roten i England uten å høste storm. Du tukler ikke ustraffet med tradisjoner, identitet og tilhørighet.

– I mine øyne var det en umulighet, og jeg ble blåst av banen da jeg i Tyskland ble informert om at det faktisk skjedde, forteller Hendrix.

TV 2s besøk i 2001 går også til supportergrupperinger, gjengen Hendrix dessverre har måttet forlate på grunn av sin jobb, og de er alle samstemte.

Samstemte om sitt hat i retning klubbens ledelse. Samstemte i at dette er et «eventyr» de ikke ønsker å være med på. Samstemte i at den dagen Wimbledon flytter, flyttes også engasjementet.

Football League forsøker å stanse planene, først og fremst på grunn av protestaksjonene fra klubbens egne supportere, men i mai 2002 bestemmer en uavhengig kommisjon nedsatt av FA at klubbledelsens ønsker kan bli innfridd.

Wimbledon FC skal flytte, men allerede måneden etter etableres det en ny klubb i bydelen Merton. Størstedelen av supporterne står ved sitt, avslutter sitt forhold til de utflyttede og etablerer i stedet AFC Wimbledon sommeren 2002.

– Det gjorde at supporterne i det minste hadde noe å holde fast ved. De strålende grunnleggerne hadde en trestegsplan, som handlet om 1) Få et lag på beina, 2) Finne et sted å spille til å begynne med og 3) Komme tilbake til Plough Lane og Wimbledon, sier Hendrix.

TRE GENERASJONER WIMBLEDON-FANS: Hendrix med sin sønn og far på Wimbledon-kamp. Maskoten Haydon smiler også tilfreds.
TRE GENERASJONER WIMBLEDON-FANS: Hendrix med sin sønn og far på Wimbledon-kamp. Maskoten Haydon smiler også tilfreds. Foto: Privat

2002 - i dag

Siden den gang har de to klubbene eksistert om en annen. Den Milton Keynes-baserte delen mistet etter hvert sitt Wimbledon-navn og ble til slutt hetende MK med et påfølgende Dons deretter. Klubben anerkjennes ikke av supporterne som ble værende i London.

– Jeg mener egentlig at de ikke bør eksistere. Det er en business-avtale på en enorm parkeringsplass. Du har supportere, vel kunder, der oppe som prøver å rettferdiggjøre det. Men jeg har venner som ikke slår på TVen når vi spiller mot dem, og ser på det som en dag der fotball ikke eksisterer. Jeg ser på med ett øye, men støtter ikke kampen. Jeg vil alltid støtte og heie på Wimbledon, men ikke den kampen, sier Hendrix.

KAMP SOM IKKE ANERKJENNES: AFC Wimbledons Toby Ajala i duell med Milton Keynes-spiller Anthony Kay under en FA-cupkamp i 2012.
KAMP SOM IKKE ANERKJENNES: AFC Wimbledons Toby Ajala i duell med Milton Keynes-spiller Anthony Kay under en FA-cupkamp i 2012. Foto: Adrian Dennis/AFP

Det første mantraet som ble lagt ned var at den nye klubben - AFC Wimbledon - skulle være en klubb for fansen og av fansen. Det innebærer også at supporterne har eierskapet i klubben, de skal alltid være i flertall, og at det til enhver tid er supporternes egne stemmer som blir utslagsgivende når avgjørelser skal tas.

– Det går hånd i hånd. Det som er best for nærområdet både forventes og aksepteres av klubben. Det som har foregått i USA den siste tiden blekner i forhold når det gjelder antallet avstemminger vi har og har hatt som klubb, sier Hendrix.

Er man supporter av Wimbledon, så handler det først og fremst om samfunnet rundt. Hendrix trekker også fram Dons Local Action Group, som har oppstått som en veldedig hjelpeorganisasjon i nærområdet etter covid-19-utbruddet.

– Klubben omkranser miljøet. Det er bare å se på antallet matstasjoner, all elektronikk som er brakt til de elevene som ikke har hatt råd til iPad og annet for å kunne gjøre skolearbeid og slike ting. De har vist at vi ikke bare er en fotballklubb med øldrikkende supportere. Vi er der for å støtte nærmiljøet, og i retur så støtter nærmiljøet oss, sier supporteren.

I et eventyrperspektiv som knapt speiler dagens virkelighet, er det også verdt å merke seg at man har lyktes til de grader med nettopp denne tilnærmingen.

Laget som ble startet som en motvekt til det kommersielle og som en reaksjon på det grufulle bruddet med alt Wimbledon stod for for 18 år siden, har virkelig begynt å bite fra seg i engelsk fotball.

Den eventyrlige reisen på 70- og 80-tallet er nemlig ikke den eneste Wimbledon-transformasjonen som har funnet sted i de lavere divisjonene i engelsk fotball.

Den supporterstyrte klubben måtte starte på nivå ni i 2002, men med fem opprykk på fire år er de på plass i Football League allerede sommeren 2011.

Playoff-finalen mot Luton den våren er en av de mest dramatiske i klubbens historie, og holdes av mange like høyt som selveste FA-cupfinalen fra 1988.

– Jeg klarte på et vis å få tak i en, la oss kalle det «ikke-autentisk» stream, og jeg var den eneste i hele Berlin som så på den. Da det ble straffekonk og vi vant, gikk jeg helt amok og skrek i gatene. Og det var helt stille. Det var enormt å se på, sier Hendrix.

Året etter flyttet han hjem igjen til England, og nå er det barna som læres opp til å bli Wimbledon-fans i tredje generasjon Hendrix-supporterforhold til Dons.

Niårsepoken det tok å få det nyetablerte laget inn igjen i ligafotballen gjenspeiler også navnet på podkasten som Wimbledon-fan Hendrix er en sentral del av.

– Det tok ni år å komme seg tilbake til ligaen, og spør du en av programlederne Nick Draper, så ser han nitallet i alt som har med klubben å gjøre, sier han, med henvisning til navnet 9yrspodcast.

AFC Wimbledons vei inn i ligasystemet

Sesong Divisjon Posisjon
2002–03 Combined Counties League Premier Division 3
2003–04 Combined Counties League Premier Division 1 - opprykk
2004–05 Isthmian League Division One 1 - opprykk
2005–06 Isthmian League Premier Division 4
2006–07 Isthmian League Premier Division 5
2007–08 Isthmian League Premier Division 3 - opprykk
2008–09 Conference South 1 - opprykk
2009–10 Conference National 8
2010–11 Conference National 2 - opprykk

I denne perioden spiller klubben på Kingsmeadow Stadium, banen som tilhører Kingstonian FC, så det er fremdeles noe som mangler. De er fremdeles ikke hjemme.

En drøm har dog begynt å materialisere seg, og etter hvert som AFC Wimbledon etablerer seg som en ligaklubb blir drømmen også mer og mer til virkelighet.

– En lobbyvirksomhet oppstod, der det handlet om å få forklart til alle de fastboende at man ønsket å skape et nytt stadionanlegg. Og da det ikke bare begynte å få oppmerksomhet, men også ble suksessfullt, merket man på hele supportergruppen at det oppstod en brennende flamme av glede og fornøyelse, sier Hendrix.

Etter fem sesonger i League Two rykker Wimbledon opp til League One i 2015/16-sesongen, men det er noe som skjer i desember samme sesong som er det soleklart viktigste for klubben. Da får man grønt lys fra de lokale myndighetene i Merton.

Grønt lys til å bygge. Grønt lys til å få seg et stadionanlegg. Grønt lys til å komme seg hjem.

Det originale Plough Lane er for lengst historie, for etter TV 2s besøk høsten 2001 tok det under ett år før anlegget ble revet. En bydel med behov for leiligheter krevde sitt, og den nøyaktige beliggenheten til den ærverdige banen huser i dag et boligkompleks med nærmere 600 forskjellige leiligheter.

Under 200 meter unna lå det imidlertid en hundeveddeløpsarena - Wimbledon Greyhound Stadium - en perfekt beliggenhet for å bygge opp igjen det tapte. Da denne til slutt ble jevnet med jorden i 2018 kunne arbeidet starte, og de siste par årene har nye Plough Lane vokst seg frem.

EN AV 57,956: Hendrix på plass på Wembley for å heie sitt Wimbledon opp til nivå tre. Laget vant 2-0 over Plymouth på Wembley i mai 2016.
EN AV 57,956: Hendrix på plass på Wembley for å heie sitt Wimbledon opp til nivå tre. Laget vant 2-0 over Plymouth på Wembley i mai 2016. Foto: Privat

– Det at anlegget ligger i selve Plough Lane, i samme gaten, er bare toppen av kransekaken. Det er et par hundre meter unna den gamle banen, men det føles som en metaforisk boomerang. Noen kastet oss bort, og nå er vi tilbake, sier en tydelig beveget Hendrix.

Som klubben selv, har anlegget reist seg - som fuglen føniks fra asken - og var denne uken endelig klart til bruk.

2-2-kampen mot Doncaster var ingen milepæl rent sportslig, men i et klubbhistorisk perspektiv betydde den alt.

De 9300 setene stod tomme, slik fotballen dessverre er blitt i 2020, men likefullt er Wimbledon endelig tilbake.

– Det var hjerteskjærende å se den via iFollow, men allikevel noe å glede seg over. Man kunne se de blå og gule setene og målnettingen i samme farger. Man kunne se «Dons» på motsatt side av tribunen. Det var en håndfull supportere i papp bak målet. Det var nydelig å beskue og vidunderlig å se at anlegget er virkelig og at fotball blir spilt på hellig grunn, sier Hendrix.

For selv om 1/3 av supporterne kun kjenner sitt Wimbledon fra en tilværelse på Kingsmeadow, er representanten for «de originale Wimbledon-supporterne» klar på at i hvert fall de siste to tredelene av fanskaren vil få en enorm opplevelse den dagen de får returnert til sitt Mekka.

– Fansen opplever hjertesorg over at de ikke kunne være der på den første kampen, men de vet at den første virkelige kampen er den der alle supporterne slipper inn. Da blir det fest. Det kommer til å bli en karneval-atmosfære. En tredel kommer til å si at det er et vidunderlig stadion, mens vi i flertallet vil si «Wow, dette er hjemme.», sier supporteren.

På grunn av korona-utbruddet, ble ikke League One fullført forrige sesong. Denne sesongen har de frem til Plough Lane stod klart spilt for tomme tribuner på en annen nabo, QPR, sin hjemmebane. De «nye supporterne», Kingsmeadow-delen av fanskaren, fikk dermed heller ikke tatt farvel med «sin» Wimbledon-bane.

– Det er en delikat balanse innad i fanbasen. Vi kan ikke nekte de nye supporterne fra vår nyere historie, men vi må også omfavne og vise dem at dette er der vi skal være. Wimbledon, sier Hendrix.

Han utelukker ikke at anlegget vil bli bygget ut med årene for å få plass til enda flere fans, både fra fjernt og nær.

Selv flyttet han tilbake til det europeiske fastlandet i mars, like før koronapandemien virkelig satte sitt preg på verden, da hans kone fikk seg jobb i Sveits. Fra hans hjem i Zürich er det rundt 900 kilometer til Plough Lane i Sør-London. Allikevel er supporteren klokkeklar på at han skal se sitt lag fra tribuneplass så snart det lar seg gjøre.

– Det er ikke et spørsmål engang. Så snart det blir mulig. Jeg er hundre prosent klar på at jeg skal ha med min sønn, som er Wimbledon-fan tvers igjennom, og vi har to muligheter. Vi kan enten sette oss i bilen eller vi kan se på mulighetene for å fly frem og tilbake på dagen. Jeg har en Tesla, og kan lade gratis over hele Europa, forteller Hendrix.

KLAR FOR NYE KAMPER: Hendrix og sønnen har på dette bildet nettopp bevitnet at Wimbledon klarte 0-0 borte mot Bradford i siste runde av 2018/19-sesongen. Det var nok til å sikre plassen på mirakuløst vis etter en utrolig sluttspurt.
KLAR FOR NYE KAMPER: Hendrix og sønnen har på dette bildet nettopp bevitnet at Wimbledon klarte 0-0 borte mot Bradford i siste runde av 2018/19-sesongen. Det var nok til å sikre plassen på mirakuløst vis etter en utrolig sluttspurt. Foto: Privat.

Karantenesituasjonen mellom Sveits og England vil avgjøre hvorvidt far og sønn Hendrix får dratt på den første kampen der supportere tillates, når det en gang måtte skje. Supporteren er uansett klar på at slik verden har utviklet seg til å bli i 2020, så nytter det ikke å fokusere på det negative når det endelig skjer positive ting rundt noe av det man bryr seg aller mest om.

– Det vil være hjerteskjærende å ikke få vært der, men vi er så heldige at vi har teknologi slik at vi i hvert fall får sett kampen. Det er ikke 100 prosent av opplevelsen, men jeg får kanskje 20 prosent. Og da får jeg i det minste 20 prosent. Det er bedre enn ingenting, sier Wimbledon-supporteren.

Etter 29 år og en villfarelse i både baner, byer, divisjoner og eierskap, kan Dons-fansen nemlig endelig slå seg på brystet igjen og si at de har et hjem.

En særegenhet. Noe å være stolt av.

Et hjem som bare er deres.

Et hjem de kan kalle sitt.

Et hjem i Plough Lane.

Velkommen hjem, Wimbledon.

ENDELIG HJEMME: Wimbledons Steve Seddon jubler for scoring mot Doncaster i den første Wimbledon-kampen på Plough Lane på over 29 år.
ENDELIG HJEMME: Wimbledons Steve Seddon jubler for scoring mot Doncaster i den første Wimbledon-kampen på Plough Lane på over 29 år. Foto: Shutterstock Editorial, Dave Shopland/Ips/Shutterstock

PS! AFC Wimbledon skulle egentlig spilt sin neste kamp i egen storstue mot Wigan 14. november. Denne er imidlertid utsatt som følge av covid-19-utbrudd innad i klubben. Wimbledon er i øyeblikket på 11. plass, sju poeng bak Sunderland som innehar den siste playoff-plassen i øyeblikket og åtte poeng bak Ipswich som ligger på 2. plass og direkte opprykk.

PS2! Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten solgte seg etter hvert ut av Wimbledon. Røkke forsvant allerede før selve MK-flyttingen fant sted og var etablert, mens Gjelstens tid i klubben var omme da klubben ble satt under administrasjon sommeren 2003.

PS3! Klubben som flyttet til Milton Keynes har aldri klart å vende tilbake til toppen. De befinner seg i dag også i League One, samme nivå som AFC Wimbledon. Det har foregått flere interne møter mellom klubbene, men akkurat det får bli en annen artikkel om en annen del av historien ved en annen anledning.

Relatert