Trondheim 20200816. 
Vålerengas Stine Ballisager Pedersen og Rosenborgs Julie Blakstad i toppseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Vålerenga på Koteng Arena.
Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix
Trondheim 20200816. Vålerengas Stine Ballisager Pedersen og Rosenborgs Julie Blakstad i toppseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Vålerenga på Koteng Arena. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix Foto: Ole Martin Wold
Kommentar

Norsk kvinnefotball er på vei inn i en ny æra

Det pågår et maktskifte i norsk kvinnefotball. Etter årevis med LSK-dominans står gullkampen nå mellom Vålerenga og Rosenborg.

LSK har vunnet Toppserien seks år på rad. Søndag ettermiddag ble alt håp om et sjuende strake seriegull knust. Erkerivalen Vålerenga slo de regjerende serie- og cupmestrene 4-2, og tok dermed et viktig steg mot sitt første seriegull noensinne i Toppserien.

Før denne sesongen hadde Vålerenga kun slått LSK én gang i en tellende kamp. Det er under ett år siden LSK knuste Vålerenga 5-1 i cupfinalen. Denne sesongen vant Vålerenga både hjemme og borte mot LSK.

Med to kamper igjen leder Vålerenga Toppserien med 35 poeng. Rosenborg puster dem i nakken med 34 poeng, mens Avaldsnes på tredjeplass har 31 poeng. LSK ligger på fjerdeplass hele sju poeng bak serielederne. Med seks poeng igjen å spille for, må Hege Riise og Co. innse at årene med total dominans sannsynligvis er forbi. Avaldsnes henger fortsatt med, men i realiteten står kampen nå først og fremst mellom Vålerenga og Rosenborg.

Det pågår et maktskifte i norsk kvinnefotball. Både i Oslo og i Trondheim står de klare til å overta tronen.

Vålerenga har rustet opp i flere år. I 2017 varslet de at de var klare til å bygge et storlag som for alvor kunne ta opp kampen med LSK og de andre topplagene. To år tidligere hadde klubbens styre vedtatt at de skulle bli den ledende klubben i Norge på kvinnesiden innen 2020.

I fjor ble det sølv både i cupen og ligaen. I år kan de sikre seg sitt aller første seriegull. I tillegg kan de gi klubben et etterlengtet eventyr ute i Europa. Onsdag kveld spilte de tidenes første europeiske kvalikkamp på Intility Arena, da færøyske KÍ ble slått hele 7-0 i den første kvalikrunden i Champions League.

De kongeblå fra hovedstaden har tatt store steg de siste årene, og har hatt ressursene til å sette sammen et lag som kan kjempe i toppen. Nå får de imidlertid tøff konkurranse fra Trondheim.

I februar ble Trondheims-Ørn til Rosenborg. Trondheims-Ørn har vært en bauta i norsk kvinnefotball helt siden den spede begynnelsen på 70-tallet, men har ikke vunnet serien siden 2003. De siste årene har de holdt til på nedre halvdel av tabellen, og triumfer ute i Europa og her hjemme var i ferd med å bli et fjernt minne. Nå er de tilbake for fullt, i ny drakt og med ressurser til å hevde seg helt i toppen.

Allerede før sesongstart var det tydelig at trønderne mente alvor. Inn dørene på Koteng Arena kom blant annet landslagsspillerne Kristine Minde og Lisa-Marie Karlseng Utland. I tillegg sikret de seg Ottestad-jenta Julie Blakstad, Norges mest ettertraktede talent.

Det er lenge siden vi har hatt så stor spenning i Toppserien. Så sent som i 2018 vant LSK serien med 13 poeng. De hadde da en positivt målforskjell på 56 mål, etter å ha scoret 71 mål og sluppet inn kun 15. Det var garantert en veldig morsom sesong for alle på Lillestrøm, men det var sannsynligvis ikke spesielt bra for interessen rundt Toppserien.

Økt konkurranse i toppen kan bety både økt interesse og økt oppmerksomhet. Da skader det heller ikke at de to argeste konkurrentene i gullkampen kommer fra to av Norges største byer og er en del av fotballklubber som har sterke supportermiljøer.

De siste årene har kvinnefotballen vært i rivende utvikling både her hjemme i Norge og ute i Europa. Likevel har kvinnefotballen fremdeles ikke i nærheten av de samme ressursene som herrefotballen. De økonomiske forskjellen er enorme.

Det samme gjelder de mulighetene man får og den tiden man har til rådighet til å utvikle seg som spiller. Mens unge gutter plukkes opp av prestisjetunge akademier lenge før de havner i stemmeskifte er det å ha fotball som heltidsjobb fortsatt en luksus som er de færreste kvinnelige spillere forunt.

I det siste har vi imidlertid sett en trend flere steder i Europa der tradisjonelle storklubber på herresiden endelig begynner å satse på egne kvinnelag. I noen tilfeller bygger de et lag helt fra bunn av, i andre tilfeller har de allerede et etablert kvinnelag som endelig får sårt tiltrengte ressurser. I noen tilfeller overtar eller kjøper herrelaget et eksisterende kvinnelag, som da Real Madrid nylig kjøpte CD Tacon og de ble til Real Madrid Femenino. Det er ingen overraskelse at oppgjøret mellom Real Madrid Femenino og Barcelona Femení fikk mer oppmerksom enn det tilsvarende oppgjøret tidligere sesonger da de het CD Tacon.

Å styrke kvinnefotballen handler om langt mer enn oppmerksomhet i media og oppslutning blant lokale supportere, men det er ingen tvil om at begge deler hjelper. Jeg tror kvinnefotballen gjør lurt i å bygge på eksisterende supportervaner. Man får mye ekstra drahjelp som kan være gull verdt.

Det er lenge siden jeg har opplevd så stor interesse rundt sesonginnspurten i Toppserien. Det at fire lag fortsatt hang med i gullkampen da det var tre runder igjen har gitt Toppserien langt mer oppmerksomhet enn det jeg har sett tidligere, både i de tradisjonelle mediene og i sosiale medier.

LSK kan selvsagt reise seg igjen allerede neste sesong, men jeg føler meg ganske trygg på at det blir lenge til vi ser et lag dominere så totalt som LSK har gjort de siste årene.

Norsk kvinnefotball er på vei inn i en ny æra. Flere eliteserieklubber har kvinnelag på vei opp og fram. Det kommer til å bli mange om beinet, men akkurat nå står kampen først og fremst mellom Vålerenga og Rosenborg.

Relatert