Idar (23) kviet seg for å fortelle lagkameratene at han er homofil. Reaksjonen glemmer han aldri

Idar Wichne var redd lagkameratene ikke lenger ville dusje med ham om han sto fram med sin legning.

23-åringen spilte midtstopper i sørlandsklubben Mandalskameratene i 3. divisjon fram til han la skoene på hylla i 2016.

Han fryktet det verste da han gjorde det få, om noen, fotballspillere i Norge har gjort før ham; stå åpent frem som homofil.

Responsen fra lagkameratene sine glemmer han aldri.

– Det var dødsviktig for meg å få den aksepten i et såpass maskulint miljø. Hvor det var, og er, så annerledes å være homofil. Samtidig er det plass til oss også. Det betydde all verden for meg, sier en tydelig rørt Wichne til TV 2, som møter ham på St. Hanshaugen i Oslo - et steinkast unna bokollektivet hans.

Om du drar kjensel på etternavnet, er ikke det så rart.

De fotballspillende Wichne-firlingene fra Mandal har blitt viet godt med oppmerksomhet i både lokale og nasjonale medier helt siden de så dagens lys i 1997.

FOTBALLFAMILIE: Wichne-firlingene ble historiske da alle startet en 3.divisjonskamp for MK i 2014.
FOTBALLFAMILIE: Wichne-firlingene ble historiske da alle startet en 3.divisjonskamp for MK i 2014. Foto: Mandalskameratene

De tre andre brødrene har alle etablert seg i norsk toppfotball. Amund og Eirik spiller i eliteserieklubben Start, mens Torje representerer Jerv i Obos-ligaen.

Idar selv ble aldri en toppspiller, men han brenner inne med en fortelling om lagkamerater som leverte til ti på børsen da han trengte det som mest.

– Jeg syns det var veldig ubehagelig

Det begynte gradvis på ungdomsskolen. Fotballgale Idar, som var kaptein på guttelaget, følte seg annerledes. Han prøvde hardt å skyve vekk tankene som fortalte ham at han likte gutter - ikke jenter.

– Jeg hadde lyst til å være en «normal» Idar, som ikke var noe som helst annerledes fra de andre guttene på fotballaget og i klassen, sier han.

Homofil skulle han i hvert fall ikke være. Men uansett hvor mye han prøvde, slapp ikke tankene taket.

Det var på videregående han startet å godta følelsene han hadde fornektet. Samtidig skjønte han at det ville koste mye av ham å være åpen om det. Spesielt vondt var det når han hørte skjellsord mot homofile på fotballbanen og i skolegården.

– Det gikk inn på meg, helt klart. Jeg synes det var veldig ubehagelig. Jeg hadde innsett at jeg var homofil, og trodde jeg skjønte at jeg ikke ble godtatt for den jeg er. At hvis jeg kom ut, så ville det ikke bli godtatt, sier han.

STOPPERBAUTA: Wichne spilte midtstopper på MK.
STOPPERBAUTA: Wichne spilte midtstopper på MK. Foto: Privat

Likevel smiler han når vi ber ham fortelle om dagen han kom ut.

– Jeg kom ut den 3. desember 2015 for familien min, bestevenninnen mi og for en annen jente, som faktisk også var eks-kjæresten min, sier Wichne.

De nærmeste tok det helt fint - akkurat slik han forventet. Samtalene med foreldrene hadde vært varme og gode helt siden han var liten. Han visste at de var trygge og aksepterende.

– Og alle de fire brødrene mine hadde samme reaksjon. Alle sa at det var «kjempekult». Det var helt fantastisk å høre dem si det, sier han.

Fryktet at lagkameratene ikke ville dusje med han

Men arenaen han fryktet mest gjensto fortsatt. Lagkameratene på Mandalskameratene visste ingenting.

– Det var veldig ubehagelig å skulle fortelle det. Samtidig var jeg trygg nok på meg selv til å vite at jeg ville vise hvem jeg var. Det var dette som var meg, minnes Wichne.

LAGET: Idar (ytterst til venstre på midtre rad) gruet seg til å fortelle lagkameratene at han var homofil.
LAGET: Idar (ytterst til venstre på midtre rad) gruet seg til å fortelle lagkameratene at han var homofil. Foto: Mandalskameratene

Treneren var den første han betrodde seg til.

– Vi hadde en telefonsamtale hvor jeg sa det til ham, og hvor vi diskuterte hvordan vi skulle fortelle dette til resten av laget. Jeg sa til ham at jeg var mest komfortabel med at han skulle si det til resten av laget, sier han, og fortsetter:

– Det at han var så åpen og spurte meg om dette, var veldig fint. Og samtalen startet bare med at dette var «kult», liksom.

Trenerens positive respons var likevel ikke nok til å vaske vekk bekymringene hans. Hva ville lagkameratene si? Hvordan ville de reagere? Spørsmålene var mange. Svarene foreløpig få.

– I fotballgarderoben er det jo en kultur for å dusje etter trening. Jeg var redd det skulle oppstå situasjoner lagkameratene mine synes ble ubehagelige. At de for eksempel ikke ville at jeg skulle dusje sammen med dem, beskriver Wichne.

De første treningene kjente han på ubehaget han hadde fryktet. Han visste at alle visste.

– Men ganske kjapt begynte de å stille spørsmål og være nysgjerrige. De var åpne, og det var en utrolig stor lettelse for min egen del. Da følte jeg at jeg var på et trygt sted, og kunne fortsette å være akkurat den jeg er - uten at det hadde noe som helst å si, sier han.

Wichne håper historien hans vil inspirere andre til å følge etter.
Wichne håper historien hans vil inspirere andre til å følge etter. Foto: Kim Jarle Johansen / TV 2

– Ser ikke noe før og etter

Bærebjelkene i laget tok et tydelig standpunkt. Det hadde slettes ingen betydning at en av spillerne på laget likte samme kjønn.

– Jeg svarte med glede på alle spørsmålene de hadde. Jeg synes bare det var fint og gøy å kunne ha en åpen samtale om et tema som er veldig viktig å snakke om. Det førte til at jeg ble tryggere på meg selv, og gledet meg til å komme på trening, noe jeg hadde kviet meg til en stund, forteller Wichne.

– Lederne i laget sto fram og aksepterte meg. Når jeg visste at dem og trenerne støttet meg, visste jeg også at resten av laget ville følge etter.
Idar Wichne

Spørsmålene handlet om alt fra kjærester til når han merket det. I tiden som kom var ikke legningen lenger noe tema. Det var bare sånn det var.

– Jeg ser ikke noe før og etter. Jeg hadde en fotballkarriere som var utrolig rik på mange forskjellige måter. Det at jeg kom ut var en positiv opplevelse, men det var ikke noe skille. Jeg var akkurat den samme både før og etter, forklarer Wichne, og legger til at det er akkurat slik det burde være.

Lagkamerat Mads Heldal var en av lederfigurene i garderoben som slo ring rundt Wichne. Han husker perioden godt.

– Jeg ønsket å trygge ham i den situasjonen, og bekrefte til han det alle i garderoben tenkte og sa. Nemlig at det var helt naturlig at han skulle være i vår spillerstall og være med som før, sier Heldal.

Lagkameraten hevder han også kunne se positive utslag i prestasjonene på banen for Wichne. Han virket mer trygg på seg selv.

Det var tydelig at han hadde båret på hemmeligheten sin lenge.

– Det var som å skru på en bryter. I kampene og perioden som fulgte virket det som om han oste av selvtillit. Han tok steg uke for uke og ble en bedre og mer solid fotballspiller. Det var godt for ham, forklarer Heldal.

Toppdommer Tom Harald Hagen åpnet opp om sin legning.
Toppdommer Tom Harald Hagen åpnet opp om sin legning. Foto: Ole Martin Wold / NTB

Det er snaue to uker siden Tom Harald Hagen ble den første som sto fram som homofil i norsk toppfotball. Det skjedde i etterkant av en episode i kampen mellom Vålerenga - Kristiansund, der Flamur Kastrati kalte Vålerenga-trener Dag-Eiliv Fagermo for «jævla soper».

Wichne beundrer Hagens åpenhet, og håper flere følger etter.

– Jeg tror det er kjempeviktig at sentrale og kjente personer kommer ut. Rett og slett fordi det er yngre spillere som er inne i skapet og skallet som trenger et lite push for å komme ut, og som trenger å se at det går veldig fint. At du kan fortsette i toppfotballen, selv om du er litt annerledes, sier han.

Samtidig understreker han viktigheten av å være klar for det.

– Jeg tenker at man ikke må gå ut for tidlig - man må være komfortabel med det. Men du kommer ikke til å angre på det om du har folk rundt deg som er medmennesker og oppfører seg som venner. Og som oftest, på et fotballag, så er folk nettopp det: Venner som er snille og medmenneskelige, beskriver han, og legger til:

– Siden jeg bestemte meg for det, har jeg ikke angret et sekund. Livet mitt er akkurat det samme.

Relatert