Oslo 20201025. 
Flamur Kastrati snakker med trener Dag Eilev Fagermo under eliteseriekampen i fotball mellom Vålerenga og Kristiansund på Intility Arena søndag.
Foto: Fredrik Hagen / NTB
Oslo 20201025. Flamur Kastrati snakker med trener Dag Eilev Fagermo under eliteseriekampen i fotball mellom Vålerenga og Kristiansund på Intility Arena søndag. Foto: Fredrik Hagen / NTB Foto: Fredrik Hagen
Kommentar

«Hæstkuk, soper eller apekatt? Kanskje på tide å lage en egen fy-ordliste»

Jeg hater når folk må ha inn ting med teskje. Men noen ganger er det faktisk nødvendig.

Søndagens triste episode med Flamur Kastrati forteller oss i alle fall én ting. Regelverket som er skrevet for å håndtere slik uheldig hets er i beste fall ullent.

I dag kan dommere gi rødt kort til en spiller under kampen dersom de hører «fornærmende eller krenkende eller grovt språkbruk og/eller gestikulering».

Det finnes ikke noe eget punkt for rasisme i kampreglementet.

Det finnes dog en presisering at homohets, etnisk hets, og religiøs hets skal kunne straffes med rødt kort.

Det gjør igjen at det i kampens hete blir opp til dommeren å vurdere hvilken språkbruk som er innafor. Og selv om «sopersaken» kan tas opp i disiplinærutvalg, og kjøres i påtalenemnda i etterkant, så har faktisk ikke idretten der et entydig sett med sanksjoner som kan brukes rundt disse problemstillingene.

Det er komplisert. Og nok en grunn til at jeg er glad for at jeg ikke er dommer. Eller fotballspiller for den saks skyld.

For selv for de av oss som har språk som hovedbeskjeftigelse på jobben, er det fryktelig vanskelig å vite nøyaktig hvor grensa går til en hver tid.

Det er nesten umulig.

Men det jeg vet er at det er viktig å snakke høyt om ting. Og til en hver tid være bevisst på hvilke ord og uttrykk som er innafor.

Og da man være nådeløs bokstavlig og konkret.

Da jeg vokste opp på 70-tallet, var det for eksempel helt innafor å kalle en afrikaner for «neger». Det var det man kalte mennesker med afrikansk opphav den gangen.

I dag er det selvsagt helt utenkelig for meg å bruke ordet.

Bandet Hellbillies sluttet i 2015 å spille sin største hit «Ål stasjon» fordi flere i publikum ble støtt av bruken av n-ordet i refrenget. Til tross for at teksten opprinnelig er skrevet i en 1960-kontekst, og ikke er et snev av rasistisk, så var det nok en klok og tidsriktig handling av bandet.

Poenget mitt er.

Det er selvsagt enormt positivt med holdningskampanjer som «Stopp»-kampanjen til NFF nå. Det er en del av virkemiddelpakken.

Men faktum er at Eliteserie-spillerne også på starten av 2000-tallet sto med røde kort i hånda før hver kamp der det stod «gi rasisme rødt kort», uten at problemet døde ut av den grunn.

Uten et konkret regelverk, der tolkningsrommet er kraftig nedjustert, og konkrete sanksjoner foreligger, så tror jeg problemet aldri vil forsvinne.

Det kan nemlig ikke være forskjell mellom liv og lære.

Et av de viktigste tiltakene som ble foreslått i rapporten overlevert til kulturminster Abid Raja og Idrettsforbundet av rasismeutvalget nylig, var nettopp at idretten må bli tydeligere på hva som er akseptabelt.

Og at det må få tydelige konsekvenser dersom man tråkker over streken.

I dag er det ikke klare regler og sanksjoner på rasisme og hets i idretten. Det blir opp til enkeltmennesker i hver enkelt sak å vurdere. Og det har vi sett flere merkelige konsekvenser av i Eliteserien den siste måneden.

Det er lett å si at man har nulltoleranse for rasisme. Men det hjelper ikke å vedta resolusjoner opp og i mente om temaet. Det blir dessverre bare tomme ord når man har et ullent regelverk som ikke backer det opp i praksis.

For er det noe man vet, så er det at sanksjoner nesten alltid fungerer i idretten.

Etter at man innførte automatisk ti kampers karantene på taklinger mot hodet i ishockey, så gikk antallet stygge taklinger av det slaget drastisk ned. Nettopp fordi det skapte en bevissthet hos spillerne som gjør at de nå tenker seg om to ganger før de klinker til.

Så:

Hvis vi velger å tro på at Flamur Kastrati ikke visste hva «soper» betyr, så er det faktisk ikke verre at man trykker opp en fy-ordliste og deler ut til alle fotballspillere over 16 år.

Og i fare for å bli stemplet som kjønnspolitisk ukorrekt. Spesielt gutta kunne hatt spesielt godt av ei slik liste.

Jeg trenger ikke å ramse opp alle ordene her. Men da vil man i alle fall ha et utgangspunkt om det er innafor å kalle Dag-Eilev Fagermo eller hvem det måttet være for «en hæstkuk», tulling, «kveithau» eller apekatt.

Selvsagt vil det alltid være noen nyanser.

En sambygding av meg ble i sin tid frifunnet i tingretten i Trondheim for å kalt en politimann for «hæstkuk», rett og slett fordi han var nordlending.

I 1999 kalte Jahn Ivar «Mini» Jakobsen dommeren på Lerkendal for «kveithau» i et pauseintervju. Han slapp unna straff. Selvsagt.

Litt fordi han er nordlending, og litt fordi han bare var «Mini».

Likevel vil det til en hver tid være en rekke ord og uttrykk som er helt udiskutable over streken.

Det er bare å lage den lista med en gang. Så får vi heller leve med at nye ord vil dukke opp, og kanskje må inn på lista ved neste korsvei.

Tar man utgangspunkt i ord som er nedsettende i forhold til etnisitet, religion, legning, eller kjønn, så har man kommet veldig langt.

Og med fare for å gjenta meg selv. Det å ta for gitt at alle vet hva som er innafor er i beste fall naivt. Nettopp fordi de kulturelle oppfatningene av språket er i en konstant bevegelse.

For tro det eller ei. Det var verre før.

I alle fall i Nord-Norge på den tida jeg var aktiv fotballspiller. Jeg hadde flere samiske lagkamerater som stadig fikk slengt rasistisk drit etter seg.

Det verste eksempelet var da en dommer stod to meter unna en motspiller som brølte «forbanna lappjævel» rett oppi ansiktet til min lagkompis.

Kameraten min svarte med å dytte unna han som kom med den rasistiske meldingen.

Resultat:

Dommeren ga gult kort til min lagkamerat for dytten, mens han som kom med det rasistiske utbruddet slapp unna alt. Han fikk ikke tilsnakk en gang.

Etter kampen begrunnet dommeren handlingen med at han «bare hadde fulgt regelboka».

Heldigvis har man kommet litt lenger i dag. Men dessverre også litt for kort.

Ingen regel er uten unntak sies det.

Men så lenge det blir bare unntak, og ingen formelle regler, så blir det tungt med forandring.

Relaterte