Da Karin (41) ikke klarte å få barn på egenhånd, raste verden sammen

Hva skjer når drømmen er å bli foreldre, men det viser seg å være vanskelig? Karin Haugen (41) forteller om ensomhet, skam og et enormt ønske om å bli mor.

Ufrivillig barnløshet er fortsatt for et tema det er vanskelig å snakke om for mange. Da Karin Haugen skjønte det ikke kunne bli barn på den naturlige måten, følte hun på ensomhet og trakk seg tilbake.

Karin ante ikke at det skulle bli utfordrende for henne og samboeren å få barn. Da tanken om barn kom til, tok det Karin veldig lang tid å innrømme ovenfor seg selv at kanskje noe var galt, siden det ikke skjedde noe. En skremmende tanke, som satt langt inne.

I boken «Det golde landet» forteller Karin Haugen om den vanskelige tiden.

Se hele intervjuet med Karin i videovinduet øverst i saken!

Innrømmelsen

Det var først på en fest, da et vennepar fortalte de hadde prøverørsbarn, at det gikk et gisp gjennom Karin.

– Jeg tenkte; «Jøss, de snakker om det, det er mulig», forteller hun til God morgen Norge.

Dette ga henne et puff til å ta tak i situasjonen, og begynne på den lange valsen i helsevesenet.

Karin var da 31 år gammel. Hun ble beroliget om at dette skulle gå bra, selv om hun selv følte den biologiske klokken tikke.

– Jeg ble urolig og følte på at årene kom til å løpe fort, før dette eventuelt ordner seg.

Den vanskelige tiden

Ønsket om å få egne barn preget hverdagen til Karin i stor grad.

– Jeg kjente på en veldig sår lengsel. Det store, viktige og det eksistensielle er at du har lyst på et barn, men vet ikke om du kommer til å få det. Jeg lurte på hvordan livet mitt skulle bli; får jeg barn eller ikke?

Karin forteller at lengselen etter barn også grep inn i det sosiale. I denne perioden av livet får mange barn, og småbarnslivet slår ned som en bombe. Alt rundt deg begynner å handle om barn.

– Det ble vanskelig for meg å være rundt. Jeg takket nei til festinvitasjoner og holdt meg mer hjemme. Til og med på jobb holdt jeg meg unna kantina, hvis jeg hørte småbarnsgjengen var der. Jeg ventet med å hente meg kaffe, for jeg orket ikke være rundt den familiepraten.

Karin hadde også en strategi overfor andre som ventet barn. Hun spurte om de hadde tenkt på navn, slik at samtalen ble vridd over på andre emner enn selve graviditeten. Det var såpass sårt og vanskelig at det påvirket alle sider av livet mitt.

– Skjønte venninner, kollegaer og de rundt deg at noe var som det ikke skulle?

– Ja, det tror jeg. Jeg merket folk lurte og spurte om vi ikke skulle ha barn. Men jeg ville holde det veldig privat og lukket. Det tok meg lang tid å fortelle det bare til noen utvalgte. Du står i en prosess, og du ikke vet om du kommer til og lykkes, og da har du ikke lyst på noen tilskuere.

Følte skam

Forfatteren forteller hun ble overrasket over at hun også følte litt skam.

– Som ufrivillig barnløs kjenner du veldig på hvordan andre snakker om det å få barn i vår kultur. De annonserte det med fanfare, og sier ting som: «Vi ble gravide på første forsøk», «vi prøvde jo ikke engang» eller «legen sa jeg må være veldig fruktbar».

SLET MED Å FÅ BARN: Karin Haugen og mannen måtte få assistert befruktning for å kunne få egne barn. Nå åpner hun opp om prosessen.
SLET MED Å FÅ BARN: Karin Haugen og mannen måtte få assistert befruktning for å kunne få egne barn. Nå åpner hun opp om prosessen. Foto: Gyldendal Norsk Forlag

Karin tror vi forbinder prestasjon, noe vitalt og livsviktig med det å få barn.

– Og hva sier det da om synet på de ufrivillig barnløse, spør Karin.

Ensomheten

Karin isolerte seg fra venner og en ytre krets, men også i forhold til mannen sin og nær familie.

– Det var nok fordi at det hjelper på én måte å snakke om det, men på den andre siden så er det som hjelper utenfor rekkevidde for deg. Jeg ville bare ha et barn.

– Det snakkes mye om viktigheten av åpenhet og det å spørre folk om hvordan de har det. Skal man spørre rundt dette med barn?

– Nei, helst ikke. Jeg skjønner at folk spør og jeg skjønner at folk lurer, det er naturlig. Men for dem som står oppi noe så sårt og opprivende, så er det veldig belastende. Og du vet aldri hva slags situasjon noen er i.

Karin tror det er viktig å snakke med noen fortrolige venner, men det allmenne snakket kan man holde seg borte fra.

Assistert befruktning

Karin opplevde at prosessen med assistert befruktning var noe hun var takknemlig for, men samtidig ikke ville være i.

– Det er en krevende situasjon med sterke hormoner, overvåkning av sykluser og kroppen som skal hvile. Samtidig er prosessen også veldig god og fin. Det er veldig godt at man får denne muligheten til assistert befruktning i Norge, uansett hvor mye penger og hvilke muligheter man har.

Drømmen om barn gikk i oppfyllelse for Karin og mannen. I dag har de to barn på to og syv år.

– Folk snakker om at du føler en stor kjærlighet. Jeg synes det er rart folk ikke snakker om den utrolig sterke lojaliteten jeg føler for barna mine. Dette er flokken min, dette er flokken min livet ut.

Relaterte