Mange falt for utseendet – men så kom problemene...

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Alfa Romeo Alfasud, som dukket opp første gang i 1971 – og var seiglivet nok som modell til å leve til 1989, riktignok som Alfasud Sprint etter 1983.

Med godt over én million biler produsert i løpet av 18 år, var Alfasud en av Alfa Romeos mest populære modeller. Av dette antallet utgjorde den opprinnelige utgaven nesten 900.000 biler, og i tillegg kom drøyt 120.000 Sprint-utgaver produsert mellom 1976 og 1989.

Dessverre var ikke langtids-holdbarheten så mye å skryte av, og det er sjelden vare å se en Alfasud på veien i dag.

Modellen var et godt forsøk på å gjøre det eksklusive og sportslige bilmerket Alfa Romeo tilgjengelig for større grupper av bilkjøpere, og Alfasud var da også en rimelig inngangsbillett til flere velkjente Alfa-styrker, blant annet meget overbevisende kjøreegenskaper. Giugiaros flotte design hjalp også bilen godt på vei oppover på salgsstatistikkene.

Her må de rett og slett ha en suksess

Produserte flymotorer før

På sett og vis var bilen også et eksempel på italiensk distriktsutbygging, i praksis. Den ble nemlig produsert på en ny fabrikk i Pomigliano d’Arco langt sør i Italia, der arbeidsledigheten var stor og behovet for nye jobber var skrikende. Navnet Alfasud betyr da også Alfa sør.

Fabrikken var eid i fellesskap av Alfa Romeo (90 prosent) og et statlig investeringsfond (10 prosent), og var bygd på et område der Alfa Romeo faktisk hadde produsert flymotorer under andre verdenskrig.

Egen racingserie

De første årene kom Alfa Romeo Alfasud bare som firedørs sedan, og motoren var en 4-sylindret boxer på 1,2 liter med 63-68 hk. Etter hvert kom en mer sportslig utgave (TI) med 75 hk, mer luksuriøse SE og L, og i 1975 kom også den første stasjonsvognmodellen, tredørs Giardinetta.

Spesialmodellen Sprint ble lansert i 1976, og senere fulgte flere forskjellige utgaver av både Alfasud og Sprint utover 1980-tallet. Til dette hørte også stadig kraftigere motorer, noe som ble toppet med en 1,7-liters rekkefirer med 118 hk de siste par årene av Sprint-modellens levetid. Bilens gode kjøreegenskaper bidro sterkt til at den også fikk en egen racingserie bare for Alfasud.

Snart forsvinner klassens tøffeste - blir ikke erstattet

Carabinieri ville titte

Jeg husker godt hvilken oppsikt denne modellen skapte da den kom, og den solgte godt også i Norge. Mange falt for det lekre designet, og karosseriformen sto også for en helt ny stil, som senere var gjenkjennelig på mange kombimodeller, flere og flere av dem med praktisk og brukervennlig stor bakluke.

At Alfasud holdt seg ung og spennende noen år, fikk jeg dessuten bekreftet av italiensk politi da jeg var med på lanseringen av en oppdatert versjon av bilen i Venezia på midten av 1970-tallet. Da ble vi stoppet ved en veibom av nysgjerrige Carabinieri som gjerne ville se nærmere på den nye modellen. Førerkort og sånt var det ikke så om å gjøre og se nærmere på..

Teknisk avansert

Det ble noen runder med Alfasud-tester også på hjemlige veier, og det må være lov å si at den var en av de morsomste bilene jeg «gjorde» Sørlandske hovedvei med. Med lavt tyngdepunkt og en akselavstand som plasserte hjulene godt ut mot hvert sitt bilhjørne, var det gitt at bilen hadde høy underholdningsfaktor på svingete veier. Og svingete var datidens E18 til de grader!

At bilen dessuten var av de mer teknisk avanserte i klassen, med skivebremser også på bakhjulene, gjorde slett ikke saken dårligere.

Alfasud var ingen stor bil. Mellom støtfangerne målte den 3,89 m da den kom, og bredden var 1,59 m. Bilen var 1,37 m høy, hadde en akselavstand på gode 2,46 m. Egenvekten varierte mellom 810 og 865 kilo, avhengig av modell. Fire- eller femtrinns manuell girkasse og forhjulsdrift var drivlinjen.

Sprint levde til 1989

Sedanmodellens spesielle design levnet ikke plass til et stort bagasjerom. Attpåtil var plassen litt vrient tilgjengelig, med en noe lav bagasjeromsluke som krevde litt bøy og tøy for lasting. Til gjengjeld var den innvendige plassen imponerende god, tatt i betraktning de kompakte ytre målene.

Dessverre fikk Alfasud tidlig et heller dårlig rykte. Den mekaniske kvaliteten var – mildt sagt – ujevn, og rust var et veldig plagsomt problem allerede fra de tidligste årgangene. Dette ble bedre til slutt, men da var vi godt inn i 1980-tallet - og det for sent til å gjenopprette tilliten til bilens kvalitet.

Alfasud levde videre i Sprint-utgaven til 1989, mens «normal» Alfasud forsvant og ble etterfulgt av den enklere og rimeligere Alfa 33 i 1983.

Få gjør dette vakrere

Video: Her er en ekte klassiker fra 80-tallet