Slik kunne det se ut inne i 70-tallsbiler. Oransje var den mest trendy fargen man kunne ha.
Slik kunne det se ut inne i 70-tallsbiler. Oransje var den mest trendy fargen man kunne ha.

Kanskje ikke rart mange av oss ble bilsyke...

Var det de som eksperimenterte med LSD som sto bak?

Vi i Broom har tatt en liten titt i bakspeilet for å se hva som rørte seg på bilfronten for rundt 30- 40 år siden. Ikke selve bilene denne gangen, men de ulike trendene og utstyret som om mange biler hadde på den tiden, men som vi kanskje har glemt litt bort i årenes løp.

Denne gangen tar vi en titt på de fargerike interiørene fra tidlig på 70-tallet.

Moter og trender handler ikke bare om klær og interiør.

Også bilbransjen og bilene preges i stor grad av moter og gjeldende trender. Både på design og farger. Det skulle være nok å minne om 50-tallets vingebefengte amerikanske dollarglis med krom herfra til månen. Det var jo også mer stål i panseret på en slik bil enn i en hel Folkevogn.

Den rake motsatsen er kanskje Austin/Morris Mini som på mange måter er «bestefar» til de neste generasjonene med bensingjerrige småbiler med tverrstilt motor og forhjulsdrift. Slik kunne vi fortsatt å ramse opp ulike modeller og trender.

Oransje var en veldig aktuell bilfarge, både innvendig og utvendig, på 70-tallet. Her er en Saab 99 med helt tidsriktig lakkering.
Oransje var en veldig aktuell bilfarge, både innvendig og utvendig, på 70-tallet. Her er en Saab 99 med helt tidsriktig lakkering.

70-talls fargen over alle ...

Selvfølgelig preges også design og fargevalg av tidsperioden vi befinner oss i. De siste årene har det meste av biler solgt her til lands vært enten hvite, sorte eller i en eller annen grånyanse. Stilig og tidløst på mange måter. Men kanskje også litt kjedelig og lite spenstig?

Da var det annerledes første halvdel av 70-tallet. Da var det farger som gjaldt – og det til gangs. Grønt, lilla, gult, brunt og ikke minst oransje. Sistnevnte var kanskje fargen over alle andre den gangen slengbuksene var på det aller videste og damene brente BH-ene sine.

Bilsyke var en ganske vanlig «øvelse» blant oss som var unge og satt i baksetet på den tiden. Selvfølgelig uten belte, og ikke på noe barnesete eller pute, slik at vi så ut heller.

En far som røykte pipe i bilen og en mor som var kronisk opptatt av at ingen måtte få trekk på seg, slik at alle vinduer forble godt lukket, gjorde ikke akkurat bilsyken noe bedre.

Les også: Her var størrelsen noe av det viktigste

Psykedeliske mønstre og farger

Skulle du følge moten, men ikke hadde oransje seter i bilen din, kunne kanskje disse lekre setetrekkene være noe?
Skulle du følge moten, men ikke hadde oransje seter i bilen din, kunne kanskje disse lekre setetrekkene være noe?

Jeg har innimellom lurt på om de som eksperimenterte med LSD på 60-tallet var de samme som designet bilinteriør utover på 70-tallet. Kanskje tapet og kjøkkengardiner også? Psykedeliske mønstre og fargevalg var mer vanlig enn uvanlig.

En ting er i alle fall sikkert: En del av disse bilinteriørene hadde både et design og et fargevalg som virket alt annet enn beroligende når brødskivene man hadde spist til frokost, med Sunda, Hapå eller Banos på, begynte å røre på seg nede i mageregionen. Mens pipe-røyken lå som en skodde oppunder taket inne i bilen. Det gikk som det måtte gå. Det ble en stopp i veikanten. Etter det var frokosten borte, og magen tom.

Fatter`n monterte en gummistropp under bilen vår. Den skulle subbe i bakken. Han hadde en lang og kronglete forklaring, som han neppe forsto selv, om statisk elektrisitet som skulle «helbrede» bilsyke.

Optimismen var stor før neste biltur. Skuffelsen var like stor da første nødstopp i veikanten var på nøyaktig samme sted som på tidligere turer.

Les også: Se hvilken bil som sto gjemt i skuret

Vi kan smile av det i dag

Nå skal det, i rettferdighetens navn, sies at fargevalget i bilinteriørene neppe var hovedårsaken til at mange kjørte med gummistropper under bilen eller hadde de omtalte nødstoppene langs veien. Veldig mange av produsentene, unntatt de mest konservative, bød på fargevalg vi dag trekker på smilebåndet av.

Selv konservative Volvo klinket til med dette interiøret i 1974. Mer oransje blir det ikke …
Selv konservative Volvo klinket til med dette interiøret i 1974. Mer oransje blir det ikke …

Til og med forsiktige Volvo klinket til med et interiør som krevde solbriller selv på en regnfull høstdag. Som tilvalg i 1974 og 1975 i biler som allerede var knalloransje eller hvite, kom de med kanskje det mest oransje interiøret av alle.

Utover på 70-talllet forsvant oransje ganske fort. En trend vi tviler på om kommer igjen noen gang. Kanskje er det like greit. Det skal riktignok sies at noen produsenter forsøker seg litt på retro-greier og farger som små-gale tilvalg i sine biler. Da mer på "gøy" for spesielt interesserte, enn som ramme alvor for hvermansen.

Moten forandret seg. Andre farger og materialer kom til. Gjerne i brunt innvendig og ulike matchende beige og gull-farger utvendig. Vanligere hadde det også blitt med metallic lakk og interiør i velur i toppmodellene. Men det får bli en annen historie.

Les også: Dette tilbehøret var noe av det grommeste du kunne ha i bilen

Video: Husker du denne BMW-klassikeren?