83 år gamle Hermann pleiet sin syke kone i åtte år

Hermann Mentzoni møtte kona Svanhild da de bare var 18 år gamle. I 64 år var de lykkelig gift, før Svanhild fikk diagnosen Alzheimer. Nå kjemper Hermann for å få mer fokus på Alzheimer og deres pårørende.

Høsten 1954 sa det pang. Da 18 år gamle Hermann Mentzoni møtte Svanhild utenfor kirken de begge var aktive i, var det gjort. Forelskelsen var snart et faktum, og sommeren etter ble det forlovelse. I februar 1956 giftet de seg.

– Jeg ble rammet av amors pil, forteller Hermann til God morgen Norge.

Det ble starten på et 64 år langt samliv, som har resultert i seks barn, 17 barnebarn og 20 oldebarn.

– Vi er ikke lenger bare en familie, vi er en slekt, sier han.

LANGT EKTESKAP: Paret møttes i 1954 og fikk 64 fine år sammen.
LANGT EKTESKAP: Paret møttes i 1954 og fikk 64 fine år sammen. Foto: Privat

Fikk Alzheimer

Etter mange lykkelige år sammen, startet ting å forandre seg. Rundt 2010 begynte Hermann å merke at det var noe som ikke helt stemte med Svanhild.

– Hun sa og gjorde ting jeg stusset over. Håndarbeidet ble vanskeligere og vanskeligere. Det var en sakte introdusering av at noe ikke var som det skulle, forteller han.

I 2012 fikk hun den endelige diagnosen, Alzheimer med sen debut. Da var hun 75 år gammel.

Pleiet kona selv

For Hermann var det aldri aktuelt at Svanhild skulle være noe annet sted enn hjemme. Det hadde alltid vært de to, og slik skulle det fortsette å være.

– Jeg må være ærlig å si at fra den dagen, og så lenge hun levde, var det min bønn til gud at jeg måtte få lov til å ha henne hos meg så lenge som mulig.

Men det var ingen enkel oppgave. Hverdagen ble etter hvert annerledes. Hermann måtte ta over alt som gjaldt husarbeid, matlaging og organisering.

Samtidig så han store forandringer hos Svanhild og beskriver den verste perioden som veldig trist.

ALZEIMER: Svanhild ble etter hvert diagnostisert med Alzheimer.
ALZEIMER: Svanhild ble etter hvert diagnostisert med Alzheimer. Foto: Privat

– Hun gjemte ting, var veldig urolig, glemte ting, hun kunne miste brillene og vi fant dem igjen på de utroligste steder, forteller han, og understreker at mye er for vondt til å gjengi.

Det var noen vonde og vanskelige år, men selv om både familie og helsepersonell ga uttrykk for at han måtte passe seg selv også, nektet han å gi opp.

– Jeg kjente veldig på at kjærligheten måtte være sterk. Jeg kunne ikke svikte henne når det gjaldt som mest.

Over 300 000 pårørende

Det er rundt 70 000 som har demens i Norge, og nærmere 300 000 er pårørende.

– Det krever mye å være pårørende til en person med demens, sier generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsa, Mina Gerhardsen.

– Du er i en slags ventesorg. Du er vitne til at den du er glad i mister egenskaper, tankene og hukommelsen. Ingen skal trenge å møte det alene.

Gerhardsen mener pårørende trenger mer avlastning, mer kunnskap og mer åpenhet rundt hvordan denne sykdommen virker.

– Mange blir syke av å være pårørende.

Fikk avlastning

Svanhild og Hermann fikk etter hvert inn både hjemmetjeneste og avlastning. De siste årene var Svanhild to uker hjemme hos Hermann og en uke på avlastning.

– Jeg vil gi en uforbeholdent ros til helsemyndighetene i Sandefjord. De tok henne inn for å finne ut hva hun trengte, men også hva jeg trengte, forteller han.

STOR KJÆRLIGHET: Hermann forteller om noen vanskelige år, men at kjærligheten alltid var like sterk.
STOR KJÆRLIGHET: Hermann forteller om noen vanskelige år, men at kjærligheten alltid var like sterk. Foto: Privat

Da hun ble dårligere i sommer fikk han være med henne hele veien, og hun hadde hele familien rundt seg da hun sovnet inn i slutten av juli.

I etterkant har han et råd til andre pårørende til demenspasienter.

– Etabler og benytt de støtteordningene som finnes. Det er vanskelig å klare helt og holdent alene.

Han er fremdeles aktiv når det gjelder å spre informasjon til pårørende med demens. Samtidig mimrer han tilbake til kvelder med kaffe, eplekaker og is og Svanhild i armkroken.

– Jeg er glad for å si at vi hadde det bra.

Relaterte