200823 Karsten Warholm of Norway celebrates after winning the men's 400 meters hurdles during the athletics gala Diamond League Stockholm on August 23, 2020 in Stockholm.
Photo: Andreas L Eriksson / BILDBYRÅN / COP 106 / JM0002
200823 Karsten Warholm of Norway celebrates after winning the men's 400 meters hurdles during the athletics gala Diamond League Stockholm on August 23, 2020 in Stockholm. Photo: Andreas L Eriksson / BILDBYRÅN / COP 106 / JM0002 Foto: Andreas L Eriksson / BILDBYRÅN
Kommentar

«Drit i pokalen. Norsk friidrett har nemlig to konger – og én dronning»

2020 har vært et historisk år for norsk friidrett.

Det var også første gangen på fem år at Karsten Warholm ikke fikk kongepokalen i friidrett. Det sier faktisk mer om bredden i toppen enn om Warholm.

At mannen som er rangert som verdens tredje beste utøver uansett gren ikke får den, er et kontroversielt valg. Og med 48,25 på Fana stadion, så er det lett å forstå at han føler seg litt snytt.

Bare for å sette det litt i perspektiv, så var det raskere enn det løpet han vant VM med i 2017. Det er heller INGEN andre i hele verden som har løpt så fort i år. Bare han selv. Omregnet i poeng i friidrettens egen tabell, så var det også hårfint bedre enn Jakob Ingebrigtsens 3.33 på 1500 meter.

Men i år brukte juryen skjønn. Dermed gikk pokalen til Ingebrigtsen.

Det er greit å være uenig i det. Og jeg synes det er veldig bra at Warholm og hans team gir uttrykk for det.

Samtidig er det riktig å si:

Hvis det var et år han ikke skulle få pokalen, så var det i år. For løpet til Ingebrigtsen er også en enorm prestasjon sett i lys av at han løper 1500 meter solo. Med seier på 800 meter i tillegg, så hadde juryen nok dekning for å skjønne seg inn til den konklusjonen.

Men er det egentlig så nøye?

Jeg vet at Warholm unner Ingebrigtsen en kongepokal. Dessuten greier han seg fint uten både sølvvasen og prestisjen som følger med den.

Så drit i pokalen. Norsk friidrett har nemlig to konger – og én dronning.

For i år har Norge noe så sjelden som tre utøvere som er blant de beste i verden i tre løpsøvelser. Foruten Warholm og Ingebrigtsen synes jeg Hedda Hynne med stolthet kan ikle seg kappen som Norges friidrettsdronning. Selv om hun heller ikke fikk kongens sølvtøy med seg hjem fra Bergen.

Warholm, Ingebrigtsen, og Hynne leverer alle på et nivå som er så fenomenalt at det ikke finnes pokaler nok til å yte dem rettferdighet.

  • Karsten Warholm har en snitt-tid på løpene sine fram til NM på 47,13. Smak på det! Det er så skyhøyt nivå at det nesten er ufattelig. Det er mer et spørsmål om når, enn om verdensrekorden blir norsk. Problemet til Warholm er at han har skjemt bort både publikum og seg selv, og lagt lista på et nivå der man blir skuffet over klasseresultater.

De gode nyhetene er at Warholm av natur har vist gjennom karrieren at det er slike skuffelser som gir ham den ekstra motivasjonen han trenger for å være enda skarpere i jakten på nye hundredeler.

  • Jakob Ingebrigtsen har satt to europeiske rekorder, og løpt seg inn på tidenes topp ti statistikk på 1500, 2000, og 3000 meter. Han nærmer seg den «uslåelige» verdensrekorden på 1500 meter. Og dette er bare første året han har trent for fullt som en senior. Som 19-åring har han altså allerede løpt han seg inn i historiebøkene som en av verdens beste løpere. Det savner sidestykke i norsk friidrett. Ingen har vært i nærheten av det før. Selv ikke Warholm. Det beste av alt er at Ingebrigtsen fortsatt er på det stadiet i karrieren hvor han blir bedre bare av å stå opp om morgenen.
  • Hedda Hynne er nesten et motstykke til Ingebrigtsen, og har i en alder av 30 år har senket sin personlige rekord med nesten to sekunder i løpet av sommeren. Hun har årsbeste i verden på 800 meter, og hun kommer alltid på pallen. Uansett hvor hun stiller opp. Resultatutviklingen har vært formidabel. Og det kommer som et resultat av hardt og systematisk treningsarbeid.

Så hvordan greier hun å blomstre i så sen alder?

Hynne startet ikke å satse skikkelig på 800 meter før hun var 22 år. Sånn sett har hun mange gode treningsår igjen. Gradvis har hun og trenersamboer Erik Sakshaug blitt litt klokere på hvilken trening som skal til for at Hynne skal blomstre under OL i Tokyo.

Et godt bilde på seriøsiteten er at familien til Hynne har til og med kjøpt en leilighet i samme bygg som til en hver tid er disponibel for henne. Der kan hun bo hvis samboeren eller hans barn er småsjuke, eller om hun bare trenger ekstra ro til å sove noen ganger.

Derfor er det lett å unne en så dedikert utøver som Hynne den suksessen hun har hatt i år.

Men poenget er at den ikke kommer tilfeldig.

For det er først og fremst dette de tre største stjernene har felles – de jobber steinhardt. Alt de gjør er en del av en større plan.

Først og fremst er den blodseriøse inngangen de har til sin egen treningshverdag. De vet at når de står opp om morgenen, så teller hver eneste økt i den store totalen. Og de har en blanding av tålmodighet og talent som har gjort dem i stand til å trene både hardere og smartere enn de fleste konkurrentene.

Dessuten ligger det en klar filosofi i bunnen for det opplegget de kjører.

Gjert Ingebrigtsen øser ut av en enorm erfaringsbank som Jakob drar stor nytte av. Over år har de samlet data som gjør at de til en hver tid vet hvilket nivå de ligger på. De kan sammenligne dag for dag i hvert eneste kalenderår de har holdt på. Og de er tre brødre som kan måle styrke mot hverandre. Nesten til en hver tid.

Leif Olav Alnes overvåker hvert steg Warholm gjør på trening. Og han er en mester til å tilpasse opplegget slik at det aldri blir for mye. Bare mer enn nok. Dessuten er Warholm den perfekte blandingen av fysisk råskap og vestlandsk pietisme som gjør at han faktisk holder ut i dette knallharde treningsregimet.

Erik Sakshaug styrer likedan opplegget til Hynne. Filosofien har vært å ta små steg hele veien mot en fysisk robusthet som gjør at Hynne kan utnytte sitt naturlige fartstalent i kanskje den mest taktiske løpsøvelse av dem alle. Det skulle kulminere med et godt resultat i OL i 2020. Og med sommerens resultater så viser det at samboeren har god kontroll på det paret driver med av trening.

Det som likevel gleder mest er at alle de tre har mer inne. Det er ingenting som tilsier at det stopper med det som har skjedd i år. Så Kongen må bare pusse sølvtøyet.

Det blir kamp om pokalen neste år også

Relatert