Trondheim 20200603. 
Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo på landslagssamling langrenn i Granåsen i Trondheim.
Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix
Trondheim 20200603. Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo på landslagssamling langrenn i Granåsen i Trondheim. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix Foto: Ole Martin Wold
Kommentar

– For hver uke de mister, øker sjansene for at de ikke stiller godt nok forberedt i OL

TV 2s langrennsekspert Petter Skinstad mener langrennsledelsen og Norges OL-håp har noen svært viktige spørsmål de må stille seg.

Er det strengt nødvendig med høydetrening? Er det strengt nødvendig å gjennomføre jobben sin som langrennsløper på best mulig måte? Eller for å si det enkelt: Er OL-medaljer strengt nødvendig?

Dette er noen av spørsmålene både langrennsledelsen og noen av Norges fremste OL-håp i Beijing i disse dager må stille seg.

«Utenriksdepartementet fraråder alle reiser som ikke er strengt nødvendige til alle land.» Ser man bort fra et rent forbud mot å reise utenlands, kan det ikke sies tydeligere enn det Regjeringen nylig gikk ut med for å få kontroll på en smittevekst ute av kontroll.

Der norske friidrettsutøvere, triatleter og syklister allerede har både trent og konkurrent i utlandet, har den norske langrennseliten foreløpig holdt seg hjemme i Norge etter at verden i løpet av våren ble mer eller mindre stengt.

At sommeridrettene er i gang med konkurranser om sommeren er ikke så rart, og i mine øyne finnes det heller ikke feil at våre fremste sommerutøvere er fullt i gang med konkurranser i både inn- og utland. Dette er tross alt jobben deres, og selv om det ikke ble noe av OL i Tokyo i år kan de ikke legge bort joggesko og sykkel av den grunn.

Langrennsløperne har derimot holdt seg hjemme, og etter sesongen ble avbrutt i mars har de heller ikke gått glipp av noen konkurranser. Da har de jo heller ikke gått glipp av jobb, er det kanskje lett å tenke seg. Så enkelt er det imidlertid ikke. Undertegnede tør faktisk påstå at det er forberedelsene til skirenn som er selve jobben, og det er her det begynner å bli vanskelig.

For er det strengt nødvendig å reise til utlandet for å trene? Det enkle svaret på dette er selvsagt nei, men det er ingenting enkelt med å vinne OL-gull. Enda vanskeligere er det å vinne OL-gull i høyden. Da kreves det nemlig helt spesielle forberedelser.

Nylig gikk det svenske langrennslandslaget ut med en pressemelding der de informerte om at høstens forberedelser skulle gjøres på hjemmebane. Tøft gjort av svenskene, kan man jo si, som med et lag fullt av unge, fremadstormende utøvere da går glipp av mulighetene til både én og to høydesamlinger i forberedelsene til det som forhåpentligvis blir en ny vinter med skirenn.

For mens svenske konkurrenter skal lade opp i Falun, Östersund, Åsarna og et par av landets skitunneler, er de øvrige konkurrentene til de norske utøverne stort sett i høyden. Krista Pärmäkoski befinner seg for tiden i italienske Seiser Alm og russerne er i området rundt Elbrus, Europas høyeste fjell. Det tyske laget forbereder seg til VM på hjemmebane i Sveits og nygifte Dario Cologna har reist til Frankrike med sine sveitsiske kolleger. Stort sett er de alle rundt 2000 meter over havet, samme høyde som langrennsøvelsene i Bejing skal gjennomføres på.

Hvorfor? Jo, det er det to grunner til. For det første, så har veldig mange av verdens beste utholdenhetsutøvere hatt stor suksess med høydetrening i mange, mange år. Høydeeffekten er for ordens skyld både diskutert og kanskje tvilsom i seg selv, men effekten av å trene utforstyrret og godt med jevngode kolleger finnes det liten tvil om.

En annen ting det heller ikke hersker noen tvil om er høydeakklimatisering. Enkelt forklart handler dette om at kroppen tilpasser seg høyden. I idrettssammenheng er disse tilpasningene ansett for å være en forutsetningen for å kunne prestere i høyden. Dette gjelder ikke nødvendigvis i enkeltrenn, der det kan fungere å bo lavt og reise rett opp til høyden. Utfordringene oppstår når du skal prestere i høyden dag etter dag, som for eksempel i et mesterskap. Da er gode forberedelser strengt nødvendig.

Johannes Høsflot Klæbo har ikke mye erfaring med trening og konkurranser i høyden. Det samme gjelder flere av hans lagkamerater, særlig de som er født på 90-tallet. For hver uke med høydetrening Klæbo og hans lagkamerater mister i forberedelsene til et OL som venter om halvannet år øker også sjansene for at de ikke stiller godt nok forberedt.

Er langrennsledelsen villig til å ta den sjansen? Har norsk langrenn råd til å la være, eller er det det potensielle rabalderet som kan følge av å reise til utlandet nå de ikke har råd til? Kommer løperne til å gjøre som skiskytter Vetle Sjåstad Christiansen, som på egen regning reiser til høyden i Italia?

Bjørn Dæhlie, Marit Bjørgen og Petter Northug. Glem heller ikke Therese Johaug. Det er mange av våre største langrennsløpere som har sverget til forberedelser i høyden de siste tiårene. Resultatet av dette finner du i historiebøkene de alle har skrevet seg inn i. Nå er det opp til dagens aktive å avgjøre hva som er strengt nødvendig om de skal vinne VM- og OL-medaljer i årene som kommer. Svaret på det er ikke enkelt.