Ungene ble bilsyke og taxi-sjåførene nektet å kjøpe den
Datsun fikk et problem som måtte løses kjapt
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om den første generasjonen Datsun 140J Violet – 1974-modellen.
På 1970-tallet var Datsun – som du nå kjenner som Nissan – et stort og viktig bilmerke på det norske markedet. Det fantes modeller som solgte bra i mer og mindre alle prisklasser, fra rimelige småbiler til store og rommelige familiebiler.
En populær modell i mellomklassen var bilen med det litt spesielle modellnavnet 140J Violet. Denne overtok etter Datsun 1400/1600, og skilte seg radikalt fra forgjengerne med sin veldig særpregede «Colaflaske-stil», markedsført som «fastback sedan». Sideprofilen fortalte tydelig hvordan betegnelsen hadde oppstått.
Endret fort
Selv om mange falt litt for bilens utvendige design, ble ikke dette tidlige forsøket med «Colaflaske-stilen» noen suksess. For det første førte den nesten liggende bakruten til elendig sikt bakover, dernest sørget karosseriformen for at baksetet ble en temmelig mørk og innelukket opplevelse for dem som befant seg der.
Ikke minst barn satte liten pris på dette, med betydelig fare for bilsyke. Men det som satte spikeren i kista for den sære karosseriformen var japanske taxi-sjåfører, som nektet å kjøpe modellen på grunn av den elendige sikten bakover. Derfor kom det en endret utgave av 140J Violet allerede i februar 1976, drøyt to år etter lanseringen. Det var helt uvanlig tidlig, men tydeligvis nødvendig. Nå fikk bilen en langt mer tradisjonell sedan-hekk, og dermed var også taxi-sjåførene glade igjen!
Forsvarte prisen
Da jeg testet bilen tidlig på året i 1974, rapporterte også jeg i Alle Menn om begrensningene den opprinnelige karosseriformen medførte.
Etter å ha konstatert at også denne Datsunen nå var over på en sterkt amerikanisert karosseriform, skrev jeg blant annet at «bilen er saktens pen – ja, nærmest en fryd for øyet slik sett. Men når man setter seg inn, legger man raskt merke til hva skjønnheten har kostet: Atskillig av sikten bakover. Og det er selvsagt en sak det er verd å sette et spørsmålstegn ved. Man kan innvende at bare noen få av de biler som er på markedet i dag tillater rygging med tilfredsstillende sikt bare gjennom bakvindu. Det forandrer likevel ikke det faktum at man fra Violets førersete ikke har sjanse til å se bilens bakre hjørner.»
Denne innvendingen til tross, mente jeg at bilen godt og vel forsvarte sin pris, som den gangen var kr. 33.200,-. Mange positive sider oppveide til sammen ulempene med den tvilsomme sikten bakover, mente jeg.
Mer enn fire personer i denne burde vært straffbart
0-80 km/t på 12,5 sekunder
Under panseret på Datsun Violet spant en 1,4 liters bensinmotor lunt og kultivert. Datsun oppga effekten til 85 hk etter den noe snille SAE-målingen, men jeg var noe kritisk til dette. Fra svensk importør fikk jeg oppgitt 80 hk etter den mer realistiske DIN-normen – mens en dansk kilde oppga 65 hk DIN. Selv endte jeg etter testkjøringen med å konkludere med at effekten i alle fall neppe kunne være særlig over 70 hk DIN.
Ytelsene syntes jeg også stemte mye bedre med 70 hk DIN enn 80. Bilen trengte 12,5 sekunder på å akselerere fra stillstand til 80 km/t, hvilket antyder 15-16 sekunder på 0-100 km/t. Dette høres jo temmelig slakt ut i dag, men var den gangen en gjengs akselerasjonsverdi for svært mange folkelige bilmodeller. De fleste opplevde også dette som relativt «kvikke» biler.
Silkefin sjalting
Selv konstaterte jeg i alle fall at Violet uansett «hadde krefter i massevis nok for alt som er aktuelt av hastigheter og prestasjoner på norske veier. Dertil skal det sies at motoren er både kultivert og støysvak, arbeidsvillig og robust. Den har utmerket seigdragningsevne og elastisitet i gearene.
Best av alt er gearboksen, som i vanlig Datsun-stil er blant det absolutt beste på markedet – nær sagt uansett prisklasse. Her kan man snakke om silkefin sjalting. Lett, med presise, korte bevegelser – i det hele tatt en ren fryd å håndtere,» kunne jeg melde.
Korona-krisen kan bety slutten for dette bilmerket
Snau takhøyde
Selv om den lette styringen kunne virke en smule upresis, fikk Datsun Violet 140J godkjent også for kjøreegenskapene, som jeg fant «tillitvekkende»: «Man kan ikke vente seg den helt store opplevelsen bak rattet i en typisk mellomklassevogn, men de fleste skulle ha muligheter til å få tilfredsstilt sine primære krav i en bil som denne.
Den byr ikke på skremmende overraskelser, og komforten må betraktes som svært bra, riktignok med visse modifikasjoner for baksetet. Takhøyden er noe snau for personer som ruver litt over gjennomsnittet, og inn- og utstigning er heller ikke ganske problemfritt. Her er det nok det nye karosseri-designet som gjør utslag igjen,» står det videre å lese i Alle Menn tidlig i 1974.
Burde spandere radialdekk
Førerplassen ser jeg at jeg likte godt, og det var lett å finne en behagelig kjørestilling. Et ekstra pluss fikk varme- og ventilasjonsanlegget, som var av samme klasse som i den større og dyrere Datsun Laurel: «Meget lett å regulere, med rikelig kapasitet i ethvert henseende. Også luftgjennomstrømningen i kupéen er svært bra», fortalte jeg.
Etter å ha fastslått at et bagasjerom på ca 400 liter ikke var mer enn man nok kunne behøve, konkluderte jeg med at Datsun 140J Violet var et bra kjøp i sin klasse. Man burde imidlertid spandere radialdekk. Prøvebilen sto opprinnelig på diagonaldekk, men en sammenligningstest viste at bensinforbruket sank med kraftige 13 prosent med radialdekk i stedet.
Stakkars de som måtte sitte i baksetet her
Hyggelige stunder
Den generelle dommen var klar: «En tilforlatelig, troverdig familiebil i den forholdsvis rimelige mellomklasse. Lettkjørt, morsom og ganske kvikk, men uten de helt store akselerasjonsreserver. For den som legger mer vekt på komfort, utstyr og et enkelt, ukomplisert vedlikehold enn på rå kraft og avanserte tekniske løsninger, vil denne bilen kunne gi mange hyggelige stunder.
Datsun 140J Violet hadde en klassisk drivlinje – motor foran langsetter og drift på bakhjulene. Denne oppskriften kan gi til dels betydelig underholdningsverdi når friksjonen er lav, for eksempel om vinteren. Motoreffekten har jeg vært innom, og tilføyer at maks dreiemoment inntraff med ca. 115 Nm ved 3.600 omdreininger. Den manuelle girkassen var 4-trinns, og fullsynkronisert, noe som fortsatt var verdt å nevne.
Sikkerhet, ja...
Dekkene var nummeret over trillebår – 165 SR 13. Felger på 13 tommer – tenk litt på det, når du suser av gårde på 18-tommerne dine i dag! Bilen var ellers 4,12 m lang, 1,58 m bred og 1,39 m høy. Kjøreklar veide Datsun 140J Violet 1.010 kg, og tillatt totalvekt var 1.485 kg.
Spesielt raffinert var det ikke på undersiden heller. Bakakselen var for eksempel opphengt i langsgående halvelliptiske bladfjærer.
Ellers er det morsomt å se litt på stikkordet sikkerhet, med dagens utrolig avanserte systemer som bakteppe. For 1974-utgaven av Datsun 140J Violet ble følgende punkter fremhevet spesielt under stikkordet «Sikkerhet»:
Støtabsorberende front/hekk.
Oppvarmet bakrute.
Støtettergivende rattstamme.
Varsellampe for bremser.
Sikkerhetsbelter av snelletype.
Og det var det. Det har skjedd mye også på denne fronten siden 1974!
Denne bilen var starten på noe som ble stort
Video: Fra samme tid, dette er VW Passat anno 1973