Dette var en populær småbil, også i Norge.
Dette var en populær småbil, også i Norge. Foto: Frank Williksen

Den gangen solgte de bra i Norge – nå er de nesten borte

Fiat 127 ble også Årets bil.

Siden 1964 har en jury hvert eneste år stemt frem Årets Bil i Europa. Å vinne denne kåringen gir mye oppmerksomhet og har uten tvil betydelig PR-verdi.

Hvor mange representanter det enkelte land skal ha i juryen, avhenger av størrelsen på bilmarkedet og bilindustrien i landet. Norge har én representant i juryen, der det store flertallet kommer fra Storbritannia og de store billandene på Kontinentet.

Derfor har det gjennom tiårene vært mange merkelige vinnere av denne kåringen, sett med norske øyne.

Broom tar et tilbakeblikk på noen få av disse. Denne gang handler det om Fiat 127, som gikk til topps i 1972.

Det er rart med Fiat. Her i landet er merket nesten utradert fra markedet, bare den utrolig sjarmerende småbilen 500 har vært synlig på statistikkene fra Opplysningsrådet for Veitrafikken de senere årene.

Merket kommer for tiden langt nede på listen over verdens største bilprodusenter. Håpet er nå at fusjonen mellom FCA (Fiat og Chrysler med blant andre Alfa Romeo, Jeep, Dodge og Ram) og PSA (Peugeot, Citroën, Opel, DS) skal innvarsle nye tider for det tradisjonsrike, italienske bilmerket.

Førermiljøet i den lille Fiaten var enkelt, nesten spartansk.
Førermiljøet i den lille Fiaten var enkelt, nesten spartansk. Foto: Frank Williksen

Fiat til topps tre ganger på ti år

Fiat har den overlegent sterkeste tilstedeværelsen i Årets Bil-kåringene. Siden denne prestisjetunge utmerkelsen første gang ble utdelt i 1964, har Fiat-modeller frem til nå fått prisen hele ni ganger. Nærmest kommer Renault med seks førsteplasser, Peugeot, Opel og Ford følger deretter med fem hver.

Den nasjonen som har feiret Årets Bil-prisen flest ganger, er for øvrig Tyskland, med hele 18 modeller. Av totalt 56 kåringer hittil, har nøyaktig halvparten av dem – 28 – gått til Italia og Frankrike. Bare i løpet av de første ti årene gikk Fiat-modeller til topps hele tre ganger – Fiat 124 i 1967, Fiat 128 i 1970 og altså Fiat 127 i 1972.

Ble Årets Bil - senere gikk alt galt

Europas mest solgte

Fiat 127 hadde produksjonsstart i 1971, og erstattet da den noe aldersstegne 850-modellen. Den nye småbilen var i produksjon til 1983, da den ble etterfulgt av Fiat Uno. De første bilene var todørs sedaner, men modellen som ble mest kjent her i landet – tredørs kombi – kom allerede i 1972.

Fra starten hadde Fiat 127 en firesylindret rekkemotor på 0,9 liter tverrstilt foran og forhjulstrekk. Bilen fikk fra første dag masse ros for suveren plassutnyttelse, noe som var et kjennetegn ved småbilene fra konsernet gjennom alle år. I flere år etter lanseringen var dette Europas mest solgte bilmodell.

Tredørs-modell var det vanligste. Baksetet var tilgjengelig med litt bøy og tøy.
Tredørs-modell var det vanligste. Baksetet var tilgjengelig med litt bøy og tøy. Foto: Frank Williksen

«Godt kjøp i sin klasse»

Jeg testet bilen da den kom med ny front og hekk og en del andre oppgraderinger i 1977. Til de mange forandringene hørte større sidevinduer og nytt dashbord, men viktigst var det nok at bakluken var blitt betydelig større – og nå åpnet nesten ned til støtfangeren. Høy terskel å løfte over var nemlig en av de viktigste innvendingene mot første generasjon Fiat 127.

Jeg syntes åpenbart at dette var en bra småbil: «Uten tvil et godt kjøp i sin klasse. Men så har også Fiat lang erfaring med småbiler. Der har fabrikken vært med på å danne skole – fra den gamle 500 og 600 til de nyere 127 og 128. Særlige kjennetegn har vært forbausende bra innvendig plass. Det har også den nye 127, men selvsagt går slikt på bekostning av noe annet. De utvendige målene er begrenset – og et sted må man knipe inn,» skrev jeg, og fortalte om hva det hadde gått ut over i Fiat 127.

Du skulle lete lenge etter mindre nybil

Girspaken «spinner rundt»

«For oss var det førerplassen det knep med. Selv med forsetet i bakerste stilling, kom jeg for nært rattet. Strake armer var en umulighet, og på langtur blir det dessuten ubehagelig å sitte med knærne til de grader oppunder seg. Selve rattet sitter dessuten veldig flatt, også det er en ulempe», fastslo jeg, men la til at førersetet avgjort var bra.

I dag velger 95 av 100 norske bilkjøpere automatgir. Slik var det ikke på 1970-tallet, og automatgir i en småbil som Fiat 127 var på grensen til utenkelig. I min testbil satt det da også en manuell girkasse, der selve girskiftet var «både lett, presist og godt.» Men løsningen hadde sine sider: «Girspaken har en tendens til å «spinne rundt» temmelig kraftig på ujevnt underlag og når hjulene spinner (dette var på vinterføre!) Dette er ikke noe å bry seg om, vær i alle fall klar over det.»

De første årgangene av Fiat 127 hadde en ganske høy kant å løfte over når ting skulle i bagasjerommet. Dette ble betydelig forbedret fra 1977-modellen.
De første årgangene av Fiat 127 hadde en ganske høy kant å løfte over når ting skulle i bagasjerommet. Dette ble betydelig forbedret fra 1977-modellen. Foto: Frank Williksen

Håndveske til tobakken

Instrumenteringen fant jeg «spartansk, men oversiktlig». Bilen jeg testet var den dyreste Fiat 127-modellen som ble solgt i Norge den gangen – en 900 CL. Den hadde noe jeg beskrev som «en riktig snadderdetalj: En liten håndveske festet til trykknapper på førerens dør. Den kan man putte lommebok, nøkler og tobakk(!) i - og bare ta med ut og inn av bilen som det passer. Fikst.»

Jeg berømmet ellers Fiaten for å ha manuell choke, noe jeg begrunnet med at dette etter min mening var både sikrere og bedre enn automatisk choke.

Dette håndtrykket er verdt 40 milliarder kroner - i året

Ville ha litt turtall

Gode og sportslige kjøreegenskaper har alltid blitt forbundet med italienske biler – også Fiat. I Fiat 127 av 1977-årgang var det i hvert fall ikke prioritet på komfort: «Fiaten er en morsom bil å kjøre, men den er veldig stiv. Faktisk så stiv at det av og til kan virke ubehagelig. Bortsett fra det, er den både stødig og sikker i grepet,» skrev jeg.

Under det korte panseret satt det en firesylindret rekkemotor på 0,9 liter med 45 hk. Dette lyder jo i dag fryktelig beskjedent, og ingen skulle beskylde Fiat 127 for å være noen rakett. Akselerasjon 0-100 km/t på 19 sekunder, og toppfart 135 km/t, skremte nok ingen. Men bilen veide tross alt bare 688 kilo, og rett kjøremåte hjalp: «Bilen er virkelig kvikk når du bruker girene litt. For den er typisk italiensk; den vil ha litt turtall for å trives og virkelig arbeide skikkelig», skrev jeg blant annet.

1977-modellen kom med mange forbedringer og ny front.
1977-modellen kom med mange forbedringer og ny front. Foto: Fiat

Spareblusset var ikke i bruk

Der kom også et klart minus: «Men når den går best, støyer den også mest. Det kommer mye motorlyd inn i bilen – mer enn det burde, selv om det er blitt bedre enn på den forrige modellen.»

I min oppsummering fant jeg også noen plusser å tilføye. Et pluss var den store bakluken, et annet at vindusviskerne var utstyrt med intervallstilling. Men det største plusset var likevel bensinforbruket, som jeg hadde notert til 0,66 liter på mila med en blanding av småkjøring og et par litt lengre turer – «og spareblusset var såvisst ikke i bruk.»

Virkelig en småbil

Snaut 38.000 blanke kroner kostet bilen den gangen, i 1977, noe jeg betegnet som et bra kjøp – alt tatt i betraktning. I følge Konsumprisindeksen til Statistisk Sentralbyrå (SSB) tilsvarer prisen omregnet til dagens kroneverdi rundt 186.000 kroner.

Hvor stor var så bilen i tørre tall? Kanskje vi heller skulle spørre hvor liten den var, for dette var desidert en småbil: Fiat 127 var i 1977-utgave 3,65 m lang og 1,53 m bred. Høyden var 1,36 m og akselavstanden var 2,23 m.

I tillegg til den lille bensinmotoren jeg testet, kunne 127 også leveres med en 1,05 liters bensinmotor (50 eller 70 hk) og en 1,3 liters diesel (75 hk). Og den var treg, den!

Smart bil for de som tør å tenke litt annerledes

Video: Denne 80-tallshelten blir aldri feil!