Vil ha slutt på fordommene mot foreldre med minoritetsbakgrunn

– Denne fortellingen om at innvandrerforeldre ikke bryr seg, er vi nødt til å få slutt på, sier Marcela Bustos, tidligere styremedlem i Norges idrettsforbund.

Mens barna deres trener på pasninger og layups med resten av Ulrikens jentelag, står Omar Yousuf Mohammed og Amina Sharif Mohamud langs sidelinjen og prater.

De kjenner hverandre godt etter hvert. For med jenter på det samme basketballaget, treffes de på treninger, foreldremøter og dugnader.

Omar Yousuf Mohammed
Omar Yousuf Mohammed Foto: TV 2

– Jeg liker å være med, for jeg synes det er viktig å vite hva barna mine driver med, forklarer Amina.

Så da hun ble spurt om å bli foreldrekontakt for laget, takket hun ja med den største selvfølge. Det gjorde også vennen Omar - da han ble spurt om han ville sitte i klubbens styre.

Unntak fra regelen

Begge har kommet til Bergen som innvandrere - hun fra Somalia, han fra Etiopia - og er unntak i den norske idrettsbevegelsen.

Tirsdag kunne TV 2 fortelle at bare 13 av 386 styremedlemmer i idrettens særforbund har en annen hudfarge enn hvit, og i mange tilfeller gjenspeiler forholdstallet hvordan fordelingen er nedover i idrettssystemet.

– I forbundsstyret sentralt er vi privilegert med flere medlemmer fra minoritetsgrupper, men når vi går innover i egen organisasjon og ser, så er det veldig mangelfullt, sier Jan Hendrik Parmann.

Han er president i basketballforbundet, som er en av idrettene i Norge med størst mangfold av minoritetsgrupper. Men selv der er det få med flerkulturell bakgrunn i klubbstyrene.

– Basketball er kjent for å være gode på integrering, men å være god er ikke godt nok, sier Parmann.

Vil ha slutt på fordommer

Marcela Montserrat Fonseca Bustos.
Marcela Montserrat Fonseca Bustos. Foto: Ned Alley

Så hvorfor er det ikke flere? Tidligere styremedlem i Norges idrettsforbund, Marcela Montserrat Fonseca Bustos, mener at det fortsatt eksisterer altfor mange fordommer mot foreldre med minoritetsbakgrunn i norsk idrett.

– Jeg har hatt lederverv i idretten i over 25 år, og har der måttet akseptere fortellingen om utfordringene med innvandrere i norsk idrett. Det er ikke en gammel fortelling, det er en ny fortelling som jeg så på nettet så sent som denne uken, sier Bustos, og forklarer:

– Denne fortellingen om at innvandrerforeldre ikke bryr seg, at innvandrerforeldre ikke engasjerer seg, at innvandrerforeldre ikke stiller opp som frivillige og barna deres blir gratispassasjerer fordi de ikke bidrar i fellesskapet. Det er en fortelling vi er nødt til å få slutt på.

Hun er sikker på at det finnes mange foreldre med minoritetsbakgrunn som ønsker å bidra mer i idretten, slik hennes mor gjorde da hun kom til Norge, men at de ikke helt vet hvordan.

– Den norske idrettsmodellen er unik, men det har den konsekvensen at hvis man flytter til Norge, så vet man ikke hva som forventes. Og da må norsk idrett ta ansvar. Vi kan ikke peke og si de ikke vil være med, men heller tenke hva vi kan gjøre for å bidra til at folk for informasjon og inviteres med.

Savner å bli spurt

I Aminas og Omars hjemland, som er naboland på den afrikanske østkysten, er ikke barnas fritidsaktiviteter organiserte. For dem var den norske idrettsmodellen noe helt fremmed da de kom til Norge.

Derfor synes Omar det var stas å bli spurt om å få være med i styret, slik at han kunne lære mer om hvordan norsk idrett fungerer.

– Hvis jeg ikke hadde blitt spurt, hadde jeg ikke visst hva det vil si å sitte i et styre. Jeg ville ikke forstått hvordan de velger ut folk og hvordan de jobber, sier Omar.

Han savner at flere tar initiativ til å invitere foreldre med minoritetsbakgrunn inn i idretten.

– Det er lett å tenke at de ikke engasjerer seg i samfunnet, men har vi prøvd å invitere dem? Hvis vi hadde prøvd å invitere, hadde vi fått med flere. Og det hadde vært kjekt, for det er viktig å gi tilbake til samfunnet, sier Omar, som nå holder på å planlegge en cup for klubben.

Rekruttering fra eget nettverk

Bustos mener det må en holdningsendring til. I stedet for å si at foreldre med minoritetsbakgrunn ikke engasjerer seg, vil hun at vi heller skal spørre oss hvorfor.

– Norsk idrett er en veldig selvrekrutterende organisasjon. Vi rekrutterer innad i vårt eget nettverk, sier Bustos, som fikk idrettens hederstegn i 2019.

– Når man trenger noen til å være frivillige, så spør man noen man kjenner. Så bytter man gjerne på å ta verv for idrettslaget og på skolen for å avlaste hverandre. Til slutt fordeles alle vervene på en liten gruppe, og man går gjerne til den gruppen fordi det haster og man trenger noen som fungerer umiddelbart.

Derfor etterlyser hun en tydeligere strategi for rekruttering av ledere i forbund, kretser og klubber.

– Vi er nødt til å gå ut av nettverkene våre og ha en strategi for rekruttering der målet er å få et større mangfold. Vi må ha systemer som hjelper folk til å bli gode frivillige, ikke systemer som gjør at man lar være å spørre fordi man er usikker på om de greier det eller tror at de sier nei, sier Bustos, og påpeker:

– Da min mor ble leder i idrettslaget, var det nok mange som lurte på hvordan det skulle gå. Men det gikk helt fint, fordi hun fikk hjelp.

– Ressurspersoner

I Ulriken basketballklubb, som har spillere med bakgrunn fra over 30 ulike land, har de over tid hatt en bevisst strategi for å få foreldrene til å engasjere seg.

De ønsker å ha flest mulig med, slik at klubbens ledelse er bedre rustet når verdispørsmål skal diskuteres.

– De er ressurspersoner når de kommer inn, både når det gjelder språkproblemer og kulturelle forskjeller. For eksempel når det kommer til bekledning av jenter, er det mange regler om hva som er lov og ikke, sier Ingvild Sandford, sportslig leder i Ulriken.

– Hvordan får dere dem med?

– Vi har en strategi om at vi må være flinke til å spørre. Du kan ikke garantere at de stiller på dugnad om du sender en lapp med hjem. Du må ringe til dem og forklare hva det går ut på, sånn at de vet hva de går til, sier Sandford, og legger til:

– Og du kan ikke gi deg første gangen. Hvis det ikke passet den gangen, må du si «ja ja, da blir dere med neste gang». Du må ikke bare tenke at de ikke gidder.

Tok opp rasisme på ledemøtet

Basketballpresidenten mener det er viktig at ledelsen i norsk idrett gjenspeiler medlemsmassen ellers.

– Vi trenger minoriteter og deres perspektiv inn i styrerommene, for å være best mulig skikket til å integrere minoritetsgrupper. Jeg som er en middelaldrende hvit nordmann med grått skjegg, har ikke forutsetninger for å forstå hvordan det er å være en minoritet, sier Parmann.

Han var skuffet over at rasisme ikke var på agendaen da Norges idrettsforbund hadde ledermøte fredag, og tok det derfor opp. Etter ledermøtet ble det laget en resolusjon om rasisme - og i en pressemelding erkjente idrettsforbundet at det er et problem i norsk idrett.

– Skal man få med flere mennesker med innvandrerbakgrunn, må idretten gå i seg selv. Først må man erkjenne at rasisme er et fenomen som eksisterer. Hvis ikke vi er enige om at vi har et problem, kan vi heller ikke løse det, sier Bustos, som også reagerte kraftig på at kampen mot rasisme ikke var agendaen til idrettsforbundet.

– Idretten består av veldig mange flinke folk, som vil ta rasisme på alvor og hindre at noen opplever det, men å ha gode intensjoner er ikke nok.

– Et konkret tiltak som idrettspresident Berit Kjøll vurderer er å kvotere flere med minoritetsbakgrunn inn i styrer. Hva synes du om det?

– Kvoteringsspørsmålet er vanskelig. Ikke fordi jeg er uenig i intensjonen, men det skaper noen utfordringer. Hvor går grensen for norskhet? Det kan være et pragmatisk virkemiddel, men det kan også bli en mekanisme for ekskludering. Det viktige er at styrene speiler medlemsmassen, sier Bustos.