KJÆRESTER OG SAMBOERE: Gita Simonsen og Tarjei Bø har vært sammen siden 2017. Foto: Privat
KJÆRESTER OG SAMBOERE: Gita Simonsen og Tarjei Bø har vært sammen siden 2017. Foto: Privat

Da hun ble kjæreste med Tarjei Bø, kom de rasistiske meldingene

«Du kommer aldri til å kunne gi ham blonde barn».

«Godkjent av mamma», skrev Gita Simonsen under Instagram-bildet av seg selv og Tarjei Bø i september 2017.

Slik annonserte hun forholdet til en av Norges mest kjente idrettsutøvere for sine følgere. Men selv om gratulasjonene og lykkeønskningene var i klart flertall, var det også noen som gikk for den nedrigste varianten.

Simonsen – som har en mamma fra Guyana – fikk gjennomgå av rasistiske nettroll.

– Sjokkerer
I et langt innlegg på Facebook denne uka beskriver hun hvordan rasismen rammet henne og familien gjennom oppveksten - og hvordan ting tilsynelatende hadde roet seg i voksen alder, før hun altså ble sammen med Tarjei Bø.

«Meldinger på Instagram tikket inn ”du kommer aldri til å kunne gi ham blonde barn”, ”jævla gipsy”. Bæsjeemojier på bilder av mamma. ”Niggerkjæreste, under bildet til Tarjei. Eller spørsmål om tantebarna mine faktisk var mine, siden de var så hvite. Dette var utenlandske ”fans”, men tro det eller ei, nordmenn var også med på dette. Det sjokkerer alltid andre når jeg forteller om mine opplevelser, som det er langt flere av enn disse jeg deler nå.», skriver Simonsen.

– Det var overalt, fra land som Russland, Tyskland og Tsjekkia, men også fra Norge, sier Tarjei Bø.

Skiskytteren har fått mer kunnskap og innsikt om samfunnets skyggesider etter at han ble kjæreste med 28-åringen.

– Jeg har alltid visst at det var et stort problem med rasisme, men jeg tror mange her i Norge tenker at det er noe litt fjernt fra våre liv og samfunnet vi lever i. Men dette ble en påminnelse på at det er rundt oss hele tida, at det ligger og ulmer. Det er forkastelig, sier Bø til TV 2.

Før de rasistiske meldingene dukket opp, hadde ikke tanken på at noen kunne komme til å reagere negativt streifet ham i det hele tatt.

– Jeg hadde ikke tenkt på det, og det tror jeg ikke Gita hadde heller. Vi snakket om det da det skjedde, og jeg ville på en måte forfølge det litt, få det litt ut i dagen og poste noe om hva som hadde skjedd. Jeg ble irritert og hadde lyst til å si fra. Der og da var Gita kanskje litt reservert. Hun følte ikke for å gjøre det på det tidspunktet. Når vi har fått det mer på avstand, ble det mer naturlig å nevne det i den sammenhengen der hun skrev innlegget sitt, sier Bø.

Aha-opplevelse
TV 2 har fått Simonsens tillatelse til å gjengi Facebook-posten. Der skriver hun at hennes første møte med rasisme kom i 6-7-årsalderen, da hun ble kalt «jævla n****» av en mann like utenfor rekkehuset der familien bodde.

«Jeg husker det så godt. Dette skulle bli første av mange ganger jeg fikk høre akkurat det, og andre ”fargerike” skjellsord av både voksne og barn i oppveksten. ”Velkommen, Gryta!” stod det på tavlen da jeg flyttet fra Holmlia til Fetsund. Gita var kanskje litt vanskelig å stave?»

BLE OVERRASKET: Tarjei Bø ble først overrasket, og deretter forbannet da han så de rasistiske meldingene som dukket opp på Instagram etter at forholdet til Gita Simonsen ble kjent. Foto: Privat
BLE OVERRASKET: Tarjei Bø ble først overrasket, og deretter forbannet da han så de rasistiske meldingene som dukket opp på Instagram etter at forholdet til Gita Simonsen ble kjent. Foto: Privat

Tarjei Bø sier den litt mer usynlige rasismen er blitt mer åpenbar for ham etter å ha blitt kjæreste med Gita Simonsen.

– Du kan si jeg var naiv, men mange er som meg. Den siste måneden har folk i Norge blitt enda mer opplyst om at rasismen er rundt oss, og rammer mange som man kanskje ikke ved første tanke tror havner i den kategorien. Det er mange små, subtile ting, som de gjerne blir vant med og opplever gjennom et helt liv, sier han.

For Gita Simonsen gikk det så langt at hun i en periode ikke ønsket at moren skulle delta på skoleavslutningene i Fetsund.

«Da jeg var liten ville jeg ikke være brun. Jeg ville ikke at mamma skulle komme på skoleavslutningene i Fetsund, fordi jeg var flau. Fordi jeg visste jeg fikk høre det dagen etterpå. Ble irritert da det endelig begynte en ”brun” gutt i klassen, for faen, nå blir vi sikkert plassert sammen og så blir vi de to brune. Jeg blir selvsagt flau nå over at jeg tenkte det. Det var en ”overlevelsesmekanisme” for meg da. Jeg har alltid overkompensert i møte med foreldrene til vennene mine. Vært ekstra snill, sånn at de norske foreldrene måtte like meg, uansett», skriver hun i innlegget på Facebook.

– Vi som ikke er utsatt for det klarer ikke alltid å sette oss inn i det, og får ikke kjent det på kroppen, alt som er mellom linjene. Gita er et eksempel som det finnes mange av. Selv om man vet det finnes, så blir det mer ekte når det handler om din innerste krets. Vi må behandle alle med respekt og få slutt på rasismen i samfunnet, sier Tarjei Bø.

Samboeren avslutter innlegget sitt med en kraftfull oppfordring til alle om å bry seg og stå opp mot rasisme - i stedet for å tenke at det er noe som angår andre.

«Hvis du har vært helt blind for denne rasismen, så er det greit. Jeg skal ikke bli sur for det. For det er faktisk ganske lett å være blind for det om du ikke ser det. Nordmenn flest har ikke noe grunn til å ha blitt eksponert for det. Du har din vennegruppe, og kanskje du ikke har noen venner av ulik etnisitet enn deg selv i din krets. Men, hvis du ikke blir med denne «bølgen», og sier ifra, enten det er på fest, rundt kaffemaskinen på jobb, eller på bussen, da bør du ta et kraftig oppgjør med deg selv. Hva slags menneske er du da, som bare står og ser på?»

Gita Simonsens innlegg på Facebook

Jeg har gått frem og tilbake flere ganger om jeg skal poste dette. Det er ubehagelig, og blottende. Men hvis jeg ikke gjør det nå, så tror jeg at jeg lar en viktig mulighet gå fra meg, nå er riktig tidspunkt å dele. Denne blir lang!

Norge er et fantastisk land, som gir gode muligheter til et fint og trygt liv. Det er vi alle enige i og glade for. Vår «rasisme» er Ikke like hard og synlig som det vi ser i USA. Vår rasisme er annerledes, og kan være vanskelig å konkretisere. «Hverdagsrasisme» er et ord vi ofte hører, men det kan være vanskelig for noen å skjønne at det eksisterer. Noen hevder at "rasismekortet" blir slengt ut hit og dit, og at det er syt og klaging fra utlendinger som "ikke bare kan ta seg sammen".

Jeg skal gi deg noen eksempler på både hverdagsrasisme og faktisk rasisme. Dette er mine opplevelser, og jeg håper noen som leser mitt innlegg kanskje blir litt mer oppmerksom i hverdagen og også til hva man leser på nett. Du ser på meg, og har dine antagelser. De fleste vil kanskje ikke tro at rasisme har vært en del av livet mitt siden jeg var liten jente. Er det en del av min verden, så skal jeg love deg at det er en del av livene til de som også er «enda mørkere».

Første gang jeg opplevde rasisme, var jeg kanskje 6-7 år. En godt voksen mann kom gående fra den lokale puben. Mamma stod fremdeles ved bilen. Jeg tuslet opp til rekkehuset. «Jævla N****». Skrek han til meg. Jeg husker det så godt. Dette skulle bli første av mange ganger jeg fikk høre akkurat det, og andre «fargerike» skjellsord av både voksne og barn i oppveksten.

«Velkommen Gryta!» stod det på tavlen da jeg flyttet fra Holmlia til Fetsund. Gita var kanskje litt vanskelig å stave?

Da broren min gikk i 8. Klasse ble han sendt på glattcelle midt i skoletiden, fordi de mistenkte at han hadde stjålet en minidisc. Mamma fikk ingen telefon før han hadde sittet der i flere timer alene. Han hadde ikke stjålet minidiscen, det viste seg senere at det var en annen. Men politiet ønsket at vi skulle erstatte madrassen som broren min på 13 år hadde skrevet navnet sitt på, som allerede var full av andre navn.

Benjamin døde i 2001. Han gikk i parallellklassen til eldstebroren min. «Han burde kanskje ikke ha vært så sent ute da» hørte jeg de eldre barna si. Rundt samme tid ble brødrene mine jaget av nynazister i en bil på Bogerud.

Situasjoner her og der i oppveksten har vært vanlig, men det ble ille da vi flyttet til Fetsund. Jeg skrev en norskstil i 9.ende klasse om en jente med blandingsbakgrunn som flyttet fra byen til landet. Det endte med at hun tok livet sitt. «5+, skremmende hvor langt rasisme kan gå!» stod det i notatet fra læreren. Jeg fant nylig igjen stilen hjemme hos mamma, og stusset over at ingen lærere hadde sett likheten mellom mitt eget liv og stilen jeg leverte inn.

I voksen alder har det blitt mye bedre, og jeg har det fint, men da jeg ble sammen med en populær norsk idrettsutøver fikk jeg høre det. Meldinger på Instagram tikket inn «du kommer aldri til å kunne gi han blonde barn», «jævla gipsy». Bæsjeemojier på bilder av mamma. «N****kjæreste», under bildet til Tarjei. Eller spørsmål om tantebarna mine faktisk var mine, siden de var så hvite. Dette var utenlandske «fans», men tro det eller ei, nordmenn var også med på dette. Det sjokkerer alltid andre når jeg forteller om mine opplevelser, som det er langt flere av enn disse jeg deler nå. Selv har tatt lett på det. Det er så trist å si at årsaken til det er at man blir vandt til det, «whatever», hørt det før. Men det er faktisk ikke greit, hvorfor skal man bli vandt til sånt?

Da jeg var liten ville jeg ikke være brun. Jeg ville ikke at mamma skulle komme på skoleavslutningene i Fetsund, fordi jeg var flau. Fordi jeg visste jeg fikk høre det dagen etterpå. Ble irritert når det endelig begynte en «brun gutt» i klassen, for faen, nå blir vi sikkert plassert sammen også blir vi de to brune. Jeg blir selvsagt flau nå over at jeg tenkte det. Det var en «overlevelsesmekanisme» for meg da. Jeg har alltid overkompensert i møte med foreldrene til vennene mine. Vært ekstra snill, sånn at de norske foreldrene måtte like meg, uansett.

Dette skillet mellom mennesker må viskes ut. Jeg har aldri forstått det. Hvorfor tror noen at de er mer verdt enn en som ikke snakker rent? Eller har en annen hudfarge? Eller religion? Hvorfor er det greit å få noen til å føle seg underlegen? Vi er da mennesker alle sammen, er vi ikke? Man vokser opp med å tilegne grupper i samfunnet egenskaper ut ifra stereotyper, og «sånn er de». Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange «men du er annerledes» jeg har hørt, og jeg godtok det. For endelig var jeg «en av dere». Men jeg var jo ikke det.

Et av tantebarna mine spurte mamma nå om alle hvite var slemme, og om hun var slem siden hun var hvit. Det er ikke inntrykket et barn skal sitte med. Det er ikke det dette skal handle om. Det handler om noe så enkelt som at hvert eneste menneske er like mye verdt og derfor skal behandles likt. Uavhengig av kjønn, legning, etnisitet eller religion. Og at vi alle, uavhengig av hvor vi selv er på kartet, SAMMEN, må stå imot diskriminering. Ta med alle som vil, for kampen kan ikke vinnes alene, eller innad en «gruppe». For å endre et samfunnsproblem må vi alle stå samlet, fordi det angår oss alle.

Det jeg er evig takknemlig for, er at den uretten jeg, mine venner, min mor og mine brødre har opplevd, det har gjort at jeg er så opptatt av rettferdighet. For det ødelegger. Det sårer. Det er vondt. Det gir arr. Sånn skal det ikke være. Hvis du har vært helt blind for denne rasismen, så er det greit. Jeg skal ikke bli sur for det. For det er faktisk ganske lett å være blind for det om du ikke ser det. Nordmenn flest har ikke noe grunn til å ha blitt eksponert for det. Du har din vennegruppe, og kanskje du ikke har noen venner av ulik etnisitet enn deg selv i din krets. Men, hvis du ikke blir med denne «bølgen», og sier ifra, enten det er på fest, rundt kaffemaskinen på jobb, eller på bussen, da bør du ta et kraftig oppgjør med deg selv. Hva slags menneske er du da, som bare står og ser på?

For noen få år siden var det «helt greit» å kommentere det korte skjørtet til hun unge junioren som hadde begynt i avdelingen. «Hverdagssexisme», det er ikke greit lenger. Det har vært en lang kamp, men der har vi kommet en liten vei. Jeg tror ikke det er mulig å fjerne rasisme, akkurat som det alltid vil være noen som hater kvinner. Men, det kan være mulig å skape et mer rettferdig samfunn, som ikke tillater diskriminering, og som gjør det flaut å si rasistiske utsagn i fellesskap. Folk er veldig opptatt av å bli likt av andre, og å være populær. Det skal være populært å si ifra. Da vil flere gjøre det, men noen må være først til å rekke opp hånda. Du har muligheten. Det har jeg også, og jeg lover at jeg skal rekke opp hånda neste gang. For det kommer en neste gang, og en gang etter det.

Takk for meg og takk til deg som har lest hele dette innlegget!😊 Peace and love

(gjengitt med tillatelse fra Gita Simonsen)