Som treåring spurte Max hvorfor han var brun: – Mammahjertet blør

Nina Bull Jørgensen trodde ikke at rasisme var fortsatt et problem i Norge. Det var helt til hun fikk sønnen Max, som har en pappa fra Mosambik.

George Floyds dødsfall har skapt demonstrasjoner, opptøyer og debatt verden over. Tre politibetjenter er siktet for medvirkning til drap – mannen som satte kneet i halsen til Floyd er siktet for forsettlig drap. Også her hjemme i Norge har saken skapt et massivt engasjement.

På fredag tok tusenvis av mennesker til gatene i Oslo for å demonstrere mot rasisme og for likeverd. Men hvordan står det egentlig i Norge? Finnes hverdagsrasisme?

Da norske Nina Bull Jørgensen forelsket seg i en mann fra Mosambik, trodde hun at dette ikke lenger var et problem i Norge. Så fikk de sønnen Max, som i dag er blitt ni år gammel.

– Jeg tenkte at det kom til å være helt normalt og greit. En liten lysebrun gutt som ville vokse opp akkurat som alle andre norske barn. Han er født i Norge og jeg tenkte at det kom til å være fint, forteller hun til God morgen Norge.

Se hele intervjuet øverst i saken!

- Mamma, er jeg brun?

Men allerede som treåring fikk Max kjenne på hvordan det er å ha en annen hudfarge enn majoriteten i Norge.

– Jeg husker det veldig godt. Han kom hjem og da var han cirka tre år gammel. Han hadde så vidt begynt å snakke og sier: «Mamma, er jeg brun?». Jeg stusset litt. Det var et rart spørsmål og synes det var rart at han var så tydelig opptatt av det. Jeg sa: «Ja, det er du. Du er en nydelig gutt og verdens fineste».

BLID GUTT: På fritiden elsker Max å spille basketball og høre på musikk. I dag er han blitt ni år.
BLID GUTT: På fritiden elsker Max å spille basketball og høre på musikk. I dag er han blitt ni år. Foto: Privat

Nina la ikke så veldig mye mer i det sønnen nettopp hadde spurt om. Kort tid senere begynte Max, som alltid hadde vært en rolig og stille gutt, å få sinneanfall.

– Etter hvert begynte han å si ganske ofte, av og til hver dag, at: «Jeg skulle ønske jeg ikke var brun, jeg skulle ønske jeg var lys i huden og hadde rett hår. Jeg skulle ønske jeg ikke var den eneste brune i barnehagen».

– Hva gjør det med et mammahjerte?

– Det blør. Det gjør virkelig det. Jeg håpet at det skulle gå over. At det var en greie eller en fase – jeg ville helst misforstå. Pappaen hans er fra Afrika og jeg ville bare at vi skulle bare være en normal familie. Jeg tenkte at vi hadde kommet så langt her i Norge.

Nina fikk både høre via andre, og oppleve selv, at sønnen ble fortalt at han lignet på en bæsj. Med årene ble han også kalt for svarting, neger og ape.

Max er klar over at hans historie blir fortalt, og er glad for det.

Ikke uvanlig

Carima Tirillsdottir Heinesen, kommunikasjonsansvarlig i Antirasistisk Senter, forteller at det Nina beskriver ikke er uvanlig.

I 2017 lanserte de rapporten «Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun». Der kom det fram at én av fire mellom 14 og 30 år mente de opplevde rasisme hyppig.

– Og med hyppig mener vi én gang i måneden eller oftere. Også de blir kalt for stygge ting som bæsj, brunost, neger, svarting og ape. Og skolegården er en av de arenaene som ble oppgitt som et hyppig sted for rasisme.

– Tror du at det har skjedd noen endringer i løpet av de tre siste årene?

– Jeg håper at det har skjedd noe, men vi får stadig henvendelser fra unge som selv er utsatt for rasisme. Vi har også hatt foreldre innom som har vært fortvilet fordi de ikke har visst hva de skal gjøre fordi barna utsettes for rasisme. Så nei, det er absolutt et problem vi har som vi er nødt til å jobbe strukturert med for å bli kvitt, påpeker hun.

Tok grep

Nina i sitt tilfelle hadde ikke lyst til å være den som ropte høyt om dette.

– I begynnelsen hadde helst lyst til at det bare skulle gå over på en eller annen måte. Jeg hadde ikke lyst til å skape dårlig stemning og at Max skulle bli en den «stakkars-gutten», for han er jo ikke det.

Men på et tidspunkt skjønte hun at hun måtte ta tak i situasjonen. Det startet med at hun postet et innlegg om problemet på Facebook.

FAR OG SØNN: Pappaen til Max kommer fra Mosambik i Afrika.
FAR OG SØNN: Pappaen til Max kommer fra Mosambik i Afrika. Foto: Privat

– Jeg fikk ekstremt mye reaksjoner. Spesielt fra folk i samme situasjon – enten fra de som har brune barn som meg eller som har oppvokst som brun i Norge. Jeg fikk så mange historier og bekreftelser på at jeg og min sønn ikke er de eneste som opplever den type ting.

Etter hvert tok hun også kontakt med skolen. Hun reiste seg opp på foreldremøtet, snakket med alle foreldre og serverte en tordentale.

– Det krevde ganske mye å gjøre det, men jeg er glad jeg gjorde det og jeg føler skolen har tatt veldig bra tak i det.

Likevel hender det at Max får kommentarer slengt etter seg. Senest skjedde det på fredag, ifølge mamma Nina. Men hver gang dette skjer nå, blir det tatt tak i.

– Noen barn blir sinte også slenger de det ut for å være slemme, men noen slenger det ut uten å vite hva det betyr. Det å ta den praten og når de da forstår hva de har sagt, blir de kjempelei seg. Max har fått flere unnskyldninger fra klassekamerater, og da vet vi at de ikke kommer til å si det igjen, sier hun.

Kan ikke beskytte sønnen

Likevel vet Nina innerst inne at det ikke nytter å beskytte Max for alltid. Det var det en mørkhudet barndomsvenninne som fikk Nina innse.

– Hun sa til meg: «Nina, jeg har bodd i Norge i 50 år. Jeg opplevde det da, jeg opplevde det nå. Du kan ikke løpe etter alle som sier noe stygt til gutten din. Du må bygge opp han og bruke energien din på han». Det har jeg virkelig tatt til meg, sier hun og fortsetter:

– Jeg vet ikke nøyaktig hva som skal til, men jeg prøver å «backe» han opp på de tingene som er vanskelig og de tingene han er god på, for han er en kul gutt som kan mye, som både spiller basket og er glad i musikk.

Carima sier seg enig med Nina, og forteller at det mest essensielle vi kan gjøre videre nå er å snakke med barn om hva rasisme er.

– Så har alle et ansvar for å lytte. Lytte til de erfaringene vi melaninrike har. Man må lytte til foreldre som har barn som er melaninrike og hvordan det oppleves, og lytte til mennesker med andre minoritetsbakgrunner som opplever rasisme på andre grunnlag. Det tror jeg er helt essensielt for å få en endring.