TV 2-ekspert Brede Hangeland.
TV 2-ekspert Brede Hangeland. Foto: Øyvind Ganesh Eknes, Tv 2
Kommentar

«Treneren skal gi deg fysisk og psykisk ubehag. Bare slik blir du bedre»

Én ting er sikkert: Ingen når toppen alene.

I andre episode av «Proffjentene - Ingen når toppen alene», møter vi Vilde Bøe Risa. Hennes erfaringer med sin strengeste og viktigste trener gir et unikt innblikk i forholdet mellom spiller og trener.

På vei mot toppen vil spilleren ofte oppleve at treneren setter for høye krav. Men i et vellykket spiller-/trenerforhold viser det seg i ettertid at treneren dyttet spilleren i riktig retning.

Ingen når toppen alene. Selv om den viktigste personen i en fotballkarriere er deg selv, er det like sikkert at ingen klatrer mot toppen av fotballen uten krav, støtte og hjelp fra viktige personer rundt spilleren. I dagens individualistiske kultur går mange spillere – også på det absolutte toppnivå – i en felle som består i at de tror at de ble gode på tross av trenere og omgivelser.

Faktum er at fotballspillere blir gode på grunn av de erfaringene de gjør seg gjennom mange år med utvikling. Den gode treneren er en helt sentral figur i dette bildet.

Den gode treneren kjenner sine spillere, og kjenner deres sterke og svake sider. Den gode treneren evner å trykke på mentale knapper som løfter spilleren til et høyere sportslig nivå. For å gjøre dette må treneren se og forstå noe som spilleren ikke nødvendigvis ser. I dette ligger en potensiell konflikt, for hvis spilleren er hellig overbevist om at han eller hun vet hva som bør gjøres, da trengs ikke en trener.

Da trengs bare en heiagjeng av ja-mennesker. Å være omgitt av en heiagjeng føles trygt og godt, men det gir ikke nødvendigvis best utvikling. Utvikling skjer i grenseland mellom det trygge og det utfordrende. Trenerens oppgave er å finne dette skjæringspunktet for spilleren.

I etterkant av fotballkarrieren er det nemlig et sentralt poeng som slår meg som viktigere enn noe annet: En reise mot toppen av fotballen må og skal innebære en rekke situasjoner av opplevd ubehag. Det kan være fysisk ubehag i form av hard trening. Mentalt ubehag i form av direkte og harde tilbakemeldinger. Eller noe så krevende som å plutselig befinne seg på et sportslig nivå som oppleves for høyt.

Disse møtene med det ukjente driver oss videre som fotballspillere og som mennesker. Det behagelige er stagnasjon, mens det ukjente – møtt på riktig måte – er utvikling. Den gode treneren forstår dette, og deler ut spiselige porsjoner av det ukjente til spilleren. Spillerne som blir gode er de som aksepterer ubehaget, lærer seg å leve med det og til slutt behersker det. Nettopp slik beveger man seg opp og frem i verden.

Når jeg tenker på alle mine trenere gjennom en lang fotballkarriere, så er det først og fremst med en sterk følelse av takknemlighet. Den gode treneren er en som korrigerer kursen, som åpner døren til ny forståelse, og som stimulerer nysgjerrigheten og viljen til å ha det litt vondt noen ganger.

Trenere kommer i ulike personligheter, fra den vennlige til den autoritære, og ettersom man vokser som spiller og menneske, lærer man seg å vurdere trenerne på samme måte som trenerne vurderer spillerne. Hvorfor sa treneren det? Hvordan tenkte han nå? Hvilke dører forsøker treneren å åpne for meg?

Ofte er det først flere år senere man forstår trenerens metoder. I etterpåklokskapens lys fremstår alt så mye tydeligere. Derfor lærte jeg meg i løpet av fotballkarrieren å ha et åpent sinn mot alle trenere, dog med to ufravikelige krav:

  1. Treneren må ønske spilleren alt det beste
  2. Treneren må kunne mer om fotball enn spilleren

Trenerne kommer i mange forskjellige utgaver, men disse grunnleggende kravene er ufravikelige. Dersom treneren faller på ett av disse kravene, bryter forholdet mellom spiller og trener sammen – noe jeg også har opplevd flere ganger. Men om kravene er oppfylt, kan en ambisiøs fotballspiller alltid føle seg trygg på at treneren kan lære bort nyttige deler av fotballspillet: taktisk, teknisk, fysisk og mentalt.

Derfor gjør unge spillere lurt i å ikke la seg fortvile av høye krav fra en sterk trener. Treneren ser deg utenfra, ser potensialet ditt og den gode treneren vet hva som kreves.

For én ting ser sikkert: Ingen når toppen alene. Hver toppspiller i fotballen har blitt formet, påvirket og løftet av trenere som trodde på sine metoder og så på spillerens utvikling i et lengre perspektiv enn spilleren gjør.

Vilde Bøe Risa skjønte det med tiden, slik jeg også gjorde. Takk til de gode trenerne!