Den første gangen stanset hun samboeren med en SMS. Den andre gangen svarte han aldri

Anne Bolsø forteller om livet med en spillegal fotballspiller.

For første gang på lenge er Anne Bolsø (32) tilbake på Myhrer Stadion, hjemmebanen til Eidsvoll Turn.

Det var her hennes tidligere samboer spilte i en årrekke, han nådde 126 kamper og 13 mål. Det siste av dem en matchvinnerscoring mot Flisa, i det som skulle bli hans siste kamp for klubben.

Under en uke senere tok han sitt eget liv.

Nå, snart tre år senere, kjenner Anne Bolsø at det er godt å være tilbake på stadion. Hun slår av en prat med noen gamle kjente i klubben, mens A-laget i 2. divisjon har trening ute på kunstgresset.

Hit hadde hun ofte med seg de to døtrene for å se pappa spille kamp.

– Jeg kjente på noen sommerfugler i magen da jeg kjørte hit i dag. Det er en stund siden jeg har vært her. Det gjør inntrykk å se draktene, kjenne luktene og høre lyden av fotballsparking. Det er mye godt i det, sier Bolsø.

Ubetalt mobilregning
Oppvekstfamilien til hennes tidligere samboer ønsker av religiøse årsaker at TV 2 ikke bruker navn og bilde av den avdøde.

Men Anne Bolsø har deres samtykke i å fortelle historien om livet med en fotballspillende samboer som til slutt bukket under for spillavhengigheten.

Han hadde allerede levd et slags dobbeltliv i to år da hun ante uråd i 2012. En ubetalt mobilregning var det som sprakk boblen.

– Jeg forsto ikke hvorfor den ikke var betalt. Jeg hadde ringt ham om den mens han var på jobb, og fikk kort tid etter en melding der han innrømte at han hadde et spilleproblem. Den dagen kom han aldri hjem. Jeg ringte desperat i mange timer. Jeg husker den natta, hvordan jeg lå og kjente angsten rive i hele kroppen, uten å vite hvor han var og uten å vite noe om spillavhengigheten. Jeg hadde aldri hørt om den type avhengighet før, sier Bolsø.

På dette tidspunktet var hun gravid med parets andre barn. Deres to år gamle datter lå i senga sammen med henne mens pappa var som sunket i jorda. Hun hadde varslet politiet, som søkte etter samboeren uten hell.

Sto klar til å hoppe
Han svarte verken på anrop eller meldinger. I et desperat forsøk på å nå fram tok hun et bilde av datteren og skrev:

«Jeg elsker deg, pappa. Jeg trenger deg i livet mitt, vær så snill og komme hjem.»

Kort tid etter ringte han.

– Da sto han øverst på et fjell. Han hadde stått klar til å hoppe, og til og med dratt buffen sin over ansiktet for å slippe å se noe. Jeg husker han fortalte om frykten for at han skulle bli liggende nederst og ikke være død. Det var da han fikk den tekstmeldingen at han skjønte at det var greit at han kom hjem.

– Var skammen så stor at han ikke orket tanken på å se deg i øynene igjen?

SENDTE BILDTE AV DATTEREN: Da samboeren ikke svarte sendte Anne Bolsø et bilde av datteren, sammen med en bønn til pappa. Det stanset ham fra å hoppe i døden i 2012.
SENDTE BILDTE AV DATTEREN: Da samboeren ikke svarte sendte Anne Bolsø et bilde av datteren, sammen med en bønn til pappa. Det stanset ham fra å hoppe i døden i 2012. Foto: Frode Sunde / TV 2

– Ja, og det snakket han mye om, den skammen. Han var et fantastisk menneske som mange så opp til. Han gjorde det så bra på jobben, han var godt likt i klubben, men det å kjenne på at han var så mislykket på et annet punkt i livet tok all plass i livet. Han opplevde at han kun var den spillavhengige, selv om det jo ikke var sånn. Det var kun én del av livet.

– Han prøvde aldri å snakke med deg om det før han sto på det fjellet?

– Jeg husker han satte ord på akkurat det etterpå. Det at jeg allerede hadde kontaktet legevakta før han hadde kommet seg hjem igjen, han fikk time og kom rett inn, fastlegen ringte jeg dagen etter... jeg tror ikke han hadde forventet det. Han fryktet at han ikke ville få den reaksjonen. Jeg husker han takket mange ganger for det, at han visste at han kom hjem til noe mer enn en person som var sint og skuffet. Han visste at han kom hjem til forståelse, omsorg og kjærlighet, sier Bolsø.

Tok opp 25 lån
Samtidig sto familien nå i en økonomisk krise. Eidsvold Turn-spilleren hadde tatt opp mange og kostbare lån for å betjene spillavhengigheten sin og holde den skjult for sine nærmeste.

Den ubetalte mobilregningen var bare toppen av isfjellet. Snart kom et skred av inkassovarsler.

– Hvor mange lån hadde han greid å ta opp?

– Cirka 25, så vidt jeg kan huske.

– Hvordan hadde han greid å få alle disse lånene?

KAPTEIN: Jon Erik Økland visste i likhet med resten av spillerne ikke at noe plaget lagkameraten.
KAPTEIN: Jon Erik Økland visste i likhet med resten av spillerne ikke at noe plaget lagkameraten. Foto: Frode Sunde

– Han hadde en fast jobb med trygg inntekt som han kunne vise til. Og på det tidspunktet var det ingen inkassosaker på ham, så de hadde ikke noen grunn til ikke å gi ham det.

– Merket du ikke underveis at han spilte unormalt mye?

– Han var en person som hadde et veldig stabilt humør, det var vanskelig å oppdage det. Samtidig hadde han tilgang på alt av spill i lomma, så han trengte ikke bruke så mye tid på det. Det holdt at jeg reiste på butikken en tur, eller la barn, så kunne han ha spilt bort mange tusen kroner i løpet av kort tid.

– Hva var det meste han tapte på ett enkelt spill?

– Jeg vet ikke nøyaktig, men jeg husker han fortalte at han hadde spilt enarmet banditt til 1000 kroner trekket. Da løper pengene ganske fort, sier Bolsø.

Gikk fra samboeren
De gikk sammen i terapi, og noen ganger gikk han alene. Det første året fikk han hjelp fra den kommunale tjenesten. Men bare noen måneder etter at behandlingen var avsluttet, kom den første sprekken. Like etter kom én til.

– Da var jeg tydelig på at han måtte ha hjelp av noen som var spesialister. Vi fikk god hjelp av Blå Kors. De forsto og tok det seriøst. Utfordringene jeg hadde kjent på ofte var at hjelpeapparatet ikke helt forsto hvor alvorlig det var, og hvor store konsekvenser det hadde. Både for ham som var avhengig, men også for oss som familie. Vi ble fratatt en trygghet, sier hun.

Da det kom en ny sprekk i 2015, som hadde pågått over flere måneder uten at Bolsø visste noe, tok hun et vanskelig valg og gikk fra samboeren.

– Hvordan reagerte han på det?

– Det var tøft og vanskelig for alle parter. For det handlet ikke om kjærligheten, men helt andre faktorer som gjorde at jeg tenkte at det var best sånn. Samtidig sa han at han hadde en forståelse for at jeg ikke lenger klarte å leve oppi konsekvensene den avhengigheten førte med seg, sier hun.

Gikk under radaren
I Eidsvold Turn var det knapt noen som kjente til hva lagkameraten strevde med av spillavhengighet.

Han beskrives som en humørspreder i garderoben, som var høyt respektert av alle.

– Det var ingenting som skulle tilsi at han hadde større problemer enn den som satt ved siden av ham. Han var en av de eldste i spillergruppa, men tullet og spøkte hele tida. Han ga aldri noen signaler vi greide å fange opp, sier kaptein Jon Erik Økland.

Sportslig leder og æresmedlem i klubben, Wegard Bakkehaug, sier at den avdøde var et forbilde for alle.

– Han var alltid blid og tok seg av de yngste. Det var helt forfordelig og uvirkelig da meldingen kom om at han var død. Det var unntakstilstand her lenge etterpå.

– Visste dere noe om at han var spillavhengig?

– Han sa fra én gang at han hadde noen problemer, som han tok opp med oss i ledelsen. Utenom det visste vi ingenting. Det var helt umulig å se noe på ham, han var akkurat den samme hver eneste dag. Strålende fornøyd, blid og pratet med alle, sier Bakkehaug.

Anne Bolsø sier eks-samboeren opplevde fotballmiljøet som et fristed der han kunne legge problemene til side noen timer hver uke. Samtidig tror hun han var ekstra utsatt for å bli spillegal, gjennom sin søken etter adrenalinrush.

– Det handlet mye om spenningen. For de spillavhengige er det gjerne slik at de vinner en del i starten og tenker at de har en ferdighet. «Dette er jeg god på, dette kan jeg.» Spesielt for de som driver med idrett og for eksempel fotball. En del av jobben hans var å spille fotball, så dette følte han at han kunne, sier hun.

Sprakk på ny
I juni 2017 la hun merke til at eks-samboeren virket sliten, mer enn normalt.

– Det var første gang jeg med 100 prosent sikkerhet kunne si at han var dypt inne i avhengigheten, sier Bolsø.

En mandag morgen våknet hun til en urovekkende tekstmelding. Da hun skulle levere jentene i barnehagen lå det brev og gaver i trappa.

– Jeg sendte jentene i forveien til bilen, sa at jeg kom straks, og tok med meg brevet inn igjen. Jeg trengte bare å lese de første setningene før jeg skjønte hvordan det lå an. Jeg reiste til barnehagen med jentene, dro hjem igjen og kontaktet politi, familie og andre som var aktuelle å kontakte. De neste dagene hadde jeg sporadisk kontakt med ham. Politiet prøvde å finne ham, jeg kontaktet lege og forsøkte å ordne med innleggelse ,siden det hadde så god effekt sist. At han skulle føle på den tryggheten, sier hun.

Onsdag kveld tikket det inn en ny melding på telefonen hennes.

– Der sto det at han var veldig takknemlig for at det var jeg som var mammaen til barna hans, og at han visste at de kom til å få det godt sammen med meg. Helt til slutt sto det at han hadde sendt melding til politiet, og at de visste hvor de kunne finne ham.

– Jeg ringte og ringte uten å få tak i ham. Og da skjønte jeg at jeg snart kom til å få beskjed om at han var borte, om ikke politiet fant ham veldig raskt.

Eidsvoll Turn-spilleren hadde sendt melding til et nummer politiet hadde ringt ham opp på før. Men det var en såkalt dagtelefon, som ble satt på klokka 08 og skrudd av klokka 16. Meldinga ble ikke lest av politiet før klokka 08 dagen etter.

«Eidsvold Turn i sjokk etter at spiller (29) ble funnet død», sto det i Romerikes Blad fredag 23. juni 2017.

– Hele laget stilte i begravelsen. Klubben var der fra første dag. Vi følte alltid at det var trygt og godt å komme hit. De ga noe som kanskje ingen andre gjorde, de dekket et behov som var der både for jentene og meg, sier Anne Bolsø.

Hun og de to jentene deres hadde årskort til alle kampene i 2017-sesongen. Etter hver kamp pleide døtrene å løpe inn på banen og spille litt ball med pappaen sin.

– De andre spillerne tok over den rollen han hadde hatt. Jentene fortsatte med å løpe ut på banen, og ble tatt vare på av gutta der. De fulgte dem opp og tullet med dem. Å minnes ham der han hadde det godt føltes riktig, sier Bolsø.

Jobber med å forebygge mer lidelse
Hun har skrevet bacheloroppgave om lek som metode for bearbeidelse av sorg hos barn i barnehagen, der hun også har sin arbeidsplass

I tillegg er hun frivillig i organisasjonen Spillavhengighet Norge.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det bra. Jeg og jentene har ham med i hjertene våre på en god måte, og minnes ham for det gode. Og så prøver vi så godt det lar seg gjøre å bruke det som er vondt og vanskelig, til noe som kan hjelpe andre og føles meningsfylt.

– Hva sier du når du møter en som er spillavhengig?

– Jeg takker for at de kommer, takker for at de er åpne og for at de tør å sette ord på det som foregår. Jeg prøver å motivere dem til å holde seg spillfrie videre.

– Forteller du dem din historie?

– Det har jeg gjort flere ganger, og det har jeg gode erfaringer med. De takker gjerne etterpå og er glade for at noen kan sette ord på hvor alvorlig situasjonen kan bli.

Bolsø understreker viktigheten av ikke å møte spillavhengige med en kald og uforsonende skulder.

– De som generelt strever med avhengighet skammer seg og er gjerne sinte nok på seg selv. De trenger ikke at de som skal stå rundt dem når det røyner på som verst gjør også er sinte. De trenger omsorg, forståelse og hjelp, sier hun.