Larvik 20200423. 
Foto av Gro Hammerseng-Edin.
Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix
Larvik 20200423. Foto av Gro Hammerseng-Edin. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix Foto: Trond Reidar Teigen
Kommentar

Hvorfor stiller en 13-åring spørsmål om hva hun bør spise for å bli god?

Det er de unge som bekymrer meg aller mest.

En ung håndballjente på 13 år står sammen med lagvenninnene i ring rundt sitt aller største forbilde, Nora Mørk, på en håndballskole. Hun er nervøs og spent. Klar for å skyte inn et spørsmål til stjernen. Sjansen kommer kanskje aldri igjen. Spørsmålet hun stiller er: - Hva spiser du?

Det er her vi har havnet.

I en del sammenhenger er det toppidretten som får mest fokus når det blir snakk om spiseforstyrrelser. Enkelte idrettsgrener løftes fram som verstingene i klassen. Min bønn er at vi løfter blikket og tar inn over oss at det forekommer i alle idretter. Det er også et problem i håndball og fotball.

Ingen særforbund, idrettsledere, trenere, foreldre eller utøvere kan tillate seg å late som at dette ikke er en sak som rammer hele Idretts-Norge - på alle nivåer, i alle idretter, blant alle aldersgrupper.

Det bør ikke være valgfritt å bruke ressurser på forebyggende arbeid samt å jobbe målrettet med å holde friske utøvere friske. Jeg har sett på nært hold hvor mange som kjenner på utfordringer knyttet til mat, kropp og prestasjon i sammenheng. Og det er skummelt å se hvor tidlig det starter.

Det er de unge som bekymrer meg aller mest. Den 13 år gamle jenta som uroer seg for om hun er for tjukk, hun eller han som ikke har noe apparat rundt seg. Hvorfor stiller en 13-åring så mange spørsmål om hva hun bør og ikke bør spise for å bli god?

Det kan være mange forskjellige grunner til spørsmålet hun velger, men løsningen er mer enhetlig. Jeg ønsker å adressere den enorme påvirkningskraften vi foreldre og andre rollemodeller har overfor barn og unge. Det er mange tilfeller av overambisiøse idrettsforeldre som dessverre mangler både kunnskap og fintfølelse. En slengbemerkning kan være nok. Noen foreldre snakker negativt om både egen kropp og andres kropper uten å reflektere over konsekvensene. Personlig har jeg gått i fella og snakket for tidlig om hva som er bra mat i mammarollen. Tanken bak var god, men jeg opplevde en endring i samtaleemner ved middagsbordet som jeg likte dårlig. Det ble vel mye snakk om mat i stedet for å nyte måltidet sammen. En liten dreining i fokus gjorde en positiv forskjell hos oss.

Jeg savner at det legges mer vekt på å bygge trygge, robuste utøvere med utgangspunkt i å dyrke idrettsglede. Bør ikke vi voksne være vårt ansvar bevisst og sikre at vi gjør alt vi kan for snu trenden hvor prestasjon og kropp tilsynelatende har blitt viktigere enn helse?

Svaret er åpenbart, og vi må starte med oss selv. Det holder ikke at vi sier at helse kommer først når opplevelsen til mange unge er at det stikk motsatte gjelder i hverdagen. Det gjelder alt fra hva som blir servert i media, hva som anerkjennes i samfunnet og hvilket fokus de opplever fra trenere, ledere og miljøet de er en del av.

Hva kan vi gjøre? Først og fremst snakke med hverandre om det for å åpne opp om et av idrettens største tabuer. Deretter øke graden av kunnskapsformidling til trenere på alle nivåer. Alle voksne kan bidra ved å jobbe med de små tingene som bygger selvfølelsen til barn og unge. Gi andre komplimenter enn det som går på kropp, utseende og prestasjoner. Anerkjenn innsats, utvikling og gode handlinger. Vær gode forbilder!

Synlige rollemodeller som viser hele spekteret av kropper er veldig viktig. De unge trenger mer opplysning om vekst og utvikling, slik at de får et mer realistisk bilde av virkeligheten. Og det burde være obligatorisk med et kurs eller fag på skolen som gir innblikk i hvordan man kan møte det som blir presentert i sosiale medier med et kritisk blikk.

Få eller ingen som er trygge utvikler en spiseforstyrrelse. Noen av tiltakene er gratis, andre ting krever mye ressurser. Men prisen noen må betale om vi ikke gjør ting riktig, er så uendelig mye høyere.

Fra idretten er det behov for en grundig kartlegging på alle nivåer, og deretter få alle særforbund med på laget, inkludert de store lagidrettene. En innsats fra toppen i Norges Idrettsforbund og helt ned til trenere og foreldre er nødvendig for å unngå at ungdommen vår blir syke og faller fra.