– Jeg tenkte på mat konstant fordi jeg var sulten

Live Solheimdal (23) ble spådd en lysende karriére på løpebanen, men et usunt forhold til mat ødela flere sesonger. Hun savner mer fokus på ernæring og mental helse hos norske toppidrettsgymnas.

Vi besøker Live hjemme i Molde. Friidrettsutøveren viser oss rundt i de idylliske omgivelsene rett ved vannet, og stanser ved en lang grusvei.

– Her starter og slutter jeg de fleste løpeøktene mine med noen drag. Jeg synes det er så fint her, sier hun med en smil.

Solheimdal vant NM-gull på 10.000 meter i 2016, men karriéren har ikke blitt som hun drømte om.

I det vi setter oss ned ved kjøkkenbordet virker hun litt nervøs, men viser styrke når hun begynner å dele erfaringer og snakke om det som har blitt hennes hjertesak.

– I løpet av en dag kunne jeg tenke på mat konstant fordi jeg var sulten. Jeg fikk i meg noe næring, men absolutt ikke nok. Jeg tror jeg hadde vært en bedre løper i dag hvis jeg ikke hadde sluntret unna med maten min, og skjønt alvoret, innrømmer hun.

KLAR BESKJED: Solheimdal er klar på at toppidrettsgymnasene må ta ansvar.
KLAR BESKJED: Solheimdal er klar på at toppidrettsgymnasene må ta ansvar. Foto: Kristian Hansen/TV 2.

– Jeg skapte mine egne forestillinger om hva som var rett og galt

Det anstrengte forholdet til kropp og mat startet allerede da Solheimdal var 14 år, men utviklet seg for alvor i 16-årsalderen. Da flyttet hun for seg selv for å gå på idrettslinjen i Steinkjær. Hverdagen forandret seg med lange skoledager, og en hardere treningshverdag.

– Jeg skapte mine egne forestillinger om hva som var rett og galt når det kom til kosthold, og for meg var det å bare spise grønnsaker og rent kjøtt. Da er det vanskelig å få i seg nok, selv om man spiser mat. Jeg ville hele tiden pushe meg for å bli best mulig. Ofte er det jo det unge jenter og gutter tror er riktig det som er mest feil av alt, sier hun.

FOKUSERT: Live spilte tidligere håndball, men har siden hun var 16 år fokusert fullt på løpekarrieren.
FOKUSERT: Live spilte tidligere håndball, men har siden hun var 16 år fokusert fullt på løpekarrieren. Foto: Marit Hommedal/NTB Scanpix.

I idretten snakkes det gjerne om riktig kosthold og ernæring, men sjelden om problemene som kan oppstå.

I følge en studie gjort av Jorun Sundgot-Borgen og Marianne Martinsen fra 2013, var det tre ganger høyere forekomst av spiseforstyrrelser blant elever på norske idrettsgymnas, sammenlignet med de som gikk på vanlige videregående skoler.

Solheimdal savnet mer fokus på temaet da hun gikk på idrettslinjen.

– Vi hadde samme pensum om ernæring som alle andre videregående skoler, og det blir feil. De som velger å gå på toppidrettsgymnas er små toppidrettsutøvere, så hvorfor skal man vente til de blir profesjonelle før man fokuserer på psykisk helse, kropp og kosthold? Noe av det viktigste blir glemt i den perioden hvor utøvere og vaner formes, mener hun.

– Hvilke tiltak tror du kunne vært viktig?

– Det er viktig å normalisere og snakke om psykisk helse. For eksempel tror jeg at samtaler med idrettspsykolog burde vært arrangert i regi av skolen. Ikke for å snakke om hvordan man skal bli best, men om hvordan man skal ha det bra. Da kan elevene lufte tanker som kan være vanskelig å si til en lærer eller trener. Mental helse og spiseforstyrrelser hører jo sammen, understreker hun.

Forebyggende arbeid i skolen

Sunn Idrett samarbeider i dag med 34 toppidrettsgymnas, hvor de hjelper til med undervisningsopplegg og rådgivning til elever, lærere og foresatte. Likevel er det opp til hver enkelt skole å vurdere hvordan de velger å bruke informasjonen utover de to årlige timene med undervisning.

WANG toppidrett er ett av gymnasene som har tatt samarbeidet på alvor, og har satt tematikken på timeplanen. Her omfattes temaer som ernæring, sunn idrett og mulige symptomer på spiseforstyrrelse.

– Vi har fastsatt opplegget i vår timeplan og starter det forebyggende arbeidet allerede første høsten elevene kommer til oss. Dette bygges videre på resten av studieløpet, sier toppidrettssjef ved WANG Oslo, Kristian Gilbert, til TV 2.

Han mener alle toppidrettsgymnas må gjøre det samme.

– Mitt klare svar på det er ja! Det å faktisk timeplanfastsette dette gjør at det blir en naturlig del av årshjulet, og skolegangen til elevene. Som igjen gjør at vi som skole har muligheten til å påvirke elevene med de riktige tiltakene. Hver enkel elev og hvert enkelt individ er forskjellig, og det er viktig at alle aktører rundt hver utøver snakker samme språk, understreker Gilbert.

– Det er det beste valget jeg har tatt

Etter et lengre opphold i Oslo har Solheimdal nå flyttet hjem til foreldrene for å fokusere fullt på treningen, og har forvandlet stuen til et treningsrom.

Siden 2018 har hun hatt det bedre med seg selv, og satser videre på friidrettskarriéren. Målet er å klare EM-kravet på 5000 meter.

23-åringen håper alle landets idrettsgymnas vil få på plass en felles plattform for å sette fokus på ernæring og mental helse.

FIKK HJELP: Solheimdal har de to siste årene hatt et sunnere forhold til mat.
FIKK HJELP: Solheimdal har de to siste årene hatt et sunnere forhold til mat. Foto: Thore Erik Thoresen.

– Jeg turte ikke å fortelle noen om spiseforstyrrelsen, men fant til slutt ut at den beste løsningen for meg var å sende en mail til fastlegen min. Det var i 2017, og er det beste valget jeg har tatt. Første steg i prosessen for å bli bra er å innrømme at man ikke er prefekt, og tørre å be om hjelp. Så jeg håper at jeg kan hjelpe andre med min historie, understreker Solheimdal.

Hun tror mye av grunnen til at spiseforstyrrelser blir snakket så lite om er fordi idrettsutøvere ikke vil vise svakhet.

– Idrettsutøvere skal bare være best. Vi har ikke rom for å være svake, men jeg vil ikke se på meg selv som svak for at jeg forteller det her. Heller sterk. For det et jo det jeg vil at folk skal skjønne, at det er ikke flaut. Det er starten på noe bra å snakke om hvordan man har det.

– Hva vil du si til andre unge talenter som kjenner på det samme?

– Du kommer aldri til å bli best hvis du ikke har det bra, og liker det du gjør. For å kunne ha energi til å gjøre det du liker må du spise.