Fotball-VM for kvinner 2019. TV 2-profiler. Solveig Gulbrandsen.
Fotball-VM for kvinner 2019. TV 2-profiler. Solveig Gulbrandsen. Foto: Espen Solli, Tv 2
Kommentar

Selv talenter trenger hjelp

Fotballen er full av talenter, men det er ytterst få som klarer å forvalte talentet godt nok.

«Vi står alle på sidelinjen og snakker om dem. Hører om dem. Har du sett hvor teknisk Guro er og hun er i tillegg venstrefot. Hun kommer til å bli god!»

Men det er ikke noe automatikk i dette, og jeg har ikke hørt om noen som når toppen uten gode støttespillere.

For min del var det først og fremst mine foreldre. De hadde begge bakgrunn fra idrett på øverste nivå. Pappa, Terje «Gubben» Gulbrandsen, som fotballspiller i VIF og Skeid med flere NM titler.

Mamma, Inger Elise Johansen, i Rytmisk sportsgymnastikk hos Njård med flere NM gull og et nordisk mesterskap.

Det er ikke alle gener man er like fornøyd med fra sine foreldre, men når det gjelder idrettsgenene må jeg bare takke pent. Jeg ble tidlig kalt et talent. Men jeg hadde aldri forvaltet dette talentet uten mine foreldre som støttespillere.

Pappa, som lærte meg taktiske grep på middagsbordet. Gafler og kniver, ketchup og sennep ble til B4 og 10-roller - og det ble enkelt forklart hvordan sette opp to mot en-situasjoner! Han stilte opp tidlig og sent på fotballtennis og andre leker med ball. I tillegg la han til rette for ekstra treninger før skolen eller på fridager. Han satte standarden for hva som var bra nok og hvilke små detaljer som utgjorde den store forskjellen.

Mamma var hun som bisto med tilrettelegging av hverdagen, det var alltid mat til riktig tid. Det var opplæring i kroppsbeherskelse og tøying. Derfor er nok jeg en av få fotballspillere som faktisk er brukbart smidig. I tillegg til støtte og ros da fotballkrangelen stod i taket mellom meg og pappa. Spesielt da jeg var i nærheten av å vinne på fotballtennis. Da begynte han å serve mot min venstre fot og alt falt i grus… Han lærte meg at det var viktig å vinne og skikkelig kjipt å tape, men at det går bra til slutt uansett. Og ikke minst at man i noen situasjoner gjør det som må til for å vinne, gjerne også gjennom å spille på motstanderens svakheter.

Det de begge lærte meg var at ingen ting kommer av seg selv. Vi trente i ferien, og trente vi gjorde vi det med kvalitet. Jeg ble IKKE båret på gullstol og forklart at jeg kan bli hva jeg vil. Men jeg lærte hva som måtte til og lærte å få – og takle - konstruktiv feedback. Derfor klarte jeg å forvalte talentet, takket være gode støttespillere

Jeg og pappa så ofte video av kampene, han var ærlig og sa det han så selv om jeg var et barn. Dette var ikke alltid like lett å ta imot.

«Hvorfor valgte du å gå i det rommet, du kunne jo spilt vegg på kant?»

Det ble stoppet, spolt frem og tilbake....

Jeg forsvarte nok valget mitt, og det skapte store diskusjoner i stua. Jeg lærte av å diskutere og se på fotball.

Å nå toppen er hardt arbeid. Når jeg ser tilbake på alle de treningstimene, er det faktisk utrolig få ganger jeg følte mestring. Jeg ville hele tiden gjøre det enda bedre og få til enda mer. Det er mye svette og tårer, ikke minst frustrasjon. Men fy fader så godt det er når man lykkes!

Da er det ene minuttet med den følelsen verdt alle timer med slit og strev.

Og da er det også viktig å gi en liten takk til støttespillerne. Om det er foreldre, en god nabo, en ungdomstrener eller en bestemor. Det er ingen som når toppen alene.