NØKKELSPILLER: 33-åringen er fortsatt en viktig del av Færøyenes landslag, her fra kampen mot Norge i 2019.
NØKKELSPILLER: 33-åringen er fortsatt en viktig del av Færøyenes landslag, her fra kampen mot Norge i 2019. Foto: Trond Reidar Teigen

Færøyske Gunnar ble hentet til Manchester City samtidig som Kompany og Robinho

Gunnar Nielsen har delt garderobe med Mario Balotelli, Vincent Kompany og Carlos Tevez, men det var Craig Bellamy som gjorde størst inntrykk på sisteskansen.

Fotballens festdag 16. mai: Se TB-KI Klaksvik fra kl. 14.30

15 år gammel flyttet Gunnar Nielsen (33) fra Færøyene til Danmark for å følge drømmen om en karrière som fotballproff.

Han var i hovedstadsklubben BK Frem i noen år, før han ønsket å se seg om etter nye muligheter.

Til hans store overraskelse kom det en telefon fra Premier League. Blackburn trengte en keeper og tilbød Nielsen en ukes prøvespill. Etter tre dager la den gamle storklubben kontrakten på bordet.

– Det var en stor forvandling. I Danmark var jeg et stort talent, mens i England var jeg bare en av mange. Jeg måtte krige hver eneste dag. Alle 20-åringer er nok ikke sterke nok til å takle det.

Med spillere som Morten Gamst Pedersen, Christopher Samba, Ryan Nelsen og El Hadji Diouf ble det et tøft møte med England.

– Det var et tøft miljø. Man fikk selvsagt høre det om man gjorde feil i Danmark, men beskjedene man fikk i Blackburn var av en annen klasse. Dersom du gjorde en feil tok det ikke lang tid før David Dunn, Ryan Nelsen eller Tugay skrek mot deg. De var raske til å teste ut unge spillere, og de så med engang om du viste frykt, sier sisteskansen.

Treningsleir i USA ble fyllatur

Mark Hughes var trener og da laget røk ut av FA-cupen i første runde i 2008 dro de til USA på treningsleir. Det han trodde skulle bli en uke med tunge treninger tok en rask vending allerede første kvelden.

– Jeg bodde på rom med Brad Friedel, og allerede første kvelden ba han meg ta på finstasen og bli med ut på fest. Vi trente på dagtid og drakk på kveldstid, slik var det hver eneste dag på treningsleiren. Da fikk jeg sett den siden av kulturen også. Jeg tror trenerne var klar over det, sier Nielsen.

– Hvordan var Gamst Pedersen da du var i Blackburn?

– Han var fantastisk. Vi kom veldig godt overens og han hjalp meg mye. Vi ble ofte igjen etter treninger, slik at han fikk trent på frispark.

Delte garderobe med Balotelli, Robinho og Adebayor

Allerede i sin andre sesong i Blackburn begynte det å bli tøft. Mark Hughes som hadde hentet Nielsen gikk til Manchester City. Inn kom Paul Ince, som sendte Nielsen på lån til Motherwell.

– Etter utlånet følte jeg at jeg måtte videre. Blackburn var enige. Jeg hadde fortsatt kontakt med Hughes og hans team, plutselig var jeg Manchester City-spiller.

Dette var året etter at City hadde blitt kjøpt av styrtrike Abu Dhabi United Group. Nå delte han garderobe med Robinho, Patrick Vieira, Emmanuel Adebayor, Carlos Tevez og Vincent Kompany.

– Blackburn var et stort steg for meg, men Manchester City var utenomjordisk. Jeg visste det ville bli nesten umulig med spilletid, de hadde Shay Given, Joe Hart og Kasper Schmeichel i stallen.

– Men det fikk du til?

– Ja, jeg kom innpå mot Arsenal og fikk spille de siste 15 minuttene da Shay Given ble skadet. Det tok faktisk flere år før jeg innså hvor stort det var. Det var en viktig kamp også, vi kjempet om Champions League-plass mot nettopp Arsenal.

Dermed ble Nielsen den første spilleren fra Færøyene som har spilt i Premier League, og hittil den eneste.

– City satset stort og hentet folk fra alle mulige klubber. Men om jeg skal trekke frem en person, må det bli Craig Bellamy. Han var enormt irriterende til tider. Han kjeftet konstant og var alltid ute etter oss reserver. Etterhvert begynte jeg å svare ham, da fikk jeg respekten hans.

– Ikke Balotelli?

– Jeg så ham ikke så mye utenfor treningene. Han var et utrolig talent, jeg tror han kunne blitt mye bedre enn hva han ble. Det var noe med mentaliteten hans, det siste manglet på en måte. Når man snakket med ham alene var han en utrolig fin fyr, men med engang man var i en gruppe forandret han seg. Han måtte alltid være midtpunktet.

– Hvordan var gruppen som et lag? Var det for mange egoister?

– Det er klart at det blir mange som tenker på seg selv når det hentes så mange på så kort tid. Vincent Kompany og Nigel de Jong gjorde en stor jobb med å holde alle samlet. For meg som er en enkel kar fra Færøyene var det utrolig å se hvordan klubben utviklet seg for hvert år.

Karrieretruende skade

Nielsen slet med å få spilletid i Manchester City og en morgen ringte administrerende direktør i Manchester City, Brian Marwood og fortalte at Southampton ville låne ham ut sesongen.

Noe han selv var giret på. Men kun noen timer senere ringte Marwood tilbake og sa de trengte ham, ettersom Shay Given hadde blitt skadet igjen. Dermed startet Nielsen reservelagskampen til City den kvelden. En kamp som kunne endt karrièren hans.

– Den kvelden skadet jeg kneet mitt stygt. Jeg skjønte med engang det skjedde at dette var stygt. Det viser hvor fort ting kan endre seg i fotballen. I det ene øyeblikket er du på vei til en ny klubb, i det neste er karrièren i fare.

STOLT MINNE: Færøyenes VM-kvalik-kamp mot Tyskland i 2012 sitter igjen som et av Nielsens største minner fra fotballbanen.
STOLT MINNE: Færøyenes VM-kvalik-kamp mot Tyskland i 2012 sitter igjen som et av Nielsens største minner fra fotballbanen. Foto: Frank Augstein

Skaden var så alvorlig at han gikk 18 måneder uten å spille en kamp. Legene forberedte ham på at han muligens måtte legge opp. Men Nielsen nektet å gi opp.

18 måneder senere fikk han sine første 90 minutter etter skrekkskaden. En bortimot umulig oppgave sto foran ham og landslaget. Tyskland.

En kamp tyskerne vant 3-0, men som likevel sitter igjen som en av Nielsens beste kamper i karrièren.

– Det stemmer at mine første 90 minutter etter skadeavbrekket var mot Tyskland. Miroslav Klose, Mesut Özil og Thomas Müller sto på motsatt banehalvdel.

– Mens jeg hadde vært skadet i City hadde de kjøpt Jérôme Boateng. Vi hadde snakket i garderoben, men han hadde aldri sett meg spille. Etter kampen ropte han på meg, «Gunnar, jeg visste ikke at du var så god». Det var et morsomt øyeblikk som har brent seg fast i minnet mitt.

Nå spiller 33-åringen for islandske FH og har ingen planer om å returnere til færøysk fotball med det første. Det er noe han vil vurdere når den tid kommer, ettersom han ser for seg flere år bakerst på banen.