Mening

For første gang på to måneder tok jeg på meg dongeribuksen

Torsdag 7. mai var jeg tilbake på kontoret etter to måneder hjemme. Det var veldig rart.

Jeg hadde visst om dagen lenge.

Jeg hadde fått beskjed i god tid og trodde jeg hadde forberedt meg nok.

Jeg skulle til byen og vikariere en dag på kontoret. Farvel hjemmekontor.

Likevel var det veldig rart å stå opp klokken 05.30 på torsdag, vel vitende om at de neste timene skulle tilbringes sammen med andre mennesker på kontoret i Oslo sentrum.

La meg tidlig

Frem til torsdag hadde jeg tilbrakt nesten to måneder på hjemmekontoret. Jeg hadde ikke tatt tog på to måneder og jeg hadde ikke vært i Oslo på to måneder. Jeg hadde heller ikke sett kolleger på to måneder, annet enn på PC-skjermen.

Derfor var det med en viss spenning i kroppen jeg la meg tidlig onsdag i forrige uke for å være uthvilt og fin til en hel dag på kontoret dagen etter.

Som et nervøst skolebarn sov jeg skikkelig dårlig den natten, og da jeg sto opp klokken halv seks var jeg både trøtt, sliten og spent. Sjelden en god kombinasjon.

Glemt rutinene

Jeg tuslet ned på badet og merket fort at jeg hadde glemt rekkefølgen på morgenrutinene jeg frem til mars hadde hatt i 15 år. Å gå på do, dusje, kle på seg og pusse tennene tok plutselig lenger tid enn tidligere. Da innså jeg at de nye hjemmekontor-rutinene har tatt over livet mitt etter bare et par måneder.

På torsdag var det også to måneder siden jeg hadde hatt på meg en dongeribukse. Det sier kanskje litt mer om min klesstil her på hjemmekontoret enn noe annet, men det blir fort til at man slenger på seg en joggebukse og en t-skjorte når man tross alt bare skal vase rundt hjemme likevel.

Småspent og lettere andpusten, ja formen har heller ikke blitt bedre de siste månedene, hastet jeg bortover mot togstasjonen.

Korrekt oppførsel

Togopplevelsen var god. Det var få mennesker så tidlig på morgenen, og de som var der holdt avstand og oppførte seg korrekt i forhold til det som er av smittevernsregler om dagen. Selv satt jeg livredd i frykt for å måtte nyse eller hoste eller noe. Vi føler alle på blikkene man får nå om dagen.

På Oslo S var det knapt et menneske å se. Folk spredde seg over alle hauger fort som bare det, og jeg gikk så å si alene bort til jobben.

En annen medarbeider hadde akkurat låst seg inn da jeg kom, så jeg snek meg inn sammen med han og unngikk dermed å ta på noe som helst før jeg var på plass på kontoret. Seier!

Og plutselig var jeg der. På kontoret. For første gang siden midten av mars.

Jeg tuslet spent mot desken der jeg skulle tilbringe dagen. Jeg rundet først et hjørne, men møtte ingen. Så rundet jeg neste hjørne og da så jeg dem. Kollegene mine. Andre mennesker. Det var både rart og fint på samme tid.

Rart å sitte med så stor avstand til folk, hilse på hverandre med beina og måtte smøre seg med antibac så ofte, men fint å ha folk rundt seg, kunne diskutere, le og bare høre stemmer og se blide ansikter igjen.

Stemningen var som vanlig upåklagelig og timene på jobb gikk unna som de pleier.

Fornektelse

Men vissheten om at dette var en gjesteopptreden la et merksnodig lokk over hele opplevelsen. Jeg visste at jeg allerede dagen etter ville være tilbake på hjemmekontoret, alene, i joggebukse og t-skjorte.

Og her blir jeg nok værende en god stund til. Og det er greit det. Sånn er det, og vi må alle ta en for laget i den situasjonen samfunnet er i nå.

Men to ting må sies.

Det var godt å ha på seg dongeribukse igjen.

Og det var fint å være på jobben sammen med kollegene mine.

Veldig fint var det.