MOR OG DATTER: Lolita Vindsetmo og Ida Bakke fikk et ekstra nært forhold etter Idas kreftbehandling.
MOR OG DATTER: Lolita Vindsetmo og Ida Bakke fikk et ekstra nært forhold etter Idas kreftbehandling. Foto: Privat

Paradise-Ida (21) ble feildiagnostisert to ganger – skjønte det var noe alvorlig da hun hostet blod

Da Ida Bakke som tolvåring begynte å hoste blod, forstod hun at noe var alvorlig galt. Likevel turte hun ikke si noe til familien – og var selv redd sannheten.

21 år gamle Ida Bakke fra Steinkjer er for tiden å se på TV3s Paradise Hotel, hvor hun og flere andre unge kvinner og menn, kjemper om en pengepremie i luksuriøse omgivelser i Mexico.

I dag bor 21-åringen i «trønder-hovedstaden» Trondheim, og har planer og ønsker for fremtiden som unge flest.

Men i 2011 hadde Ida kun ett ønske: Å bli friskmeldt fra kreftsykdommen hun så brått fikk påvist som tolvåring.

– Vi skulle ha skidag på skolen og jeg hadde gledet meg lenge. Jeg gikk hjemmefra, og da jeg hadde kommet til bussholdeplassen merket jeg at jeg var blitt veldig sliten, starter Ida å fortelle til TV 2.

Feildiagnostisert

Hun forklarer at hun til vanlig var et aktivt barn, så det var unaturlig at hun skulle bli sliten av en så kort gåtur.

Etter en halv dag med ski på beina, måtte læreren ringe hjem til mor Lolita Vindsetmo.

– Vi dro til legen, og fikk raskt beskjed om at dette var kyssesyke. Mamma stolte på legen, så vi dro hjem igjen. Men det ble bare verre, forklarer Ida.

Vindsetmo klarte imidlertid ikke å slå seg helt til ro med det legen hadde sagt, og begynte å lese seg opp på sykdommen selv.

– Jeg oppdaget plutselig at Ida hadde fullt av blåmerker nedover beina. Og det var absolutt ikke et tegn på kyssesyke, forteller Vindsetmo.

STØTTE: Hele familiens liv ble snudd på hodet da tolv år gamle Ida fikk blodkreft. Foto: Privat
STØTTE: Hele familiens liv ble snudd på hodet da tolv år gamle Ida fikk blodkreft. Foto: Privat

Mor og datter dro tilbake til legevakten, og denne gangen fikk de en annen lege enn ved forrige besøk. Også han konkluderte med at det var kyssesyken, og at Idas mange blåmerker var fra skituren på skolen.

– Legen sa vi bare skulle slappe av og ikke stresse. Og siden det nå var to leger som hadde sagt det samme, trodde jeg på det, forteller Vindsetmo.

Hostet blod

Det skulle ikke gå mer enn tre dager før hun igjen ble stresset og bekymret for datteren. Ida hadde begynt å hoste blod.

Tolvåringen merket selv på kroppen at det var noe som ikke stemte, men ville ikke bekymre moren sin unødig.

– Jeg skjønte jo at dette var noe alvorlig, men jeg turte ikke å si noe. Jeg var vel redd for sannheten.

Vindsetmo turte ikke ha det fulle og hele ansvaret for datterens helse lenger, og tok henne med seg til legen igjen.

– Jeg merket at legene ble litt irriterte. Her var vi igjen, liksom. Men etter å ha tatt blodprøver ved Levanger sykehus ble vi sendt i hui og hast til St. Olavs hospital, forteller Vindsetmo.

Legene sa til dem at Ida hadde vann i lungene, og at hun derfor måtte bli sendt til universitetssykehuset.

– Da vi ankom St. Olavs trillet de meg inn på kreftavdelingen. Da husker jeg at mamma ropte: «Nei, nei, nei. Dette er feil avdeling». Men det var riktig, sier Ida.

Også pappa Roger og storebror Rune var med da hele familiens verden ble snudd på hodet. Ida påpeker at det var like tøft for dem, som for henne selv.

INNLAGT: Ida og mamma Lolita Vindsetmo på St. Olavs hospital. Foto: Privat
INNLAGT: Ida og mamma Lolita Vindsetmo på St. Olavs hospital. Foto: Privat

–Starter en sorgprosess

Det ble konstatert at tolvåringen hadde den alvorlige kreftdiagnosen akutt lymfatisk leukemi (ALL) – på folkemunne kalt blodkreft. Vindsetmo og ektemannen mottok beskjeden om at det var store sjanser for at deres yngste barn ikke kom til å overleve.

Familien fikk vite at Ida hadde en lymfecelle-type som het T-celle, og tolvåringen var derfor i høyrisikogruppen. Den har en dårligere prognose, og er vanskeligere å behandle.

– Man går i en sjokktilstand og starter en sorgprosess. Det var helt uvirkelig. Ungene er det kjæreste vi har, og jeg måtte legge hele livet til Ida i hendene til legene. Jeg ble desperat. Får vi den beste behandlingen her? Eller finnes det andre steder? minnes hun.

Ida får vite at hun skal kreftbehandles i to og et halvt år. Hun blir oppblåst og tynn i håret. Vindsetmo forteller at legene kom med dystre prognoser, og at det eneste de kunne gjøre var å holde humøret oppe.

– Man har krefter man ikke vet om. Så nå var det bare å kjempe. Vi fikk ikke hjulpet Ida, men jeg kunne gjøre det litt bedre med humor og glede. Og det gjorde det enklere. Vi lo av ting som man egentlig ikke kan tulle med, forteller moren.

Bestevenner

Forholdet mellom Ida og moren utviklet seg til å bli noe helt spesielt. De hadde blitt bestevenner. 21-åringen forteller at morens tilstedeværelse var livsnødvendig.

– Uten mamma hadde det vært helt utenkelig. Jeg hadde ikke overlevd uten henne. Å ha mamma der var god medisin, sier Ida, før Vindsetmo legger til:

– Jeg blir rørt av å høre det. Og det er gjensidig. Det å dele noe så sterkt sammen er spesielt. Forholdet vårt er så nært som det sterkeste vennskap, og vi klarer å beholde rollene våre.

I oktober 2013 skulle Ida bli friskmeldt. Hun fortalte om det til alle venner og bekjente, og talte ned dagene.

– Alle rundt, inkludert meg selv, forventet at jeg skulle være frisk til den datoen. Men det var absolutt ikke tilfelle. Da datoen kom var ikke kroppen min klar, forteller Ida.

ALVORLIG SYK: Ida havnet i rullestol og måtte trene opp beina på nytt. Foto: Privat
ALVORLIG SYK: Ida havnet i rullestol og måtte trene opp beina på nytt. Foto: Privat

En solskinnshistorie

Det tok et til to år før alle stoffene var ute av kroppen til Ida. Hun satt i rullestol og gikk til fysioterapeut for å trene opp beina. Den da 15 år gamle jenta trente hver dag og var innstilt på å ikke forfalle.

Da hun kom tilbake til skolen, merket Ida at medelevne så på henne med et nytt syn.

– Jeg kom tilbake og var Ida med kreft, og ikke Ida Bakke. Folk var usikre rundt meg, de visste ikke hvordan de skulle ordlegge seg. På matbutikken også. Der rydda de vei når mamma og jeg kom. Vi ble unngått, og det var fælt på et vis.

Nå synes Ida det er fint å fortelle om hennes tøffeste periode i livet. Selv kaller hun det for en solskinnshistorie.

– Det er så viktig at vi snakker om det. Man hører stadig de triste historiene. Men det kan også gå bra, konstaterer Ida.

Lik tatovering

Selv om 21-åringen nå bor i Trondheim, og moren i hjembyen Steinkjer, tilbringer de så mye tid sammen som mulig. Nylig foreviget de det nære forholdet med identiske tatoveringer på armen.

TATOVERT: Mor og datter tok nylig samme tatovering. Foto: Privat
TATOVERT: Mor og datter tok nylig samme tatovering. Foto: Privat

– Jeg ga mamma et gavekort hos en tatovør til jul. Den var øremerket mor-og-datter-tatovering. Tirsdag dro vi sammen og tatoverte «Vi har ikke plass til avstand mellom oss».

Idas YouTube-kanal kan man se Ida fortelle om både silikonpupper og antall sexpartnere i morens selskap.

– Vi har alltid vært nære, men etter sykdommen ble det noe helt spesielt. For meg er det som å snakke med min beste venninne, avslutter Ida.