MULIG NØDLØSNING: Juvasshytta, i Lom kommune, ligger på i overkant av 1800 meter over havet og har blitt lansert som en nødløsning i «koronatiden» for at norske utøvere skal få trent i høyden. 
Foto: Erik Johansen / NTB scanpix.
MULIG NØDLØSNING: Juvasshytta, i Lom kommune, ligger på i overkant av 1800 meter over havet og har blitt lansert som en nødløsning i «koronatiden» for at norske utøvere skal få trent i høyden. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix.

Anerkjent Forsker sår tvil:

Kritisk til norsk høydetrening – Olympiatoppen forsvarer regimet

Carsten Lundby mener mye av høydetreningen til norske og utenlandske utøvere er tuftet på et sviktende vitenskapelig grunnlag - og er ikke tilhenger av ideen om Juvasshytta.

– Jeg ville ikke anbefalt noen å dra til Juvasshytta. Det eksisterer ikke data som kan bevise at du vil få en positiv effekt på antallet røde blodlegemer på 1840 meters høyde, uansett hvor lenge du er der.

I forlengelsen av den pågående debatten om høydehusforbudet i Norge, og hvordan dette kan være spesielt ødeleggende for norske utøvere i en tid da å reise på høydetrening i utlandet er umulig, har Juvasshytta i Jotunheimen blitt fremmet som en nødløsning.

En nødløsning for norske utøvere på jakt etter den myteomspunnede høydeeffekten - et forslag først fremmet av Norges Friidrettsforbund.

Som det fremgår av sitatet over, er Carsten Lundby mildt sagt skeptisk til den «nødløsningen».

Dansken, som har forsket på både reell og simulert høydetrening i cirka 15 år, er videre skeptisk til mye av høydetreningen som blir gjort av norske utøvere året gjennom.

Se Olympiatoppens respons lenger nede i saken

Hevder utøvere bør trene på minst 3000 meter

Lundby, som tidligere har jobbet og forsket ved universitetet i Zürich, Sveits, er nå professor ved Høgskolen i Innlandet på Lillehammer, ved seksjonen for helse - og treningsfysiologi.

Kort fortalt stiller han store spørsmål ved det vitenskapelige grunnlaget mye av den norske «høydetreningsmodellen» er tuftet på - og anbefaler Olympiatoppen å begynne med forskning på feltet.

«Treningsleireffekten», altså effekten av å trene dedikert over tid på et gitt sted, og de potensielle psykologiske gevinstene bestrider han ikke - men mange røde blodlegemer blir det neppe.

Men tilbake til Juvasshytta først.

Det ligger, enkelt og greit, altfor lavt til å skulle ha noen effekt, hevder Lundby.

– Jeg vil tro det er vanskelig å se noen effekt hvis du er på under 3000 meter over havet. Det er stor forskjell på 3000 meter og 1800-2000 meter, sier han, og fortsetter:

– Vi var i Sierra Nevada (yndet høydetreningssted i Spania ca 2300 meter over havet, journ. anm.) i en hel måned for et år siden. Vi gjennomførte et forsøk der den ene gruppen bodde i Sierra Nevada. I tillegg, og i motsetning til de fleste andre, hadde vi også en kontrollgruppe som bodde på havnivå. Gruppen oppe i Sierra Nevada fikk ikke en større økning i hemoglobinmasse enn gruppen på havnivå. Hemoglobinmassen er det vi ser som uttrykket for volumet av røde blodceller. Begge grupper hadde en positiv effekt av å være på treningsleir. Begge gruppene fikk cirka to-tre prosent høyere hemoglobinmasse, men høydegruppen fikk ikke en større økning enn de som bodde på havnivå, forklarer han.

Mangelen på kontrollgrupper i i forskningen mener Lundby er en svakhet.

– I studiene som har blitt gjennomført ordentlig og med en kontrollgruppe, så er det en gjennomgående tråd at det ikke fungerer. Forskningsmessig er det ikke sterkt, forklarer han.

– Dette har vondt for å få gehør i elitemiljøer

Høydetrening ble for alvor et tema i internasjonal idrett i forbindelse med forberedelsene til OL i Mexico City i 1968, som foregikk på i overkant av 2000 moh. De siste tiårene har høydetrening vært en sentral del av treningsfilosofien i norsk toppidrett, i alt fra vinteridretter til friidrett, og ofte pekt på som en av grunnene til suksessen i diverse olympiske leker og mesterskap.

– I eliteidrett er det en veldig stor mangel på studier som rettferdiggjør høydetreningsleire. Og det er ikke bare i Norge man holder på med dette – alle land bruker jo høydetrening. Men dette er typisk basert på tanker som: «dette har vi alltid gjort» og «vi vant, så det må jo virke». Men det vitenskapelige grunnlaget er ikke tilstede, sier han, og påpeker:

– Men potensialet er der! Om du kan øke hemoglobinmassen med fem prosent, så er jo alle enige om at det også vil gi et høyere oksygenopptak. Og om Olympiatoppen kan finne en måte å øke hemoglobinmassen med fem prosent på med «riktig» høydetrening, så vil jo det være en kjempefordel. Så jeg vil anbefale Olympiatoppen å gjennomføre høydetreningsstudier.

– Men hvis forskningen er såpass entydig, hvorfor får man ikke gehør for det hos Olympiatoppen, Team Danmark eller andre nasjonale - og internasjonale idrettsorganisasjoner?

– Det er vanskelig å svare på. Jeg er overbevist om at de fleste forskere som jobber med høydefysiologi, oksygentransport og lignende vil si: «det ser lovende ut, men ikke noe mer». Men dette har vondt for å få gehør i elitemiljøer hvor tankegangen «slik har vi alltid gjort det» rår. Jeg vil tro at en organisasjonen som Olympiatoppen kan vinne mye med å forske på dette. For potensialet er der for at høyden øker hemoglobinmassen. Det vet vi at den gjør. Men du må ha nok høyde over nok tid. Det nytter ikke med to uker i St. Moritz. Det er bare fjas.

– Reis til Colorado!

St. Moritz i Sveits er et annet yndet høydetreningssted for syklister, friidrettsutøvere og andre, og utøverne bor der vanligvis på rett i overkant av 1800 meter.

Problemet med oppfordringen til Lundby om å trene på 3000 meter og oppover er åpenbart at det er svært få plasser i Europa dette er mulig. Populære steder for høydetreningsleire som Seiser Alm, Val Senales, Livigno og Font Romeu ligger alle i sjiktet rett under 2000 meter (selv om de ulike stedene har muligheter for å oppholde seg både høyere og lavere).

Lundby vil anbefale byer som Aspen og Leadville i Colorado, USA. Sistnevnte ligger for eksempel 3100 meter over havet.

Olympiatoppen vedgår at høydetrening, som det meste av annen treningslære, ikke er en eksakt vitenskap.

– Det er riktig som Lundby sier at effekten av høydetrening, basert på det samlede vitenskapelige arbeidet, er usikkert. Noe av «problemet» med høydestudier er at de ikke tilstrekkelig tar inn for at høydetrening må gjennomføres på en annen måte en lavlandstrening, i forkant, under og etterkant av høydetrening. Dette kompliserer bildet med tanke på gode kontrollgrupper. Høydetrening øker også risiko for å «trene feil», slik at det vil forekomme utøvere som ikke responderer like bra på slik trening som andre. Her er igjen problemet at man ikke vet om det er høyde eller treningen som forårsaker uendret eller forverret prestasjon, sier Thomas Losnegard, fagansvarlig utholdenhet ved Olympiatoppen.

Forsvarer høydetreningsregimet

Forslaget om å trene på over 3000 meters høyde skaper flere utfordringer, påpeker Losnegard.

– Okysgenopptaket reduseres med cirka seks prosent per 1000 moh. På 3000 moh er da oksygenopptaket redusert med 18 prosent. Selv om potensiell effekt ved slik høyde kan være høyere enn 2000 moh, gir det også andre utfordringer. Den ytre hastighet/effekt må reduseres betydelig (med andre ord annen type teknikk i langrenn, for eksempel), potensielt større utfordringer med søvn og restitusjon, samt at anvendbare steder er få – og trolig kostbare, sier han.

Videre påpeker han, som også Lundby gjør, at det ikke kun er høyere blodverdier som rettferdiggjør omfattende og kostbare treningsleire i høyden.

– Målsetningen med høydetrening er basert på målsetningen om utbytte. Det finnes flere grunner til å gjennomføre høydetrening, som ikke nødvendigvis påvirker hemoglobinmasse direkte: akklimatisering, løpsstrategier, mindre muskulært stress, periodisering av trening, samt det å lære seg å trene i høyden. Derfor blir det feil å fokusere utelukkende på hemoglobinmasse, sier Losnegard.

Lundby hevder høydetrening for blodverdiene sin skyld i plasser som St. Moritz er «bortkastet», men den er ikke Losengard med på:

– Som i all annen treningslære, har vi ikke fasit på valgene vi gjør, men vi vet med sikkerhet at høydetrening er viktig for konkurranser i høyde. Og vi tror med god periodisering av trening før, under og etter gjør at høydetrening kan være et gunstig stimuli for trening. Her er det mange faktorer som spiller inn i det store bildet.