KODEKNEKKERENS NABO VAR SPION: Per Mohr (til høyre) som ung gutt på Bryn i Oslo. Spionen William Fisher, bedre kjent som Rudolf Abel, bodde vegg i vegg. Mohr ble etterretningsmann, kodeknekker og tolk.
KODEKNEKKERENS NABO VAR SPION: Per Mohr (til høyre) som ung gutt på Bryn i Oslo. Spionen William Fisher, bedre kjent som Rudolf Abel, bodde vegg i vegg. Mohr ble etterretningsmann, kodeknekker og tolk. Foto: Privat

60 år siden u-2-krisen:

Per bodde vegg i vegg med den mystiske naboen. Som voksen ble han innblandet i spiongåten

Norsk kodeknekker bodde i tomannsbolig med sovjetisk spion.

Per Mohr vokste opp på Oslos østkant, i en vertikaldelt tomannsbolig med adresse Damfaret 18 B.

Da politiets spionjegere fant ut hvem som hadde oppholdt seg i den andre delen av huset, i Damfaret 18 A, tok de kontakt med Per og hans mor.

Per Mohr var blitt etterretningsmann og en språkbegavelse som utførte offisielle tolkeoppdrag for statsministre og forsvarsministre.

Det viste seg at han hadde bodd vegg i vegg med en av de store sovjetiske spionene gjennom tidene.

– Var usedvanlig sjarmerende

Fru Gunhild Mohr var 74 år gammel, men husket godt den utenlandske familien som i 1931 leide delen av huset med egen inngang og hage. Leiligheten som tilhørte en fagforeningsmann, hadde stått tom en stund da de flyttet inn i arbeiderpartistrøket.

Ifølge Fru Mohr hadde den nye naboen William Fisher fortalt at han var født i England. Den høye og slanke mannen presenterte seg som ingeniør av utdannelse. Han hadde dratt til Russland etter revolusjonen for å være med i gjenoppbyggingen, sa han.

– Herr og fru Fisher var usedvanlig sjarmerende og omgjengelige. De fant snart sin plass i miljøet på Godlia, som på den tid var ungt og drivende. Her var det en aktiv virksomhet med velforening, hagebrukslag og amatørteater, forklarte hun.

– Hadde skremmende fritt spillerom

Hvorfor interesserte norsk politi seg høsten 1972 for disse gamle opplysningene fra før krigen?

SPIONENS GRAV: William Fisher, alias Rudolf Ivanovitsj Abel, døde 15. november 1971.
SPIONENS GRAV: William Fisher, alias Rudolf Ivanovitsj Abel, døde 15. november 1971. Foto: moscow-tombs.ru

William Fisher hadde snakket sant da han fortalte at han var født i England, nærmere bestemt industribyen Newcastle.

Men han røpet aldri noe om hvorfor han hadde kommet til Norge.

Den gåtefulle mannen hadde etterlatt seg mange problemer og ubesvarte spørsmål for Politiets overvåkingstjeneste (POT).

Oppholdet hans viste, ifølge veteranen Kaleb Nytrøen, at sovjetisk etterretning på 1930-tallet hadde et skremmende fritt spillerom i Norge.

Gjennom hele livet klarte William Fisher å skjule sin egentlige identitet for vestlig kontraspionasje.

Først i september 1972, nær ett år etter hans død, var POT blitt klar over sammenhengen.

På spionen Rudolf Abels grav i Moskva var det reist en gravstein med inskripsjonen William Fisher.

Frem til han ble arrestert en junikveld i 1957 i New York, hadde Fisher brukt identiteten Rudolf Abel og tre andre navn.

I hans fotoatelier og bopel i Brooklyn fant FBI kortbølgeradioutstyr, filmruller, mikrofilmer og kodenøkler.

Dømt til 30 års fengsel

FBI-agentene fant også skjøtede telefonkabler som ikke lenger var i bruk, og som utgjorde en antenne på drøyt 80 meter.

Fisher/Abel ble dømt til 30 år for spionasje. Men han slapp fri i 1962, da han ble utvekslet i Berlin med U-2-piloten Francis Gary Powers, som var blitt skutt ned i sovjetisk luftrom på vei mot Bodø.

  • 1. mai 1960 ble et amerikansk spionfly av typen Lockheed U-2 skutt ned over Sovjet.
  • Flyet var på vei til Bodø.
  • Amerikanske myndigheter benektet hendelsen inntil det ble klart at flyveren Francis Gary Powers var tatt til fange.
  • Hendelsen forverret forholdet mellom øst og vest under den kalde krigen.
  • Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov truet med å utslette Bodø med atomvåpen.
  • Selv om både regjering og myndigheter visste, protesterte Norge overfor USA mot at flyet skulle ha landet i Bodø.
  • E-sjefen Vilhelm Evang godkjente de amerikanske U-2-toktene.
  • Under en hemmelig visitt fikk forsvarsminister Nils Handal se hangaren.

Ødela bevis

Kvelden før pågripelsen hadde Fisher/Abel hatt direkte radiokontakt med Moskva, og en hemmelig kode og en avskrift av en melding fra hovedkvarteret befant seg ennå inne på rommet.

Skjult i denne hule mynten fant FBI en mikrofilm med en kodet beskjed gjengitt i 207 rader med tall.
Skjult i denne hule mynten fant FBI en mikrofilm med en kodet beskjed gjengitt i 207 rader med tall. Foto: FBI

Han klarte å tilintetgjøre bevisene mens FBI-agentene sto og så på, hevdet Fisher i en Moskva-avis i 1966.

«Jeg krøllet den ganske enkelt sammen i neven og sa at jeg måtte på toalettet. Der ble koden skyllet vekk på et øyeblikk.

Det neste var meldingen fra hovedkvarteret. Den lå under en bunke papirer på mitt skrivebord.

Mens jeg pakket bort malerisakene som jeg hadde brukt til min «kunst», strøk jeg noen ganger over dokumentene med malerpenslene liksom for å rense dem. Så krøllet jeg papiret sammen og lot det gå samme veien som koden. FBI sto rolig og så på det hele.»

Opererte i Norge

Det tok norske spionjegere 40 år å oppdage at KGB-obersten William Fisher/Rudolf Abel hadde drevet undergrunnsarbeid i Europa og operert som såkalt illegal resident i Norge på 30-tallet.

KGB-MANN: Etterretningsoffiseren William Fishers KGB-identitetskort, utstedt i 1962 etter at han var utvekslet med U-2-piloten Powers.
KGB-MANN: Etterretningsoffiseren William Fishers KGB-identitetskort, utstedt i 1962 etter at han var utvekslet med U-2-piloten Powers. Foto: a-lubyanka.ru

Ifølge POT var en av oppgavene hans å bygge ut et agentnett i Norge.

En «illegal resident» var betegnelsen på en etterretningsoffiser utstyrt med falsk identitet, og som disponerte eget sambandssystem.

Etter skolering og oppbygging som illegal etterretningsleder, hadde Fisher blitt sendt til Norge, der han skulle bygge opp sin «residens» og drive etterretning.

Sightseeing ved Dovre

Bilder som politiet hadde funnet av William Fisher og familien, viste en familie som levde et stille og rolig liv.

Men det var også turer i Østmarka, sightseeing med bil i traktene ved Dovre og tegn på annen reiseaktivitet.

Familien Fisher levde godt, og det var aldri mangel på noe. De hadde også tjenestepike. Ved en anledning kjøpte Fisher en harpe til sin kone.

FAMILIELIV I NORGE: William Fisher og kona på sightseeing med en norsk familie i traktene ved Dovre. Til høyre sitter datteren Evelyn på farens fang.
FAMILIELIV I NORGE: William Fisher og kona på sightseeing med en norsk familie i traktene ved Dovre. Til høyre sitter datteren Evelyn på farens fang. Foto: Faksimile/Politiets sikkerhetstjeneste

Hadde radioutstyr

Den tidligere naboen Gunhild Mohr forklarte uoppfordret til POT at Fisher hadde et rom hvor han drev med «radiosaker».

Han hadde ikke fast arbeid som elektriker, men puslet med mekanikk. Fisher hadde ikke lagt skjul på at han var radiomann med mange tekniske ferdigheter, sa hun.

– Oppsto det skader på lysnettet eller det elektriske anlegget, sørget han bestandig selv for å utbedre dem. Han var ikke så nøye med om det var i strid med elektrisitetsverkets forskrifter, erindret hun i et maskinskrevet notat på tre sider.

– I andre etasje hadde han innrettet et arbeidsrom hvor det var fullt av verktøy, radiodeler, radiomottaker og -sender, morsenøkler og annet, En lang antenne førte fra taket til en 15-20 meter høy mast i enden av hagen, fortalte Gunhild Mohr.

I radiorommet satt Fisher og arbeidet om natten.

– Da hamret det, klirret og tikket der inne. Men han la ikke skjul på sin virksomhet. Besøkende fikk lov til å titte inn også i dette rommet, fortalte hun.

Fikk grammofon i julegave

Sønnen Per, som var åtte år da William Fisher flyttet inn og ble nærmeste nabo i Damfaret, husket også rommet hvor radiodeler og diverse verktøy lå utover, fortalte han overvåkingspolitiet i oktober 1972.

I MIDTEN: Sovjets forsvarsminister Andrej Gretsjko og Norges forsvarsminister Otto Grieg Tidemand i Moskva i 1967. Per Mohr i midten. Foto: Russlands statsarkiv
I MIDTEN: Sovjets forsvarsminister Andrej Gretsjko og Norges forsvarsminister Otto Grieg Tidemand i Moskva i 1967. Per Mohr i midten. Foto: Russlands statsarkiv

– Per var en avansert type som var flink og oppvakt, er Frode Jacobsens erindringer om nabogutten og barndomsvennen Per Mohr.

Naboene hadde etter hvert begynt å vanke hos familien, og Fisher hadde vært raus med gaver når det gjaldt nabobarna.

Til jul hadde Per fått en grammofon som gave av Fisher. Dette var en storslått gave i de harde 1930-årene.

Var i etterretningen

Per Mohr hadde som liten gutt vært spionens nærmeste nabo på Oslos østkant. Som 49-åring var han blitt en viktig ressurs i den hemmelige krigen som utspilte seg mellom øst og vest.

Mens samtalene med overvåkingspolitiet om den mystiske naboen i Damfaret fant sted, var Mohr tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste.

– Per var en fremstående medarbeider i etterretningstjenesten. Hans inngang i E-tjenesten tror jeg var forårsaket av språkkunnskapene han utviklet. Han var veldig god i russisk, har Frode Jacobsen fortalt til TV 2 om barndomsvennen.

CHIFFER: I bygning 3 på Akershus festning holdt Chifferavdelingen til frem til midten av 1960-tallet.
CHIFFER: I bygning 3 på Akershus festning holdt Chifferavdelingen til frem til midten av 1960-tallet. Foto: Erik Skjerve/Forsvaret

Språkmektig kodeknekker

På samme tid som hans gamle nabo William Fisher satt i amerikansk fengsel for spionasje, hadde Per Mohr jobbet for etterretningstjenesten i bygning 3 på Akershus festning.

På det militære området ble det jobbet med signaletterretning og norsk kryptografi, samt å bryte seg inn i andre lands kodesystemer.

Per Mohr ble vurdert som en av de fremste kodeknekkerne i Chifferavdelingen. Foruten russisk og engelsk, behersket han også polsk, finsk, tysk, fransk, italiensk, spansk og portugisisk.

Språkkunnskapene til konsulent Mohr ved Forsvarsstaben gjorde at han også ble brukt som tolk ved en rekke offisielle besøk i Norge og Russland.

Kontaktet politiet

I slutten av oktober 1972 tok Per Mohr kontakt med politibetjent Kjell Dahl i overvåkingspolitiet.

I oppfølgingssamtalen ville han viderebringe noe hans mor hadde funnet ut.

Overvåkingstjenesten hadde kontorer på Victoria terrasse.
Overvåkingstjenesten hadde kontorer på Victoria terrasse. Foto: Henrik Ørsted/Oslo museum

Under et besøk hos sin søster i Tønsberg hadde Gunhild Mohr benyttet anledningen til å besøke svogeren til avdøde Leif Klingenberg, som hadde vært offiser og gjorde tjeneste i Generalstaben da Fisher oppholdt seg i Norge.

Svogeren kunne fortelle at major Klingenberg ikke hadde likt Fisher, fordi det lå noe mistenksomt over ham.

William Fisher hadde vist stor interesse for «saker og ting», fikk POT vite av Per Mohr. Ifølge major Klingenberg hadde Fisher vist litt for stor interesse for visse norske forsvarsanlegg.

Mohrs opplysninger var viktige for politiet, som var i full gang med å undersøke Fishers opphold i Norge.

Dokumenter var borte

Overvåkingstjenesten støtte imidlertid på oppsiktsvekkende og bemerkelsesverdige problemer underveis.

Det viste seg svært vanskelig å skaffe eksakte opplysninger om William Fishers bevegelser, aktivitet og kontakter.

Politiets fremmedsak, som skulle ha vært arkivert ved Riksarkivet, var nemlig ikke å finne. Det var ikke mulig å oppspore dokumentene som ville ha vært av særlig interesse.

Kartleggingen av William Fishers opphold i Norge ble både unøyaktig og mangelfull.

I desember 1932 hadde Fisher og familien flyttet til en toetasjers enebolig i Jacob Fayes vei på Bygdøy. Den seks rom store villaen i funkisstil var helt ny på denne tiden, og Fisher betalte punktlig for seg 200 kroner i måneden i husleie.

PÅ MARKATUR: Evelyn, Helen og William Fisher på tur i Østmarka 1933.
PÅ MARKATUR: Evelyn, Helen og William Fisher på tur i Østmarka 1933. Foto: Privat/Østensjø historielag

«Radiorommet» fra Damfaret var flyttet inn i garasjen.

Hadde mistet passet

Under oppholdet i Norge reiste William Fisher en del, både innen- og utenlands. Familien var blitt britiske borgere i 1914, og fikk i 1920 utstedt britiske pass, angivelig for å reise til Sovjetunionen.

Noen måneder før de kom til Norge, hadde William Fisher søkt om pass til seg og sin russiskfødte kone. Passet var mistet, opplyste han til det britiske konsulat i Moskva. Han fikk et gyldig pass for ti land i en femårsperiode.

– William Fishers familieforhold lå det et slør over. Sjelden eller aldri kom han inn på dette emnet. Noen russere holdt seg unna Fisher. De var mistenksomme overfor ham. Han var ikke ekte. Naturlig nok begynte folk å snakke. Hvor fikk Fisher pengene fra? Han arbeidet ikke. Likevel hadde han mange penger å rutte med. Og han foretok reiser. En gang fortalte han at han hadde vært i England, opplyste Gunhild Mohr.

Det britiske konsulat i Oslo hadde fra hans pass notert fire innreiser over den norsk-svenske grensen i tiden november 1933 - mars 1934. Men det fremgikk ikke av passet at han hadde vært i England, slik han hadde fortalt til naboen i Damfaret.

I POTs avdeling for kontraspionasje mente man det kunne bety at han hadde benyttet en annen identitet under denne reisen.

STASI-SKÅL: I 1967 besøkte William Fisher Øst-Tyskland, og skålte med Stasi-sjef Erich Mielke og DDRs spionsjef Markus Wolf.
STASI-SKÅL: I 1967 besøkte William Fisher Øst-Tyskland, og skålte med Stasi-sjef Erich Mielke og DDRs spionsjef Markus Wolf. Foto: BStU_Presse/Twitter

Fant morsenøkkel i garasjen

I 1934 hadde politiet for alvor begynt å interessere seg for de mystiske utlendingene. POT gikk ut fra at Fisher i hele 1934 synes å ha vært klar over at norske myndigheter ikke ville fornye hans oppholdstillatelse.

– Naboene fikk forespørsler om hva de visste om deres virksomhet, ifølge Gunhild Mohr.

Fishers søknad om norsk arbeidstillatelse var i en sakkyndig rapport fra De mekaniske verksteders landsforening vurdert som svært lite tillitvekkende:

«Det er selvfølgelig ikke utelukket at hans forhold er helt legitimt, men det synes samtidig å være så mye som kan tyde på at han kan være en betalt russisk agent, at hans forhold bør undersøkes nærmere før tillatelse eventuelt gis.»

ARKIVJAKT: Høsten 1972 startet Politiets overvåkingstjeneste (POT) å etterforske spionen William Fishers opphold i Oslo-området på 1930-tallet, ifølge avgraderte dokumenter.
ARKIVJAKT: Høsten 1972 startet Politiets overvåkingstjeneste (POT) å etterforske spionen William Fishers opphold i Oslo-området på 1930-tallet, ifølge avgraderte dokumenter. Foto: TV 2

Da overingeniør Storstrøm i Telegrafstyret og politioverbetjent Kvaalen oppsøkte ham på Bygdøy i januar 1934, oppdaget de tilfeldigvis i garasjen en spole som kunne brukes i en kortbølgesender, samt en morsenøkkel.

– Vi fikk derfor en mistanke om at han muligens drev ulovlig kortbølgesending. På spørsmål om spolen svarte han at den tilhørte en bølgemåler, hvilket naturligvis kan være riktig. Hans forklaring angående morsenøkkelen var derimot svært svevende og uklar, skrev Storstrøm i rapporten til politiet.

Ble nektet opphold i Norge

I slutten av november 1934 fikk det britiske konsulat beskjed om at Fisher var nektet oppholdstillatelse etter 15. januar 1935.

Ifølge politiet hadde han mistenkelige kontakter med sovjetiske representanter og noen suspekte personer. Norske myndigheter mistenkte ham for illegal virksomhet.

I desember 1934 sendte han en anke på avgjørelsen til Justisdepartementet. Det maskinskrevne dokumentet var på feilfritt norsk og undertegnet av Fisher, fremgår det av fremmedsaken som TV 2 har funnet i Riksarkivet.

SPIONENS ANKEBREV: William Fisher skrev til Justisdepartementet og anket avgjørelsen, til ingen nytte.
SPIONENS ANKEBREV: William Fisher skrev til Justisdepartementet og anket avgjørelsen, til ingen nytte. Foto: TV 2

– Jeg kan ikke annet enn å finne avgjørelsen unødig hard og lite rettferdig, mente den sovjetiske spionen.

Under POTs dokumentjakt i 1972 klarte imidlertid ikke Riksarkivet å spore opp hverken dette eller andre viktige dokumenter som omhandlet Fisher.

– Riksarkivet kunne ikke finne saken. Jeg så gjennom samtlige saker for 1934/35, men forgjeves, skrev politibetjent Dahl i et hemmelig POT-notat 30. oktober 1972.

Det eneste som overvåkingspolitiet fikk tak i, var departementets utkast til et skriv som skulle sendes som svar på Fishers anke, samt et registerkort.

Ifølge POTs etterforskning hadde William Fisher reist med familien til England 15. januar 1935.

Men en rapport fra Bygdøy politistasjon til Aker politikammer, fremholdt at familien var ute av boligen allerede 12. januar.

MOTSTANDSMANN: Under krigen laget han kortbølgesendere og mottakere for Hjemmestyrkenes sentralledelse. Etter krigen var sabotøren Salve Staubo direktør i Høvding radiofabrikk i Oslo.
MOTSTANDSMANN: Under krigen laget han kortbølgesendere og mottakere for Hjemmestyrkenes sentralledelse. Etter krigen var sabotøren Salve Staubo direktør i Høvding radiofabrikk i Oslo. Foto: Aktuell/NTB scanpix

– Jeg har senere hver dag forsøkt å treffe hr. Fisher, men forgjeves, heter det i rapporten fra Fishers fremmedsak.

Jobbet for motstandsmann

POT oppdaget heller ikke at en sentral motstandsmann under krigen hadde gått god for Fisher.

I januar 1934 opplyste ingeniør Salve Staubo, som ble sambandssjef for Milorg, til politiet at han hadde hatt forbindelse med Fisher, som utførte konsulentarbeid for ham.

– Ingeniøren mener at Fisher er en usedvanlig dyktig radioekspert, så å si den eneste ekspert vi for tiden har her i landet, og at man bør gjøre alt mulig for å beholde ham, da radioen ennå kun er i sin begynnelse, heter det i en politirapport fra fremmedsaken i Riksarkivet.

– Gjemte radioutstyr

Ifølge lokalhistorikeren Leif Dan Birkemoe klarte Fisher under sitt opphold i Norge å plassere og gjemme radioutstyr i hjem til kommunister eller deres sympatisører.

FAMILIELIV: Flere bilder fra familien Fishers opphold i Norge ble offentliggjort i forbindelse med Nikolaj Dolgopolovs bok «Abel/Fisher».
FAMILIELIV: Flere bilder fra familien Fishers opphold i Norge ble offentliggjort i forbindelse med Nikolaj Dolgopolovs bok «Abel/Fisher».

Barn til partimedlemmer har erindret at når han var på besøk måtte de være stille for «onkel Fisher er på kammerset og ordner med radioen», har Birkemoe skrevet i en artikkel i medlemsbladet for Østensjø historielag.

I flere brev hjem fortalte Fisher om livet i Norge. Om St. Hans-feiringer, sosial omgang med nordmenn og lytting på radio.

– Livet er stille og rolig, vi hører på radiosendinger fra Moskva, og gjør oss klare til en mottakelse i forbindelse med et partimøte, skrev han i et brev i januar 1934, gjengitt i den russiske boken «Abel/Fisher».

POT: Norge et viktig mål

William Fishers etterretningsoperasjoner på norsk territorium hadde funnet sted før overvåkingstjenesten var reorganisert og i stand til å utføre noen form for aktiv overvåking.

POT mente at sovjetisk etterretning må ha ansett Norge som et viktig mål allerede i slutten av 1920-årene, ettersom det må ha tatt tid for opplæring og oppbygging av dekkhistorier for Fisher, før han ble sendt til Norge i 1931.

INVASJON: Tyske tropper marsjerer på Karl Johans gate i Oslo april 1940.
INVASJON: Tyske tropper marsjerer på Karl Johans gate i Oslo april 1940. Foto: Scanpix

En som hadde vært med på å bygge opp overvåkingstjenesten, var smertelig klar over at det ikke fantes noe samlet arkiv eller kildemateriale angående overvåkingstjenesten og spionasjen i Norge fra tiden før 9. april 1940.

Under den tyske invasjon av Norge ble det vesentligste av arkiver og registre tilintetgjort for at de ikke skulle havne i hendene på tyskerne.

I en gradert rapport i juni 1980 uttrykte Kaleb Nytrøen, en tidligere avdelingssjef i POT som er beskrevet som «Norges hemmeligste mann», frustrasjon over at tjenesten av den grunn hadde manglet vesentlige opplysninger om William Fishers opphold i Norge.

– Det er grunn til å tro at disse problemene og spørsmålene ville ha vært betydelig færre hvis det i begynnelsen av 1930-årene hadde vært etablert en overvåkingstjeneste som hadde kunnet ta seg aktivt av overvåkingsoppgavene her i landet, skrev Nytrøen.

PERSONA NON GRATA: Per Mohr og Arild Blixrud ble erklært uønsket i Sovjetunionen i 1981, skrev Aftenposten 2. mai 1981.
PERSONA NON GRATA: Per Mohr og Arild Blixrud ble erklært uønsket i Sovjetunionen i 1981, skrev Aftenposten 2. mai 1981. Foto: Faksimile

Ville undersøke

Var det derfor at Per Mohr en dag bestemte seg for å få tak i den tidligere nabojenta Evelyn, William Fishers datter? Kunne hun lette på sløret, og røpe det hun visste om farens liv som spion?

I boken «Abel/Fisher» fortalte Evelyn Fisher svært lite om oppholdet i Norge. Det kunne virke som familien hadde hemmeligheter som fortsatt måtte beskyttes:

«I den grad det var mulig, forsto jeg såklart noe av det «doble» i situasjonen. Vi brukte våre egne navn da vi bodde der. I omgangen med andre barn var det pinlig at de hadde så mange slektninger, mens jeg ikke hadde noen.»

– Det var typisk Per å undersøke dette nærmere. Han ville komme til bunns i dette, sa barndomsvennen Frode Jacobsen til TV 2 før han døde.

Ifølge Jacobsen forsøkte Per Mohr under en av sine mange tjenestereiser til Sovjetunionen å få tak i henne. Hvordan han gikk frem for å få dette til, visste Jacobsen ikke.

– Han forsøkte å komme i kontakt med datteren, men han hadde problemer med det. Det var nok ikke populært at han ville gjøre det, mente Jacobsen.

Ble erklært uønsket

Om fremstøtet mot spionen William Fishers datter hadde sammenheng med Sovjetunionens senere aksjon mot Per Mohr, er ukjent.

30. april 1981 sendte Utenriksdepartementet ut en pressemelding der det het at Mohr var en av to nordmenn som var blitt erklært persona non grata – uønsket i Sovjetunionen.

Uten å konkretisere det nærmere, var begrunnelsen for å erklære Mohr og Arild Blixrud for uønsket at det var bedrevet «virksomhet som var uforenlig med deres status».

Etter alt å dømme hadde KGB sett etter en passende anledning.

De var kvitt Per Mohr, tolken som i flere tiår hadde vært tilknyttet den norske militære etterretningstjenesten.