Bietigheim-Bissingen, Tyskland 20171205.
Programleder Julie Strømsvåg og  håndballekspert Gro Hammerseng-Edin  (th) under kampen  mellom Norge og Polen  (35-20) i EgeTrans Arena tirsdag.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Bietigheim-Bissingen, Tyskland 20171205. Programleder Julie Strømsvåg og håndballekspert Gro Hammerseng-Edin (th) under kampen mellom Norge og Polen (35-20) i EgeTrans Arena tirsdag. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Vidar Ruud
Kommentar

«Vi må tillate oss å gjøre idretten viktigere enn noensinne»

– Idrett er ikke viktig akkurat nå, er en gjenganger i korona-krisen. Stemmer det?

For mange er idretten både jobb, yrke og meningen med livet. Hva hvis noen sa til deg at jobben din eller din største kjærlighet og lidenskap ikke er viktig?

I det store bildet – kampen for liv og mot død – er det ingen som er uenig i at også idretten skal ta sin del av ansvaret i kampen mot en pandemi som rammer hele verden. Selvfølgelig er konkurranser, kamper og idrettsarrangementer avlyst eller utsatt. Slik må det være nå da alt annet enn korona er underordnet.

Men idrett blir aldri uviktig.

Og kanskje står den fram som enda viktigere i tider man savner den. Som supporteren savner puben og kampen, så savner toppidrettsutøveren adrenalinet og kicket. Som den daglige lederen i idrettslaget savner jobben sin, så savner kompisgjengen treningene og fellesskapet. Som 2. divisjonsspillerne i Fram Larvik savner garderoben, så savner mammatreneren å se sønnen sin takle så det lukter svidd. Idrett er viktig.

Folkehelseperspektivet er en ting. Det berører oss alle og påvirker liv, helse og død. Idrett og sport har i tillegg stor verdi for den enkelte utøver, trener, supporter, ansatt, tillitsvalgt og for barnet som nå mister sin favorittarena.

Det er snakk om arbeidsplassene til svært mange mennesker og for noen er lidenskapen og entusiasmen de opplever gjennom sportsarrangementer noe av det de får aller mest glede av i livet. Selvsagt er idrett viktig. Det er superviktig.

Man må ikke måle sitt eget yrke eller lidenskap opp mot pandemien for å kunne forsvare at idrett er viktig. Toppidrettsutøverne lever og ånder for sitt virke hver eneste dag.

Alle som er involvert i idrett må øve seg på å uttale at det de driver med er viktig. Det var jeg personlig ikke god til da jeg var aktiv. Det er ikke tradisjon for å gjøre det. Det ene utelukker ikke det andre. Å bekjempe en pandemi er på toppen av listen, men idrett er fremdeles viktig. For hvordan er det å være idrettsutøver nå og ha det som yrke nå?

Som andre bransjer er framtidsutsiktene preget av usikkerhet. Noen rammes hardt, folk mister levebrødet sitt, opplever lønnskutt og permitteringer eller at kanskje klubben de tilhører går konkurs. Andre er prisgitt å være medlem av en klubb eller et miljø med god økonomi som gjør at de står han av. Det er forskjell på Olaf Tufte og en ung venstreback. Alder, motivasjon, tankesett og ulike økonomiske rammer er faktorer som spiller inn i helheten som preger hverdagen og planleggingen av veien videre.

Enkelte problemstillinger de aktive står ovenfor er nye. Nå er det full uenighet om permitterte fotballspillere egentlig kan si opp kontraktene sine. De er blitt advokatmat, mistroen rår og «folkets dom» kan bli nådeløs mot de som bryter ut og griper en upopulær livbøye. Folk følger med og selv i korona-tiden er det press på å ta riktige avgjørelser.

I toppidretten trenes det på å mestre stress i ekstreme situasjoner, men ikke alle vil klare seg i denne krisen. Kanskje har de behov for å bli minnet på at bidraget deres gjør en forskjell. At sport er viktig. At deres bidrag i samfunnet har en verdi.Jeg er garantert ikke alene om å lengte etter at å få skrike meg hes under en kamp, juble og gråte av glede når en norsk utøver setter verdensrekord eller sende gutten min på fotballtrening med kameratene sine. Dette er dyrebare friminutter fra alvor og ansvar i hverdagen for meg. Livet er morsommere for den som er glad i idrett. Det har jeg merket de siste par ukene…

Noe av det som skiller hverdagen til en utøver fra en del andres er at de gjerne lever med korte kontraktsperioder og har en kort karriere. Det er en kjent problemstilling at mange idrettsutøvere at de ikke helt vet hva de går til når karrieren er over. Som idrettsutøvere er de inne i boblen som handler om å prestere best mulig i sin idrett der og da. Mange tenker ikke så mye på den dagen idrettskarrieren er over. Mars måned har bevist hvor fort det kan snu.

Mange står plutselig i en situasjon hvor de må ta stilling til om det er mulig å fortsette. Om de orker å legge ned den nødvendige jobben som videre satsing vil kreve, og kanskje med færre midler i en mer usikker tilværelse. Sterk indre motivasjon vil drive de beste videre, men flere vil miste jobben.

Idrett er viktig.

En ting har jeg lært i karrieren er at jeg må gjenta budskapet og gjøre idretten ekstra viktig i motgang for å kunne kjempe seg gjennom en krise. Derfor må vi selv i vanskelige tider tillate oss å gjøre idretten viktigere enn noensinne. Det er mye kraft å hente i det. Og krefter trenger vi mye av nå.