Mening

«Men du er jo så ung» «Æ'kke du frisk fra før, da?»
«Hva er symptomene?»

Sammen med en overveldende mengde ønsker om god bedring, er det dette jeg hører oftest.

Jeg er 36 år, har ingen alvorlige sykdommer i bagasjen, trener jevnlig, røyker ikke og spiser passe sunt. De siste 13 dagene har jeg ligget langstrakt med koronavirus. Det har vært en interessant opplevelse.

Jeg må understreke at det er eldre og syke som er mest utsatt. Det er de du skal tenke på før du bryter regler og råd som kommer fra myndighetene.

Men hvis du til nå har tenkt «dette skjer ikke meg» eller «dette blir i verste fall en liten forkjølelse», så er kanskje min opplevelse relevant.

Den første uka

Tirsdag 10. mars kom jeg hjem fra Østerrike etter en skitur med min pensjonerte far. Vi var ikke i Tirol, men jeg hadde mistanke om at også vårt område kunne bli et smitteopphav. Derfor ble sjefen min og jeg enige om å bli hjemme fra dag én – selv om den generelle reisekarantenen kom først et par dager senere. I ettertid viser det seg at ingen andre i reisefølget har fått symptomer.

Legene jeg har spurt mener det er like sannsynlig at jeg er smittet her hjemme i Norge.

Søndag 15. mars fikk jeg lett feber. Hodepine og sviende hud begynte også å merkes. Da tenkte jeg at «ja, ja, dette kan være alt og ingenting». Myndighetene gikk tidlig ut og sa at kun risikogrupper og helsepersonell skulle testes. Fair enough. De neste dagene økte feberen betydelig og lå jevnt på mellom 39 og 40 grader.

Fra onsdag 18. mars kom også hosting, høy puls og tungpustethet. Jeg var lenket til senga. Hvert toalettbesøk føltes som en liten fjelltur. Men dette går over. Hvor lenge kan det vare liksom? Utfordringen ble likevel nettene. Feberen var alltid høyest på natta – og lungene føltes som to tomme heliumsballonger. Dette er vel ikke så sunt? Samtidig er jeg i 30-årene, jeg vil ikke belaste helsevesenet nå – og hva kan de egentlig gjøre? Det går nok over.

På formiddagen 21. mars begynte feberen å gå ned. Dag sju. Dette gir jo litt mening. Nå snur det. Deilig.

Natt til 22. mars var heftig. Feberen rett opp i 40 grader igjen og svært krevende å puste. Da tenkte jeg «helsevesenet kan sikkert ikke hjelpe meg, men jeg bør jo si ifra om symptomer og lignende».

Og der begynte mitt møte med helsevesenet.

Fra «vi tester ikke sånne som deg» til «jeg tror vi sender deg på sykehus»

Jeg sendte en sms til fastlegen med alle symptomene. Han var opptatt som smittevernlege, men synes det var litt for mange dager med høy feber, så han mente legevakten burde kontaktes. Deretter ringte jeg bedriftshelsetjenestens legevakttelefon. Jeg ble spurt om alle symptomene. De mente det samme.

Jeg ringte Legevaktens telefonnummer 116117. Det tok cirka to timer å komme gjennom, og de sa at jeg var heldig. Jeg ble spurt om alle symptomene. Så smakte de litt på alderen min.

De ble ikke spesielt imponert over at en ung fyr som ikke jobbet i helsevesenet ringte dem. «Vi tester ikke sånne som deg», sa de. Helt greit, tenkte jeg. Jeg ringte bare fordi bedrifts- og fastlegen ba meg om det. Så stilte de meg alle spørsmålene om symptomer på nytt. «Kom ned på legevakten, så setter jeg deg på en liste.» Jeg dro ned.

Der ble jeg møtt av en innkaster/utkaster utenfor. Hun spurte meg om symptomene mine. Så gikk hun. Et kvarter senere kom en ny person som ga meg hansker og munnbind. Han spurte meg om symptomene. Deretter førte han meg bak til en annen inngang hvor jeg fikk beskjed om å vente utenfor. Forståelig nok ville de ikke ha sånne som meg inn i lokalene. Så gikk tiden. Over en time. Det var kaldt.

Samtidig var det første gangen jeg var ute på over en uke, så det var litt godt også.

VENTEROMMET: Legevaktens venterom var i bakgården. Forståelig nok. Foto: privat
VENTEROMMET: Legevaktens venterom var i bakgården. Forståelig nok. Foto: privat

Sammen med meg sto to andre menn i 40-50-årene. Begge med slimhoste av en annen verden og hygienekompetanse som to velfungerende hagespredere. Jeg følte jeg måtte dukke for å unngå prosjektilene selv om jeg sto tre-fire meter unna. Etter en drøy time kom en sykepleier ut. Hun spurte oss alle om symptomer. Da sier han ene at han jobber som taxisjåfør og at selv om han er syk, så må han jo ha penger. Han andre jobbet i matbutikk. Ingen av dem hadde feber og begge hadde tuslet ned for å sjekke om det var mulig å få seg en test. Da fikk de en real lekse av sykepleieren. Hun tok på strengestemmen og spurte «ville du gått på legevakta hvis det ikke var koronatider?». De svarte «njæææ». De gikk.

Så var det min tur. Etter at jeg (ja, du gjettet riktig) beskrev symptomene sa hun at jeg trolig måtte snu fordi at jeg ikke kunne testes. Samtidig virket jeg nok mer troverdig enn hagespreder én og to, så hun ba meg vente litt. Ny halvtime. Kaldt.

EGET ROM: Ikke det koseligste rommet på Legevakta, men varmt og rent. Foto: Privat
EGET ROM: Ikke det koseligste rommet på Legevakta, men varmt og rent. Foto: Privat

Til slutt ble jeg hentet inn til det som minnet mest om en liten glattcelle. Men det var varmt. Deilig. Ventetiden fortsatte. Lyden av en overbelastet legevakt utenfor var øredøvende. Jeg ble fylt av tvil igjen. Burde jeg blitt hjemme? Jeg kommer jo ikke til å dø, liksom. Blodprøver, blodtrykk og oksygenmetning ble sjekket. Ingen fordømmelse hos verken sykepleier eller lege. Jeg følte meg takknemlig for dette. Legen fortalte meg at hun skulle ta en liten sjekk med overlegen, men at de trolig ikke ville ta noen koronatest. Her er det nok bare å vende nesa hjemover igjen.

En time etter kommer sykepleieren tilbake. Da var det besluttet at jeg måtte på sykehus. Oksygenmetningen var for lav. Nå skulle det testes! Jeg synes jo kanskje at det eskalerte litt vel mye, men ok, her var det bare å gjøre som de sa. Neste stopp: Lovisenberg Diakonale Sykehus.

«Er vi rustet for uke fem, sju og ti?»

På sykehuset ble jeg lagt rett inn på et akuttrom. Det føltes voldsomt. Jeg ble spurt om symptomer. Og prøvene var mange. Jeg talte sju blodprøver, to pinner i nesa og én i svelget. Inkludert koronatest. I tillegg ble lungene scannet med en fancy maskin. Igjen satt jeg med en ubehagelig følelse av at jeg belastet et helsesystem som har viktigere ting fore. De skal passe på de sykeste, risikogrupper og ikke minst seg selv. Samtidig var det noe betryggende over måten de jobbet så systematisk og rolig, tross mye stress. Og de ga meg aldri et snev av dårlig samvittighet. Jeg har lest og hørt mange hyllester av folka som jobber på norske sykehus. Jeg stiller meg bak hvert ord. Bare rop, så går jeg i tog med dere (så lenge alle smitteråd etterfølges).

Etter en drøy time fikk jeg beskjed om at de ikke ville la meg dra hjem. De så at det var noen fortetninger på lungene, og ville vite at jeg fikk nok luft. Så da ble det innleggelse. Ett døgn tidligere var jeg sikker på at jeg var på bedringens vei. Nå lå jeg på sykehus.

Fra rommet på Lovisenberg sykehus. Foto: Privat
Fra rommet på Lovisenberg sykehus. Foto: Privat

Jeg ble værende på sykehuset i to netter. Den første natten var røff. Da våknet jeg først av at nattevakten tok noen faste målinger. Deretter kom det en liten gjeng med folk inn som festet oksygenslange i nesen min, intravenøst i armen og tok en haug med nye blodprøver. Så roet det seg, formen ble veldig mye bedre utover dagen og natt to ble veldig rolig.

Min hovedrefleksjon da jeg lå på Lovisenberg var følgende: Jeg er én person som kanskje er smittet. Kanskje ikke. Lovisenberg bruker masse folk på å pleie meg. I tillegg må de inn i fullt smittevernutstyr (splitter nytt) for hver lille ting de skal gjøre. Mange titalls frakker, munnbind og hansker hver eneste dag ryker i søpla. På grunn av én pasient. Jeg hører om mangelen på dette utstyret og spør meg om vi er vi rustet for uke fem, sju og ti?

Hjemme igjen

Jeg skriver dette tre dager etter at jeg ble skrevet ut. Daglig ringes jeg opp av sykehusets lungeavdeling, bydelens smittevernkontor og av sjefen min. Hyggelig!

Jeg skriver om min opplevelse fordi dette er ukjent terreng for mange. Senest i dag opplevde jeg å besvime. Den var ny. Etter nye prøver viste det seg at det bare skyldes væsketap gjennom natta. Så nå bunkres det opp med literskanner. Symptomene virker å variere mye fra person til person – det samme med sykdomsforløpet.

Frykten for at viruset kan blusse opp i en litt annen form er absolutt til stede. Legene på sykehuset håper og tror jeg er over kneika, men vet ikke. De håper og tror at man blir immun etter å ha hatt det, men vet ikke. Derfor vil jeg dele min opplevelse. Den trenger ikke være lik for deg eller den du kjenner som er syk. Og du kan bli ganske så dårlig selv om du er ung og i utgangspunktet frisk. Vær ærlig om symptomene og lytt til de som kan dette.

Det mest krevende for meg har vært å føle meg som en belastning for et helsevesen som jobber dag og natt for de som trenger det mest. Samtidig føler jeg meg 100% trygg på vurderingene deres – og at dersom det var behov for å gjøre andre prioriteringer, så hadde de tatt dem på et faglig godt grunnlag.

Samtidig synes jeg kontrollspørsmålet til sykepleieren på legevakta er godt: «Ville jeg kontaktet legevakta/sykehuset hvis det ikke var koronatider?». Husk at det er en rekke andre informasjonskanaler. Jeg håper hagespreder 1 og 2 sitter hjemme nå.

Er du syk, er din viktigste jobb å bli frisk. Deretter er det din og min tur til å hjelpe med matinnkjøp for naboen, heie på helsepersonell og å få videokonferansene til å flyte godt.

Ta vare!

Derek André Bjølgerud jobber til daglig som leder for TV2.no