I jobben min som utenriksjournalist opplever jeg ofte krig, krise og katastrofer.

Det er mye grusomt å ta inn, men i alle årene jeg har jobbet i slike områder, er det én ting som har slått meg; menneskers evne til å gjøre gode ting for andre, selv om de står midt oppi det selv. Det er noe av det vakreste man kan oppleve, og noe jeg har følt meg uendelig heldig som får oppleve forskjellige steder i verden.

Nå opplever jeg det plutselig her hjemme.

Koronavirus-krisen i Norge kan ikke sammenlignes med de lidelsene mennesker utsettes for i krigen i Syria eller under jordskjelvet i Nepal. Men uansett så skaper den krisen vi opplever i Norge en utrygghet, bekymring, og gjør mennesker redde.

Livet sånn som vi kjenner det er plutselig borte, og vi vet ikke hvor lenge det skal være sånn.

Og midt oppi dette evner mennesker å være omsorgsfulle, de viser at de bryr seg. Det har jeg fått oppleve til gangs mens jeg selv har ligget hjemme med korona-smitte i kroppen.

Det slo meg ekstra godt da David, en kokk som nå har måtte stenge ned sin egen restaurant, dukket opp utenfor huset mitt.

Han hadde tatt med seg oksekjaker, potetstappe og brokkoli. Måltidet ble toppet med dessert, en sitronpai David hadde bakt. Middagen var i utgangspunktet nydelig, men kommer samtidig til å være et måltid jeg husker lenge.

David gjorde dette fordi han er snill og omsorgsfull. Han viser at han bryr seg og klarer å legge sin egen krise til side for å gjøre det bedre for andre.

Det rører meg langt inn i hjertet.

Det gjør også den omtanken, omsorgen og kjærligheten andre har gitt meg i løpet av denne tiden.

Mennesker har vist at de bryr seg og at de vil hjelpe hvis det er behov for det. Familie, venner, kolleger, bekjente, mennesker jeg nesten ikke kjenner og mennesker jeg ikke kjenner i det hele tatt.

Jeg håper andre som er syke, redde, ensomme, bekymret eller opplever denne krisen litt ekstra godt kan få oppleve det samme.

For det er nå det er viktig å vise hverandre at vi bryr oss om hverandre. Ikke nøye oss med svaret: «Det går greit!» når vi spør noen hvordan det går. La de vite at vi hjelper hverandre når det er behov for det.

Si hei og smil til den fremmede du møter ute i ellers folketomme gater. Vis at vi ser hverandre. Snakk med hverandre og sørg for at folk ikke føler seg ensomme mens de sitter i karantene eller isolasjon.

Sørg for at ingen føler de er alene.

Det er vi ikke flinke nok til når vi lever det livet vi vanligvis gjør. Men kanskje denne korona-tiden kan sørge for at vi blir litt flinkere til det, også når livet er tilbake sånn som vi liker det best. Da kan det faktisk komme noe godt ut av den krisen vi sitter midt oppi akkurat nå.