Oslo 20200318. 
Statsminister Erna Solberg, justisminister Monica Mæland, helseminister Bent Høie, avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet Line Vold og fungerende assisterende direktør i Helsedirektoratet Espen Nakstad med en felles pressekonferanse om  spredning av koronaviruset blant befolkningen.
Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix
Oslo 20200318. Statsminister Erna Solberg, justisminister Monica Mæland, helseminister Bent Høie, avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet Line Vold og fungerende assisterende direktør i Helsedirektoratet Espen Nakstad med en felles pressekonferanse om spredning av koronaviruset blant befolkningen. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix Foto: Ørn E. Borgen
Kommentar

En viktig balansegang mellom trusler og trøst

Statsminister Erna Solberg understreker det dype alvoret korona-krisen, men gir håp om at vi sammen kan bekjempe viruset effektivt. Hun balanserer hårfint mellom alvor og håp, men også trusler. For følger vi ikke rådene hennes, kommer det flere forbud.

Det er vanskelig å sette det vi nå opplever i perspektiv. Vi snakker om de mest inngripende tiltakene i fredstid. Masse-arbeidsløshet over natten. Regjeringen får utvidede fullmakter til å hasteendre lover. Vi er under angrep av et virus vi ikke kan se. De aller fleste av oss takler dette viruset bra, men for gamle og syke kan viruset få store konsekvenser. Helsevesenet vårt kan bli overbelastet og kollapse om vi ikke alle bidrar til å hindre smittespredning.

Både den plutselige kollapsen i oljesektoren og flyktningkrisen for noen år siden var utfordrende for landet. Men vi må tilbake til terrorangrepet 22. juli 2011 for å finne noe lignende når det gjelder nasjonal krise og behovet for trygg ledelse (ingen sammenligning for øvrig).

I likhet med kongens korte, men sterke, tale fra hjemmekontor sist søndag, var statsminister Erna Solbergs tale til befolkningen i kveld viktig.

Statsministeren balanserer på en hårfin grense. Hun skal understreke alvoret og få oss til å følge myndighetenes smittevernråd. Samtidig skal hun berolige, gi håp, og ikke skape unødig frykt og panikk.

Hun advarer mot konsekvensene om vi ikke står sammen som nasjon og følger de rådene som blir gitt og truer med mer forbud og enda mer inngripende tiltak mot oss alle. Samtidig trøster hun med at dette kommer til å gå til å gå bra, at den hverdagen vi kjenner vil komme tilbake, bare vi står sammen.

Vi bombarderes med informasjon for tiden, og ikke alt vi leser og hører samsvarer med det andre leser og hører. Noen mener myndighetene ikke tar dette alvorlig nok. Andre, som for eksempel helsemyndighetene i Sverige, velger å holde skoler og barnehager åpne inntil videre. Det stilles spørsmål ved effekten av ulike tiltak.

Selv om vi er i en krisesituasjon, så er det fortsatt lov til å tenke selv. Vi skal stille spørsmål. Vi skal være kritiske til all informasjon vi mottar, også fra norske helsemyndigheter. Vi i mediene skal selvsagt fortsette å gjøre det samme. Men det er likevel viktig at vi alle følger de rådene som blir gitt. Det er ikke farlig med debatt og faglig uenighet, men det kan være farlig med ulike privatpraktiserende smitteverntiltak, som går på tvers av myndighetenes råd og bestemmelser.

Jeg tror alle nordmenn nå har fått med seg at vi ikke reiser på hytta, hvis du ikke er i en helt spesiell og livstruende situasjon. Leser du dette på din egen hytte, bør du reise hjem nå. Hvis ikke risikerer du at regjeringen innfører forbud og stenger alle landets hytter. Norsk politi har viktigere ting gjøre enn reise til fjells for å bøtelegge og tvangssende hyttefolk tilbake til byen.

Mange av tiltakene er ubehagelige, noen opplever dem som urettferdige, mens andre mener de ikke har ønsket effekt. Det er greit. Men nå har vi uansett ikke annet valg enn å holde oss oppdatert, og følge de beskjedene vi får fra landets myndigheter.

Følg rådene, og gled deg heller til å si «hva var det jeg sa», om ettertiden skulle gi deg rett. For det blir tidsnok en tid for evaluering og gransking.