Mening

Alt kan være bortkastet

Alt kan være bortkastet

Vi har sett en del gjennom vinduet de siste dagene. La oss håpe det er verdt det.

Datteren min er bare ett år. Så jeg slipper å forklare henne hvorfor hun må se på lekestativet i bakgården gjennom vinduet istedenfor å leke i det.

Vi har sett en del ut av vinduet de siste dagene, med glasset på gløtt. I går så vi fem jenter der ute. Midt på dagen. De var kanskje 8-9 år. Hadde det vært i forrige uke hadde jeg lurt på hvorfor i all verden de ikke var på skolen. Nå ble jeg mer opptatt av hva de lekte.

De stod i en stor sirkel og hadde åpenbart fått gode instrukser, for det var minst to meter mellom hver jente. Alle hadde hver sin lille ball. «Den som mister ballen får KORONA», ropte den ene. Det var om å gjøre å kaste ballen sin opp i lufta og klare ta den imot igjen. Hvis den falt på bakken fikk du en «K». Så en «O», så en «R». Og så videre. Helt frem til «KORONA». Da hadde du tapt. Litt som det gamle kortspillet «GRIS». Men likevel så innmari langt unna.

Frykten for koronaviruset overskygger nesten alt vi gjør om dagen. Etter NRK-debatten tirsdag kveld var det mange som satt igjen med en følelse av at vi nærmer oss ragnarok. Kanskje vi gjør det. Men det siste vi trenger nå er panikk. Nå er det viktigere enn noen gang å beholde troen på at det vi gjør er riktig og viktig.

Moren min har akkurat fått en kreftdiagnose. Hun skal opereres neste uke. Forhåpentligvis. For nå begynner planlagte operasjoner å utsettes. Det kan komme et tidspunkt hvor helsevesenet må gjøre umulige vurderinger. De type vurderinger som setter liv opp mot hverandre.

Vi blir alle påvirket. På ulike måter. I alle kategorier. Venninnen min har en baby på fire måneder som er født med et hull i hjertet. Hun trenger operasjon. Kollegaen min har en sønn på fem år som har brukket armen. Han får ikke skiftet gips fordi det er risiko for smitte hos legen. Et vennepar må selge leiligheten sin. De hadde visning i helgen. Noen få kom, og gikk rundt i leiligheten med hansker. Ingen har lagt inn bud.

Folk dør. Blir syke. Mister jobben. Mister alt de har jobbet for.

Det er store og små hjerteskjærende øyeblikk i hele landet vårt hver dag. Foreldre som må fortelle den gråtende seksåringen at ingen kommer i bursdagen hans. Besteforeldre som lengter etter en klem fra barnebarnet. Konfirmanten som må henge en ubrukt bunad i skapet. De to som har planlagt bryllupet ingen tør å komme i. Russen. Barna som har det så inderlig mye bedre når de ikke må være så mye hjemme.

Mange snakker om utfordringene ved å være hele familien sammen innestengt over flere uker. For andre er den ensomme stillheten så mye verre.

Også er det frykten. Frykten for å smitte noen. Frykten for at dette blir langvarig. Frykten for egen økonomi. Frykten for frykten.

La oss håpe det er verdt det.

Diskusjonen har allerede begynt. Er tiltakene for mange? For få? Hvorfor har Sverige andre tiltak enn oss? Hvorfor stenger vi ikke alt? Hvorfor isolerer vi ikke bare de sårbare gruppene?

Sannheten er vel at vi ikke vet ennå. Vi vet ikke om det er for mye. Eller for lite. Det er foreløpig ingen fasit.

Når den tid kommer vil vi sikkert lage regnskapet. Hvor mange vi reddet opp mot de enorme omkostningene det fikk. Både de sosiale, psykiske og økonomiske. Og det regnskapet bør vi lage.

Men nå. Akkurat nå kan vi ikke ta sjansen på at tiltakene er for omfattende. Nå må vi stole på fagfolk og på lederne vi har valgt oss. Og de må gi oss gode forklaringer på hvorfor de mener tiltakene de har valgt er de rette.

Også må vi alle gjøre alt vi kan for å holde oss selv og andre friske. Hvis ikke er alt bortkastet. Vi må fortsette å vaske hender. Vi må holde avstand. Vi må fortsette dugnaden. Og vi må fortsette å klappe for heltene våre. Sånn at små jenter etter hvert kan kaste ball til hverandre igjen.

Vi har bare én fiende nå, og det er korona. Det er det som er ballen. Og vi må ha øynene på ballen. For den som mister ballen får korona.

Lik på Facebook