Kommentar

Nå sprer smitten seg helt tilfeldig mellom oss. Det er jeg et eksempel på

Nå sprer smitten seg helt tilfeldig mellom oss. Det er jeg et eksempel på
Sent søndag kom beskjeden. Jeg hadde avlagt positiv korona-test.

Det kom ikke overraskende. Allerede lørdag hadde jeg forstått - og forsont meg med - at det som har herjet i kroppen min den siste uken, var noe jeg aldri hadde opplevd før.

Det begynte tirsdagen. Litt kløe i halsen, litt irritert hoste mens jeg fortsatt var på jobb.

På kvelden kom feberen. Første gang målte jeg den til 38,5. Onsdag morgen ringte jeg jobben og sa jeg måtte holde meg hjemme. Feberen var da 39,5. Jeg hadde muskelsmerter og symptomer man kjenner igjen fra en vanlig influensa. Slik fortsatte det frem til fredag.

Da våknet jeg feberfri, og tenkte at «nå er det over». Kom meg ut av sengen og tenkte jeg skulle lage meg noe mat, og få litt energi i kroppen. Men jeg orket rett og slett ikke.

Jeg ble sliten av å gå ned trappen. Jeg ble sliten av å i det hele tatt bevege meg. Tenkte at det snart skulle gå over, men det gjorde det ikke.

Det kjennes fremdeles som om kroppen kjemper og bruker alle kreftene du har for å bli frisk igjen. Plutselig føles det som om halsen blir irritert, så kjennes det i nesen. Det er akkurat som om jeg kan lukte viruset, og det er ikke fordi jeg ikke har fått dusjet i løpet av de siste dagene.

Så nå er det bare å vente på at jeg skal bli frisk. Passe på at jeg ikke anstrenger meg og at viruset ikke klarer å få fotfeste igjen, og sørger for at jeg blir enda sykere.

Jeg ligger og tenker at jeg har vært heldig, for det er dem som blir rammet langt hardere enn meg. Jeg har heldigvis vært i stand til å ta vare på meg selv, og hatt snille foreldre som har plassert mat og drikke utenfor døren min når jeg trenger det. Og jeg har aldri vært redd, selv om jeg til tider har kjent på bekymringen for hvor ille dette kan gå.

Jeg har tenkt mye på hvordan i alle dager jeg har blitt smittet.

Selv om jeg jobber som utenriksreporter har jeg ikke vært på reise de siste ukene. Det er mer enn en måned siden jeg var i Hongkong.

Jeg hadde vinterferie og deretter friuke før jeg fikk korona-smitte. Fredagen og lørdagen uken før jeg ble syk, møtte jeg venner. Men helt siden jeg kom hjem fra Hongkong i begynnelsen av februar, der jeg dekket korona-utbruddet, har Antibac og desinfeksjonsspray vært med meg. De er blitt flittig brukt.

Jeg er en av dem som har vært bevisst på at dette viruset kunne komme til Europa og Norge når som helst.

Derfor har jeg også etter møter med mennesker vært bevisst på å vaske hender og være forsiktig. Selv når jeg har vært sammen med familie og venner. Jeg har ikke, som jeg vet per dags dato, vært i kontakt med personer som kommer fra risikoområder.

Ringerunden jeg tok til mennesker jeg har vært i kontakt med etter at jeg fikk vite at jeg har fått viruset, forteller meg heller ikke noe mer. For ingen av dem jeg har snakket med av familie, venner og kolleger, har tydelige symptomer på korona.

Barna mine, som er sammen med moren nå, er også friske.

Så hvordan i alle dager er jeg blitt smittet? Det er spørsmålet jeg stiller meg nå.

Svaret er at viruset allerede har spredd seg langt mer enn tallene fra helsemyndighetene viser. Det skjedde lenge før skoler og barnehager ble stengt. Lenge før mennesker ble bedt om å holde seg borte fra hytten. Lenge før varsellampene lyste rødt for de fleste av oss.

Nå spres smitten seg helt tilfeldig mellom oss. Det er jeg et eksempel på.

Lik på Facebook