Oslo 20200312. 
Statsminister Erna Solberg (H) og helseminister Bent Høie (H) orienterer om nye tiltak for å bekjempe koronaviruset.
Helsedirektør Bjørn Guldvog og direktør i Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg er også til stede.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Oslo 20200312. Statsminister Erna Solberg (H) og helseminister Bent Høie (H) orienterer om nye tiltak for å bekjempe koronaviruset. Helsedirektør Bjørn Guldvog og direktør i Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg er også til stede. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Lise Åserud
Kommentar

Dette holder ikke, Erna

Når Erna Solberg snakker om at hun nå iverksetter de mest inngripende tiltakene for nordmenn i fredstid, må også krisepakken som skal kompensere for noe av dette stå i stil til det. Det regjeringen la frem fredag gjorde ikke det.

Ta kulturarbeidere som musikere og scenekunstnere, og hva med bareiere, frisører, hudpleiere og så videre? Listen er lang. Felles for veldig mange av disse menneskene er at de er freelancere, gründere, selvstendig næringsdrivende med små enkeltmannsforetak. Mennesker som ikke er ansatt i en veletablert bedrift som de kan permitteres fra, som ikke har opparbeidede rettigheter som ledighetstrygd eller sykepenger, som ikke har ansatte som kan permitteres, eller som skylder formuesskatt de kan utsette betalingen av.

Og felles for alle disse er at de nå får yrkesforbud, for at vi sammen skal klare å bekjempe korona-pandemien så effektivt som mulig.

Det er utvilsomt riktig å avlyse alt av konserter og andre arrangementer som kan bidra til smitte, samt stenge ned virksomheter som står i fare for å spre viruset. Men som samfunn har vi også et ansvar for å ta vare på og kompensere de tusenvis av menneskene som nå risikerer personlig ruin på grunn av vår felles innsats mot korona-pandemien.

Dette er mennesker som raskt settes på bar bakke hvis de ikke får lov til å gjøre jobben sin. Det er ikke lett, om ikke umulig, for mange av disse å få seg alternativt arbeid. Usikkerhet om fremtidig inntekt har alltid vært baksiden av gründer- og freelancelivet, men denne situasjonen er ekstraordinær.

Krisen eskalerte brått denne uka. I løpet av noen få døgn skjedde det et skifte i folks bevissthet. Alvoret dumpet ned over oss idet kommuner stengte skoler og barnehager, idrettslag avlyste treninger og arrangementer, kulturinstitusjoner stengte ned og universitetene sendte studentene hjem, og til slutt da regjeringen endelig la frem de mest inngripende tiltakene her til lands siden andre verdenskrig.

Vi står alle overfor store prøvelser. Varigheten og virkningene av virus-pandemien er det ingen som kan si noe sikkert om. Dette er et virus som sprer seg raskere enn vi er vant til, og det finnes ingen vaksine. Eldre, syke og folk med redusert immunforsvar kan risikere livet ved smitte. Det vil ramme norsk økonomi knallhardt, og mange frykter personlig økonomisk kollaps.

Men dette er ikke Kina. Eller Italia. Eller Danmark, for den saks skyld. Dette er Norge. Vi har en veletablert velferdsstat og ja, vi er et kravstort folk. Skiftende regjeringer de siste tiårene har nok gjort oss litt bortskjemte med svært raus pengebruk. Da kan ikke regjeringen over natten gi tusenvis av mennesker yrkesforbud, og statsministeren kan ikke stå og si at hun forstår den krevende situasjonen for landets kulturarbeidere og andre, uten at hun samtidig legger frem en krisepakke som også omhandler de samme menneskene og deres familier.

Det skjønte nok statsministeren, siden hun fredag understreket at dette kun var første runde med utrulling av krisetiltak. Det vil komme flere tiltak, lovte hun, uten at hun var mer konkret. Det er likevel forståelig at mange er skuffet. Folk er engstelige og redde, særlig de som rammes hardt og direkte av myndighetenes restriksjoner.

Nye og mer omfattende krisetiltak vil uansett presse seg frem. Raskt. Det er nærmest en del av de politiske tyngdelovene her til lands. Forhandlingene er allerede i gang i Stortinget.

Opposisjonspartiene stilte seg trofast og lojalt bak regjeringens historiske smitteverntiltak. Men når det gjelder penger og kompensasjon for dem som rammes av de samme tiltakene, er den samme opposisjonen nådeløs. Kampen om hvem som står i front for dem som rammes har begynt.