vlRVfH6NpLs
vlRVfH6NpLs Foto: Marit Hommedal
Kommentar

Å snakke med en sju-åring om korona

I går snakket jeg med min datter om korona. Det var ikke så lett.

– Hvorfor har du med deg alt tøyet mitt, spurte 7-åringen da jeg hentet henne på skolen i går.

– Fordi skolen stenger og den vil nok være stengt i et par uker, svarte jeg.

– Hæ? Stengt? Hvorfor det, undret hun.

– På grunn av det viruset, vet du, sa jeg.

– Åja, koronaviruset, sa hun med største selvfølgelighet.

Elefantsang

De har vært flinke med å fortelle om koronaviruset på skolen til min datter.

Hun har lært seg en merkelig elefantsang hun synger når hun vasker hendene, hun hoster i albuen og forrige dagen ble hun sur fordi flere andre i klassen hadde antibac, men ikke hun.

Hun har også lært litt om gruppene som er mest utsatt og at viruset sprer seg fort, men selve konsekvensene har hun ikke fundert all verden over.

Ikke før i går.

Som forelder vil man jo gjerne beskytte barnet sitt mot alt det skumle i verden, men samtidig snapper de små opp så utrolig mye info om dagen, at jeg bestemte meg for å være dønn ærlig med henne.

– Skolen må stenge og vi må være hjemme i noen uker. I alle fall vi to. Mamma jobber jo på sykehus, så hun må på jobb, men jeg kan jobbe hjemmefra. Så vi får bare gjøre det beste ut av det, smilte jeg.

– Men hvorfor må vi være hjemme?

– Det er fordi vi må hindre at dette viruset sprer seg. Vi må sørge for at de som kan bli veldig syke ikke får det, prøvde jeg å forklare etter beste evne.

Hun så på meg. Tenkte litt. Og spurte:

– Som gamle mennesker?

– Ja, og flere andre som kan ha forskjellige sykdommer fra før. For dem kan det være veldig farlig, svarte jeg.

Bekymret

Jeg så at hun fikk et bekymret drag over øynene, og jeg visste hva det neste spørsmålet ville være.

– Kan jeg bli syk?

Her hadde jeg heldigvis lest nok bakgrunnsinformasjon til å kunne gi et svar som ikke var altfor avskrekkende.

– Ja, det kan godt hende at du blir syk, men barn blir ikke så syke som voksne. Men selv om det ikke er så farlig for barn, kan det godt hende at dere kan smitte andre, så derfor må vi passe ekstra godt på, sa jeg.

– Kommer noen jeg kjenner til å dø, smalt det plutselig.

Slike spørsmål er aldri morsomme å få.

Jeg prøvde å forklare så godt jeg bare kunne at alle kan få dette viruset, at vi kan bli skikkelig syke, men at det etter all sannsynlighet vil gå bra med oss.

Deretter spurte hun om farmor og bestemor. Ja, selv et par av onklene hennes var hun bekymret for, men hun ble glad da jeg kunne opplyse om at selv om de er (litt) gamle, er alle friske og raske og i god form.

Bekymringen hennes forandret fort karakter etter de forhåpentligvis betryggende ordene mine.

– Men hva skal vi finne på da? lurte hun.

– Jeg vet ikke, jeg. Pappa må jo jobbe, så du får leke med lekene dine, se Netflix eller spille på iPaden. Så kan jeg være med litt her og der, svarte jeg.

– Kanskje vi kan dra i svømmehallen eller gå på kino en dag? foreslo hun.

– Det er også stengt. Alt er stengt, og jeg er redd for at vi ikke får dratt på påskeferie heller, sa jeg.

– Hæ? Skal vi ikke på påskeferie?

– Nei, og vet du hva? Det kan godt hende at vi ikke kommer oss til Danmark i sommerferien heller. Det må vi bare forberede oss på.

Å være føre var

Jeg vet jeg kanskje burde ventet med disse opplysningene, men ettersom vi tross alt var så godt i gang med samtalen, benyttet jeg sjansen til å lære henne kunsten om å være føre var.

Hun så på meg med skrekkslagne øyne.

– Dette kommer til å bli et utrolig kjedelig år, altså!

Jeg prøvde å gjøre de neste ukene og månedene om til noe gøy.

Jeg lokket med at vi kan ta frem de gamle kassene mine med Lego, bygge hytter i stuen, spille inn musikkvideoer, spille spill (både brettspill og TV-spill), gå turer og at vi bare må være glade og positive, og ta ting som det kommer.

Hun var litt på gli, da hun plutselig sa oppgitt.

– Får jo ikke lov til noe, jo. Får jeg ikke spise godteri heller?

– Jo, det skal du få lov til, smilte jeg.

– I alle fall på lørdager.