Bilen som gjorde selv bomstasjoner morsomme
– I alle fall når man ga gass ut fra dem!
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en Volvo 850 stasjonsvogn av 1995-årgang – en særdeles spenstig milsluker!
En 1995-modell er jo nærmest for nyfødt å regne i forhold til de bilene jeg vanligvis skriver om, men jeg gjør et unntak siden også dette er en modell jeg har veldig gode minner om. Ikke minst sitter fortsatt den herlige motorlyden fra rekke-femmeren på 2,0 liter fortsatt levende i øregangene – selv om motoren hverken var 6- eller 8-sylindret, så var gromlåta helt super.
Det var midt på 1990-tallet jeg eide min hittil siste Volvo, en 850 stasjonsvogn. Denne modellen var Volvos klare bestselger den gangen, og jeg var en av mange fornøyde eiere.
Den var virkelig en flott bil på sin tid – komfortabel, rommelig og godt utstyrt, og som arvtaker for den legendariske 240-serien fikk den suksess fra første dag. At 850 «traff» markedet var dessuten veldig viktig, og var nesten et være eller ikke være for Volvo den gangen.
Denne bilen får deg til å smile
Lynrask
I min 850 satt det en 5-sylindret turbo bensinmotor med friske 210 hk, som ble levert til forhjulene via en utmerket 4-trinns automatgirkasse. Det sier seg selv at dette var en friskus på veien. Dreiemomentet var dessuten såpass høyt som 300 Nm. Det meldte seg ved 1.900 omdreininger, så det var ikke så merkelig at denne stasjonsvogna var raskt ut av startblokkene – for eksempel den gang det var manuell bomstasjon på Maritim inn mot Oslo vestfra. Det hendte vel ikke helt sjelden at jeg falt litt for fristelsen der, og fikk noe hyggelig ut av bompenge-stoppen.
Tallenes tale var også veldig klar. Volvo meldte om akselerasjon fra stillstand til 100 km/t på 7,7 sekunder, og det var tall i Eliteserien for en stor familiebil den gangen! Toppfart på ca 230 km/t lot seg også høre, og Volvo tok ikke hardt i her heller. Det bekreftet et par langturer sørover gjennom Tyskland.
Topp komfort
Med sitt litt nøytrale og lite oppsiktsvekkende utseende, er det helt på sin plass å si at Volvo 850 stasjonsvogn var en ulv i fåreklær. Her var det mange som fikk seg en overraskelse – både som passasjerer, og når de ble passert på motorveier der fartsgrense ikke finnes. Misforstå meg rett – Volvoen var naturligvis ingen match for de verste tyske premiumbilene, men for alle andre var den virkelig en skikkelig drøy munnfull!
Noe av det jeg husker aller best, er ellers nettopp hvor suveren 850 var på langtur. Kjøreegenskapene var generelt gode, hvilket for meg ikke minst betyr forutsigbare. Slik var 850 veldig troverdig; den fant ikke på noen uventede sprell. Aller viktigst på de lange strekningene var likevel komforten, og her hadde Volvo-ingeniørene gjort en super jobb, både med fjæringskomfort og innvendig støy.
Gromlåt ga trivsel
Veldig godt husker jeg også de glimrende setene. Her har Volvo lange tradisjoner for å være i tet. Slik var det på sin tid da 240 regjerte, og slik var det også i min 850 midt på 90-tallet. Når et ypperlig førersete var supplert av et godt tilrettelagt og funksjonelt førermiljø – ja, så sier det seg litt selv at her var alt på plass for å klare også de lange etappene uten å bli unødig utslitt!
Og med gromlåta forfra når turbo-femmern fikk lange ut litt, så ble trivselen rett så god...
Koster mer etter 24 år enn som nybil
Blant de sikreste
Dersom det ikke var nok med mine 210 hk, så manglet det ikke på alternativer, og de som stilet aller høyest kunne jo for eksempel velge 850R med 250 hk! Mye krefter og høye ytelser var på ingen måte tilfeldig valgt. Da Volvo vendte tilbake til konkurranser i 1994, var en svært så synlig 850 stasjonsvogn den første Volvoen som kastet seg ut i BTCC (British Touring Car Championships)!
I god Volvo-tradisjon var 850-modellen blant de sikreste bilene på sin tid. Den var blant annet først i verden med sidekollisjonsputer, som var standardutstyr allerede fra høsten 1994, og den var mer enn vanlig velutstyrt også på andre sikkerhetsdetaljer. Bilen var også tidlig ute med firehjulstrekk.
Mye har skjedd!
Designmessig var 850 en klassisk Volvo stasjonsvogn. Typisk var den nesten loddrette bakluken, som ga store fordeler for plassen. Og plass, ja – Volvo 850 var en stor familiebil på 1990-tallet.
Bilen var 4,71 m lang og 1,76 m bred. Høyden var 1,42 m og akselavstanden 2,67 m. Egenvekten var drøyt 1.500 kg på min versjon. Så jo, her snakket vi virkelig ikke småbil! På de 25 årene som er gått har det skjedd noe. Den modellen som i dag tilsvarer min 1995 Volvo 850, er nye Volvo V90. Ser vi på mål og vekt for denne, får vi følgende informasjon: Lengde 4,94 m, bredde 1,89 m, høyde 1,48 m og akselavstand 2,94 m. Og egenvekten har også økt, til 1.800 kg.
I 1997 ble 850 erstattet av V70 og XC70, som altså i dag har utviklet seg videre til V90.
Nå får du denne Volvoen fra 30.000 kroner
Vil du lese mer om klassisk Volvo?
Da bør du bestille vårt magasin VolvoKlassiker! Det byr på 100 sider om kun én ting: Nemlig klassisk Volvo. Fra starten i 1927, og helt opp til 2000-tallet. Reportasjer, intervjuer, bildeserier, småstoff og kuriosa.
Bestill via SMS
Du sender VOLVO20 til 2205. Det koster 99 kroner,+ 15 kroner i porto og belastes telefonregningen. Du får du det rett hjem i postkassen i løpet av noen dager.
Dette var drømmebil for mange på 60-tallet
Video: Se Volvos selvkjørende lastebil