Kan ikke svømme og har ikke redningsvester – TV 2 var med da gruppen forsøkte å padle inn i EU

Alibey, Tyrkia (TV 2) Mange av flyktningene og migrantene som vil til EU, forsøker å ta seg inn i Hellas via grenseelven Evros. TV 2s team ble med da en gruppe syrere la ut på den farefulle ferden.

Elven Evros slynger seg sørøstover fra Rilafjellene i Bulgaria og munner ut i Egeerhavet. Fra den tyrkiske byen Edirne danner den etterhvert grensen mellom Tyrkia og Hellas.

Selv om strømmen er sterk enkelte steder, er Evros den foretrukne veien inn i EU for mange flyktninger og migranter. Her er det mindre synlig grensekontroll.

Spor av leirplasser

Vi kjører på humpete traktorveier sørover i retning landsbyen Alibey. Etterhvert begynner vi å se tydelige tegn på at området er populært blant flyktninger og migranter.

På jorder og i grøfter ligger klær; alt fra undertøy og sko, til gensere og små ballerina-kjoler. Skolebøker ligger slengt. Vi åpner dem og ser at noen har øvd seg på å skrive alfabetet. Hele sider med bokstaven S og T. Andre steder finner vi rester av bål, halvspiste brød, vannflasker og tepper.

Når de skal krysse elven, er det tydelig at folk vil ha med seg minst mulig på veien.

Elven Evros fungerer som grense mellom Tyrkia og Hellas fra byen Edirne.
Elven Evros fungerer som grense mellom Tyrkia og Hellas fra byen Edirne.

To karer kommer gående. Vi stanser dem. Imran og kameraten er fra Pakistan og snakker verken engelsk eller tyrkisk særlig godt. Budskapet deres er likevel ikke til å misforstå.

– Hellas, sier Imran når TV 2 spør han hvor han skal.

– Hellas. Hellas!

De to vandrer videre. Plutselig skjærer de ut i grøfta og begynner å gå mot et skogholt litt lenger oppi bakken. De vinker og gestikulerer til oss.

– Kom!

Gjemmer seg i skogen

Vi behøver ikke gå langt før vi finner en gruppe mennesker i en lysning inne i skogen. Tolv voksne og tre barn. De forteller at de er fra Deir ez-Zor i Syria.

De har sovet under stjernene i skogholtet i to dager og har allerede forsøkt å krysse elven én gang. Da ble de raskt oppdaget av gresk grensepoliti.

I en lysning i skogen har gruppen med syrere holdt til i to dager.
I en lysning i skogen har gruppen med syrere holdt til i to dager.

– Vi dro bort til bredden, men vi kunne se grensevaktene. Og de så oss, så vi besluttet å dra tilbake til skogen, forteller Hashim Alhazza.

– De skjøt ikke mot oss, fortsetter han, men blir avbrutt av noen andre, som vil rette på ham.

– Ja, men skjøt opp i lufta!

– Ja, erkjenner Alhazza. Men de skjøt ikke på oss. Det var slik jeg forsto det hvertfall.

Vil til Tyskland

Hashim og de andre er blant mange tusen flyktninger og migranter som nå er i bevegelse etter at Tyrkias president Recep Erdogan i forrige uke annonserte at de ikke lenger vil stanse folk i å forsøke å ta seg til Europa.

Hellas er inngangsporten til EU, og greske myndigheter opplyser at de har avverget 35.000 forsøk på ulovlig grensepassering siden lørdag 29. februar.

Hashim flyktet fra krigen i Syria i 2015 og har bodd med kone og seks barn i byen Urfa, sørøst i Tyrkia i fem år.

– Vi ønsker oss bare et normalt liv. Vi krever ikke noe luksus, bare å leve i trygghet og å greie oss selv, sier han.

– Livet her i Tyrkia er fint nok, men det er ingen jobber her.

Håpet hans er å ta seg til Tyskland, slik at familien etterhvert kan komme etter.

Kysten er klar, og gruppen med syrere begir seg nedover mot elven.
Kysten er klar, og gruppen med syrere begir seg nedover mot elven.

– Hellas er bare første passering, vi ønsker ikke å bli der. Vi vil til Tyskland eller et annet europeisk land, sier han.

Nå venter gruppen på at mørket skal falle på slik at de kan forsøke å krysse elven igjen. I en svart søppelsekk ligger en gummibåt brettet sammen.

– Vi betalte 1000 tyrkiske lire for den, forteller Hashim.

– Egentlig koster de ikke mer enn 300 lire, det var dyrt.

De forteller at de sender mat- og drikkebestillinger til lokalbefolkningen som ferdes i området. Det var slik de skaffet båten.

Kysten er klar

Plutselig får de det travelt. To av dem har sittet en stund og speidet mot elven, og mener det ser stille ut på gresk side. På under ett minutt får de rasket med seg eiendelene sine og legger i vei mot elven.

Vel fremme bretter de ut båten og begynner å pumpe. Det tar sin tid, pumpen er ikke akkurat av verdens beste kvalitet. Langs bredden og i vannet ligger punkterte gummibåter. Dette har vært utfartssted for flere enn dem.

Fem år gamle Yusuf ser på mens de voksne pumper opp gummibåten.
Fem år gamle Yusuf ser på mens de voksne pumper opp gummibåten.

Etter litt om og men er båten endelig pumpet opp. Nå er det bare å vente.

– Vi må vente til solen har gått ned, det er bedre å ta seg over i mørket, forteller Hashim.

Stemningen i gruppen er spent, en kvinne sitter og gråter stille for seg selv. Hashim er alvorlig, han har tårer i øynene og er tydelig preget.

– Jeg er trist. Jeg vet ikke om vi klarer å passere eller ikke, om de tar oss eller ikke. Om de vil slå meg eller ikke. En ny ukjent tilværelse venter. Jeg ber til Gud om at han må hjelpe oss.

– Men hvorfor gjør du dette?

– Jeg må. Vi har hatt ni år med krig i hjemlandet mitt, og det ser ikke ut som om det blir noen snarlig løsning i Syria. Barn blir drept. Befolkningen er spredd overalt.

Seksbarnsfaren liker ikke vannet. Han kan ikke svømme, og de har ikke redningsvester.

– Det er ironisk. Jeg har jobbet i vannverket i mange år, men jeg kan ikke svømme, forteller han.

Han sier familien er grunnen til at han legger ut på ferden mot Europa.

– Jeg har forlatt dem i Tyrkia. De er trygge. Hjertet mitt og livet mitt er med dem…

Stemmen brister.

– Unnskyld meg, sier han og vender seg bort mot elvebredden.

En av de andre som skal med i båten i kveld, er fem år gamle Yusuf Abdulmajeed. Han liker heller ikke vannet, men på spørsmålet om han er redd, svarer han ettertrykkelig:

Gruppen speider etter grensevakter
Gruppen speider etter grensevakter

– Nei!

Aller helst skulle han ha vært hjemme, med mamma og de tre småsøsknene. Pappa tar han opp på fanget, og Yusuf gjentar etter han:

– Hvis Gud vil, så klarer vi å krysse elven og vi når frem i trygghet. Åh Gud, åh Gud.

Ferden mot EU begynner

Solen har nå gått ned. To personer i gruppen sleper gummibåten ned en bratt skråning mot elvebredden. Alle snakker med dempede stemmer. Selv om det raskt blir mørkere og mørkere, tør ingen tenne lys - av frykt for å påkalle oppmerksomheten til gresk grensepoliti.

I grupper på seks skal de nå forsøke å krysse elven.

Første steg er å nå en øy uti elven, før de tar seg videre over til gresk side. Hashim er i første pulje.

– Vi håper Gud er med oss, at vi klarer å krysse over til den andre siden og ikke drukner.

Når alle er på plass, tar to av dem årene og begynner å fossro. Det er stri strøm, men det tar ikke lang tid før de klarer å nå over til den lille øya.

De to karene padler tilbake. Nå er det andre pulje sin tur. Yusuf og pappaen er med her, og i mørket ser vi dem vinke til oss. Det er bekmørkt, men vi ser at også denne gruppen kommer seg trygt over til øya. Ferden mot Hellas og EU er i gang.

Dette skjedde etterpå

TV 2 har vært i kontakt med Hashim etter at vi reiste fra området rundt Alibey. Han forteller at den syriske gruppen oppholdt seg på den lille øya midt i elva i om lag seks timer, før de begynte på turen mot gresk side. Vel i land, gikk de ikke mer enn 50 meter før de ble tatt av gresk grensepoliti.

Han forteller at hele gruppen ble stuet ombord i gummibåten og sendt tilbake til tyrkisk side.

Når TV 2 kontakter Hashim torsdag, befinner han seg i Istanbul, og flere av personene i gruppen har nå dratt mot den offisielle grenseovergangen Pazarkule ved byen Edirne, i håp om at greske myndigheter og EU skal åpne grensen. Dit skal også Hashim reise om noen dager, kanskje allerede i morgen.