Året er 1982.

Kassetten «Ha ha he he ho! (De gærne har'e godt)» hadde nettopp kommet ut. Jeg var knappe tre år, og synes det var utrolig morsomt med låten «Busemann sang». Resten av låtene ble jeg skånet for.

Prima Vera fascinerte både meg og brødrene mine, og det var Jahn Teigen som var den store helten.

Ja, jeg var faktisk så stor fan at mamma bestemte seg for å sende et godt, gammeldags fanbrev.

Selvsagt fikk jeg svar. Et kort der det sto «10-L Øyvind. HILS(1) Jahn Teigen 82».

Det gjorde enormt inntrykk på en liten guttunge.

Derfor var spenningen enorm da jeg 15-16 år senere skulle intervjue mitt store idol. Jeg var en pur ung journalist som aldri hadde møtt en så stor stjerne før.

Anledningen var en talentkonkurranse i bydelen jeg vokste opp. Jahn Teigen hadde blitt hentet inn som dommer og trekkplaster, og jeg husker jeg skalv da redaktøren min spurte om jeg ville lage en sak på konkurransen.

– Må jeg intervjue Jahn Teigen da, spurte jeg med både håp og frykt i stemmen.

– Ja, det må være målet, var svaret jeg fikk.

Noen dager senere stilte jeg med notatblokk og fotoapparat på det lokale kjøpesenteret. Det var fullt hus med både talenter, familiemedlemmer av talentene og nysgjerrige tilskuere som hadde fått nyss i at her kommer det snart en superkjendis.

Om talentene var mer spente enn meg, er jeg usikker på. Jeg var mildt sagt nervøs da Jahn Teigen plutselig sto rett foran meg.

– Hei. Hyggelig å hilse på deg. Jeg heter Øyvind og skal lage en sak for lokalavisen. Har du tid til en liten prat etter konkurransen?

Skuffelsen var enorm da han svarte at han måtte stikke rett etter konkurransen for å rekke et fly. Jeg skal ikke si jeg var på gråten, men følelsen var enormt kjip. Litt fordi saken min ville bli dårligere, men mest fordi jeg ikke fikk snakke med et av mine store idoler.

– Men kan du ikke bare være med meg nå da, spurte han.

Jeg trodde ikke mine egne ører.

– Konkurransen tar sikkert et par timer, så da kan vi jo prate sammen mellom slagene, fortsatte han.

Og sånn ble det.

I nesten to timer hang jeg med Jahn Teigen.

Vi pratet og pratet. Han ville ha mine meninger om talentene, fortalte selv hva han så etter og da vi var ferdig med å snakke om talentkonkurransen, snakket vi om alt mellom himmel og jord.

For en ung journalist var dette en enorm opplevelse.

Mot slutten av samtalen fortalte jeg om kortet jeg fikk som guttunge. Det synes han var både morsomt og hyggelig. Da han dro tok han meg i hånden og takket for en hyggelig prat.

Postkortet jeg fikk i 1982 har jeg fremdeles. Det skal jeg ta frem i kveld, mens jeg hører på «Busemann sang».

Hvil i fred, Jahn Teigen.

Hils(1) Øyvind.