Tatt av skred mens han snakket med kjæresten: – Jeg skrek «nå dør jeg»

MÅLØY (TV 2): Herold Kråkenes (42) husker hva han tenkte da skredet kom mot ham – han gruet seg til å bli kvalt.

– Jeg begynte å skrike, og sa at jeg ikke kom til å klare det. Jeg sa at «nå kommer jeg til å dø».

Slik beskriver Herold Kråkenes (42) telefonsamtalen med kjæresten i øyeblikket han innså at bilen han kjørte i ville bli tatt av skred.

– Var sikker

Det var fredag ettermiddag at nødetatene fikk melding om et stort snøskred over E39 i Våtedalen i Jølster i Sunnfjord.

Skredet, som var rundt 150 meter bredt og fem meter høyt, tok med seg en bil rundt 30 meter oppover fjellsiden.

Føreren av bilen var Herold Kråkenes, som utrolig nok kom tilnærmet uskadd fra hendelsen.

– Jeg kom kjørende i Våtedalen mens jeg snakket med kjæresten på telefon. Jeg sa at det hadde gått et ras. Så sa jeg at det kom det et ras til.

Herold forteller at han først syntes det var spennende, og at han ikke var redd. Men så innså at han hva som var i ferd med å skje.

– Jeg begynte å skrike, og sa at jeg ikke kom til å klare det. Nå kommer jeg til å dø, sa jeg til henne, sier Herold, tydelig preget av å tenke tilbake på de dramatiske sekundene.

– «Når dør jeg». Det var jeg sikker på. Jeg vurderte egentlig ikke at jeg skulle overleve som et alternativ. Jeg hadde kanskje et lite håp om at det skulle gå greit, men jeg klarte ikke å se at det skulle være noen løsning for at jeg skulle overleve.

Foto: Alf Otto Førde
Foto: Alf Otto Førde
Foto: Alf Otto Førde
Foto: Alf Otto Førde

Fryktet å bli kvalt

Herold ga full gass da han skjønte at skredet ville gå over veien. Men da han først hadde trykket gassen inn, skjønte han at det uansett ikke kom til å gå.

– Da var jeg ved «point of no return», så det var bare å håpe på det beste. Jeg vet ikke hvor rasjonelt det var å gi gass, men det føltes riktig. Det er litt rart å tenke på i ettertid, men det var kanskje ikke det riktige å gjøre.

Herold var på telefon med kjæresten gjennom hele hendelsen. Han forteller at han skrek og var panisk.

– Jeg visste jeg ikke kunne gjøre noe, jeg måtte bare vente.

42-åringen husker tanken som slo ham da han skjønte at det ville gå galt.

– Jeg tenkte at det var jævlig kjipt å skulle bli kvalt. Jeg gruet meg til å bli kvalt, og det irriterte meg nesten litt. Det hadde vært en fæl ting å oppleve.

Da skredet traff, ble det et vanvittig bråk. Herold følte at bilen først stod helt i ro, før den plutselig ble rykket av gårde.

– Kjæresten sa at hun hørte dundring og slag i bilen. Hun fikk en direkteoverføring av en alvorlig ulykke. Så stoppet alt opp. Jeg visste ikke om jeg var under eller over.

Ropte at han var i live

Herold kikket ut av bilen og skjønte at han hadde sluppet unna ulykken med livet i behold. Bilen stod mirakuløst nok oppå snøen.

– Jeg var kjempeheldig, for det var ingen steiner eller noe annet som kom inn i bilen. Jeg fikk et kick og ropte flere ganger at jeg var i live. Jeg har fortsatt vondt i halsen.

Han ringte nødetatene og kunne etter hvert klatre ut av det knuste vinduet på passasjersiden.

– Snøen var skikkelig tung, så jeg er usikker på om bilen hadde klart seg om den hadde havnet under. Da jeg kom ned fra skredområdet, ble jeg kvalm og begynte å skjelve, forteller Herold, som sier han ganske raskt kom til hektene igjen.

– Det var som om jeg ikke hadde noe som helst å bekymre meg for lenger. Jeg følte meg ganske lykkelig.

Hilmar (t.v) og Herold Kråkenes måtte gå seg en lang søndagstur for å snakke om det som hadde skjedd. Foto: TV 2
Hilmar (t.v) og Herold Kråkenes måtte gå seg en lang søndagstur for å snakke om det som hadde skjedd. Foto: TV 2

– Tøft å tenke på

Herolds tvillingbror Hilmar satt ved siden av da TV 2 var på besøk. Han husker godt da broren ringte.

– Da gråt du, og sa at det bare var flaks at jeg hadde en tvillingbror. Da reagerte jeg med å bli litt sur og irritert. Jeg var ikke interessert i å vite det, jeg ville vite om du hadde fått hjelp, sier Hilmar.

Tvillingbrødrene gikk søndag en lang tur for å snakke ordentlig om det som skjedde. I ettertid har Hilmar tenkt mer over at bare én tvillingbror kunne vært igjen.

– Det er litt tøft å tenke på. Jeg klarer ikke å forestille meg at vi bare skulle vært en person. Sånn er det å være tvillinger, sier Hilmar.