Lisbeth-Louise Borgen var barnet som var gitt opp av alle

GOD MORGEN NORGE (TV 2): I Norge er det til enhver tid opp mot 300 barn som trenger et fosterhjem. Lisbeth-Louise Borgen var ett av disse barna.

Da Lisbeth-Louise Borgen var ni år ble hun flyttet fra sin biologiske familie til et beredskapshjem. Frem til da hadde livet hennes vært preget av usikkerhet og kaos.

Magisk møte

Marianne Borgen arbeidet den gangen på en sommerleir for barnevernsbarn.

Lisbeth-Louise kom bokstavelig talt hoppende inn i livet hennes. Marianne Borgen sammenligner den lille jenta med Pippi fordi det var mye armer og bein, og hun fant på mange rampestreker. Lisbeth-Louise satte hele tiden de voksne på prøve.

Hun slo andre barn, var slem med dyrene og testet ut grenser, fordi hun hadde stengt av sine egne følelser. Derfor var det vanskelig for de voksne å nå inn til henne med kjærlighet.

På tross av dette beskriver Marianne Borgen det første møte med Lisbeth-Louise Borgen som magisk.

Se hele intervjuet øverst i saken!

Singel fostermor

Fosterhjemstjenesten kjente til Marianne Borgen og spurte henne om hun ville bli fostermoren til Lisbeth-Louise. De mente hun var den eneste som kunne tåle barnet som var så skadd.

– Jeg har alltid hatt lyst til å bli fostermor, men først ville jeg skaffe min egen familie, forteller Marianne Borgen.

Hun var 32 år og singel da hun fikk spørsmålet om å bli fostermor. Marianne Borgen trengte derfor god tid til å tenke godt igjennom saken. Hun måtte være sikker på at hun kom til å klare det.

Foto: Privat
Foto: Privat

– Da du stod i det, hendte det at du angret?

– Nei, aldri. Å bli fostermor for Lisbeth-Louise er det største som har hendt meg. Hun endret meg som menneske fordi hun lærte meg hvordan en skal møte et skadet barn, sier fostermoren.

Marianne Borgen har en klippetro på at det ikke finnes drittunger, fordi barn gjør så godt de kan. Sannsynligvis er det kommet noe i veien som gjør at de voksne ikke ser dem.

Det beste med å være fostermor er ifølge Marianne å komme tett på barnet og forstå handlingene deres ut ifra barnets opplevelser.

– Jeg er takknemlig og rørt over hva hun har lært meg om livet, forteller Marianne Borgen.

Første tiden

Den første perioden var veldig slitsom. Når livet ble vanskelig for Lisbeth-Louise reagerte hun med rampestreker, som å slå av kjøleskapet og slå på ovnene om sommeren. Hun prøvde hele tiden å få en reaksjon.

Lisbeth-Louise husker lite fra sine første år, mye er fortrengt. Vendepunktet mener hun kom da hun i lek med andre barn ripet opp Mariannes nye bil.

– Da ble jeg redd for at hun skulle bli sint. Men Marianne ble ikke sint. Istedenfor forklarte hun meg at slikt skjer noen ganger, men at det ikke er greit, forteller Lisbeth-Louise Borgen.

På grunn av hennes fortid trengte hun å få en forklaring på lavt nivå.

Ville kalle Marianne for mamma

Det tok noen år før Lisbeth-Louise følte seg trygg. Det kom gradvis, og hun mener selv det var en helhet hjemme hos dem som førte til at hun en dag spurte Marianne:

Kan jeg få kalle deg mamma?

Foto: Privat
Foto: Privat

Fra da av følte Lisbeth-Louise seg som en Borgen. Hun hadde fått en mamma til, og med Marianne kom det en større familie med både besteforeldre, onkel og søskenbarn.

Videre forteller hun at mamma Marianne har lært henne å godta livet som det er, og gjøre det beste ut av det.

– Oppveksten min er annerledes enn andres og derfor er mine reaksjoner som de er, forteller Lisbeth-Louise Borgen og fortsetter:

– Når jeg er på jobb i barnehagen og barna blir sinte og skriker hender det at jeg må trekke meg vekk fra situasjonen.

Lisbeth-Louise Borgen forklarer at siden hun har vært åpen om hennes oppvekst møter hun også forståelse.

Vil gi andre håp

– Hvorfor ønsker du å være åpen om din oppvekst som fosterbarn?

– Jeg vil gi håp til andre barn, sier Lisbeth-Louise Borgen.

Selv hadde hun mistet håpet helt til hun møtte Marianne. Lisbeth-Louise vil si til andre at det kommer til å gå bra, og at det finnes voksne som vil en vel.

– Jeg var grus, og ble en diamant. Hadde jeg ikke blitt tatt ut av hjemmet den gangen ville jeg vært narkoman og bodd på gaten i dag, sier Lisbeth-Louise.

Fosterhjem

Ifølge Bufdir et det til enhver tid rundt 300 barn i Norge som venter på å få en fosterfamilie. De trenger et nytt hjem fordi deres egen familie, av ulike grunner ikke klarer å ta godt nok vare på dem.

Ønsker du å bli fosterforelder kan du ta kontakt med Bufetat. Det holdes informasjonsmøter forskjellige steder i landet. Det er uforpliktende å delta på disse møtene.