KOLLISJONSKURS: Denne simuleringen fra Leolabs viser hvordan banene til de to satellittene ville krysse hverandre natt til torsdag.
KOLLISJONSKURS: Denne simuleringen fra Leolabs viser hvordan banene til de to satellittene ville krysse hverandre natt til torsdag. Foto: Leolabs

Satellitter var på kollisjonskurs – unngikk hverandre akkurat

To satellitter var natt til torsdag på vei imot hverandre i full fart over Pittsburgh i USA, men de passerte hverandre og unngikk sammenstøt ifølge LeoLabs.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det var varslet at to gamle satellitter var på kollisjonskurs natt til torsdag. Satellittenes bane skulle ifølge beregningene krysse hverandre omtrent 900 kilometer over jordens overflate.

Når de traff krysningspunktet hadde de to satellittene en hastighet på rundt 14,7 kilometer i sekundet – nesten 53 000 kilometer i timen.

Ifølge LeoLabs så viser de siste dataene ingen tegn på et sammenstøt mellom de to satellittene.

De to satellittenes kurser krysset over Pittsburg Pennsylvania, men de beveger seg i nesten motsatt retning. En ren frontkollisjon ville ført til at begge satellittene hadde blitt knust i tusen knas, ifølge avdelingsdirektør Terje Wahl ved Norsk Romsenter.

– Hvis det blir en kollisjon med hastigheten det er snakk om, vil det sannsynligvis ikke bli noen store deler, men masse smådeler. De vil pulverisere hverandre, sier Wahl til TV 2.

– Alarmerende

Det som hadde potensiale til å bli en katastrofe ble først oppdaget av selskapet Leolabs, som bruker radar for å overvåke satellitter.

Den største av de to satellittene er IRAS, som var et samarbeidsprosjekt mellom NASA, Nederland og Storbritannia. Den gikk tom for drivstoff i november 1983 og døde, og har en masse på over ett tonn.

Den andre heter GGSE-4, og er et tyngdekraftseksperiment som de amerikanske luftstyrkene skjøt opp i mai 1967. Denne veier kun 85 kg, men har flere lange stenger festet til kroppen som bidrar til å øke sannsynligheten for en kollisjon.

Det er svært sjeldent at to store satellitter kolliderer med hverandre. Ingen av de to kan manøvreres, og man må derfor bare håpe på det beste. Leolabs kalkulerte at de to ville passere hverandre innenfor en avstand på 12 meter og at sannsynligheten for en kollisjon var på én prosent, noe de selv beskrev som alarmerende.

– I den bransjen er det slik at hvis det er én prosent eller mer, da går alarmklokkene, sier Wahl.

Avdelingsdirektør Terje Wahl i Norsk Romsenter. Foto: Norsk Romsenter
Avdelingsdirektør Terje Wahl i Norsk Romsenter. Foto: Norsk Romsenter

The Aerospace Corporation har også beregnet sannsynligheten for en kollisjon. De anslo en sannsynlighet på hele ti prosent.

Til sammenligning endrer NASA banen til Den internasjonale romstasjonen (ISS) hver gang et objekt har en 0,001 prosent sjanse eller mer til å treffe stasjonen.

– Dette er en av de nærmeste vi har sett, sier sjefsingeniør Roger Thompson ved The Aerospace Corporation til Business Insider.

Kunne ramme ISS

Thompson anslo at kollisjonen kunne skape så mye som 290 000 biter med romsøppel som er minst én centimeter bred – størrelsen som ekspertene regner som farlig.

Ifølge Wahl var avstanden til jorden et det store problemet hadde de to satellittene truffet hverandre.

IRAS, eller Infrared Astronomical Satellite, ble skutt opp i 1983, og varte kun i ti måneder. Foto: NASA
IRAS, eller Infrared Astronomical Satellite, ble skutt opp i 1983, og varte kun i ti måneder. Foto: NASA

– Det første som vil skje hvis disse kolliderer er at søppelobjektene vil begynne å gå i elliptiske baner og suse forbi alle de banehøydene hvor de viktigste satellittene befinner seg, sånn som vær-, klima-, kommunikasjon- og jordobservasjonssatellitter. Det kan potensielt også kollidere med Den internasjonale romstasjonen, sier Wahl.

– Hvis de to satellittene hadde gått i en lavere bane rundt jorden og kollidert, ville mye av søppelet blitt bremset av og brent opp i atmosfæren, men dette søppelet kan fyke rundt i mange år.

Uavhengig av om kollisjonen hadde funnet sted, kan vi nede på jorden høyst sannsynlig puste rolig ut: I denne hastigheten vil det sannsynligvis ikke bli noen store deler, og alle små deler fra kollisjonen vil brenne opp i atmosfæren.

– Det er bare veldig store objekter som overlever ferden gjennom atmosfæren, og om det blir noen store deler avhenger litt av hvordan de treffer hverandre. Vi vil ikke vite før man får sett resultatet på radar etter kollisjonen om det blir noen store deler, sier Wahl.

Et økende problem

Så hvorfor har man kommet til et punkt der to store satellitter er på kollisjonskurs, uten at vi har noen sjanse til å stanse det?

ROMSØPPEL: Det er enorme mengder med romsøppel som går i bane rundt jorden i dag, og dette øker hver gang en ny kollisjon finner sted. Foto: AFP / Electro Optic Systems
ROMSØPPEL: Det er enorme mengder med romsøppel som går i bane rundt jorden i dag, og dette øker hver gang en ny kollisjon finner sted. Foto: AFP / Electro Optic Systems

I dag går over 100 millioner biter med romsøppel i bane rundt jorden, ifølge Business Insider. Hver eneste av disse er store nok og beveger seg raskt nok til å kunne gjøre enorm skade på essensielt utstyr.

Og hver eneste kollisjon bidrar til å øke problemet, ettersom det igjen skaper flere biter med romsøppel.

Både NASA og ESA har i nyere tid sørget for at man har en plan for å avslutte ferden til alle satellitter som skytes opp i bane rundt jorden, og det er ifølge Wahl satt i gang et prosjekt for å bygge et romfartøy som utover 2020-tallet skal opp og dytte ned andre døde romfartøy.

Men tidligere ble døde satellitter ofte bare etterlatt i sine baner rundt jorden.

– Før i tiden var verdensrommet uendelig stort. Dette med romsøppel har blitt anerkjent over tid som et økende problem, og for hver gang disse kolliderer får man hundrevis eller tusenvis av nye objekter. Da øker det fort på, sier Wahl.