Mowinckel med positive nyheter

Ragnhild Mowinckel beskriver sin andre korsbåndskade som «snillere» enn den første. Håpet er å kunne konkurrere igjen i løpet av neste sesong.

Ragnhild Mowinckel har akkurat kastet krykkene og er i gang med sin første skikkelige økt når TV 2 møter henne på Olympiatoppen.

Etter at korsbåndet røk for andre gang i november, akkurat idet hun var iferd med å komme tilbake fra den samme skaden åtte måneder i forveien, har 27-åringen heldigvis litt positive nyheter å komme med.

– Det går egentlig greit. Det er en «snillere» skade enn den jeg hadde sist, selv om det fortsatt er en stor skade. Det tilsier også at jeg fortere kan gjøre ting. Jeg får kommet i gang litt tidligere. Sist forsvant mye muskelmasse, blant annet, men det har ikke forsvunnet like mye nå. Så det har vært en mye mer positiv opplevelse denne gangen. Men realiteten er fortsatt at det er en stor skade, så det går fortsatt ikke fort, men opplevelsen er bedre, sier hun.

– Forrige gang følte jeg et litt større tidspress

Det som i utgangspunktet virket til å være en ganske uskyldig smell på trening, viste seg altså å være langt mer alvorlig.

– Tidsperspektivet er ganske likt: 9-12 måneder. Men nå er det jo andre gang, og andre gang blir man enda litt mer restriktiv på å komme tilbake fort. Selv om ting oppleves bra, selv om jeg kan starte med ting litt tidligere, så er det fortsatt samme tidsperspektiv, forteller hun.

Håpet er å kunne konkurrere igjen i løpet av neste sesong, men hun påpeker at det er altfor tidlig å si om hun rekker starten på sesongen.

– Det kommer en sesong neste år som jeg har lyst til å være med på. Men det er ikke noe jeg stresser med, jeg har ikke lyst til å gå gjennom dette en gang til, så det kommer til å ta tid. Og jeg vil være helt sikker på at jeg har gjort alt jeg kan for at det ikke er et dårlig kne som stiller på start, når den tid kommer, sier hun.

– Tar man det mer forsiktig enn sist, eller har det ingenting med saken å gjøre?

– I det store og hele så har det ingenting med saken å gjøre, foruten at jeg forrige gang følte et litt større tidspress, i og med at det skjedde fire måneder senere (i mars, journ. anm.). Nå er tiden mer på min side enn forrige gang. Og det jeg er litt fornøyd med er at det er snakk om to korsbåndskader på én sesong, på en måte. Da tenker jeg at vi er ferdige med de største og mest alvorlige skadene!

– Det var bekmørkt

Det var en sterkt preget Mowinckel som møtte pressen og fortalte om den nye skaden i november.

«Dette var en blytung og uvirkelig beskjed å få», sa hun da.

Nesten to måneder senere er hun ærlig på at det tidvis har vært veldig tungt.

– Det var bekmørkt. Mye av grunnen til det var fordi det (skaden på trening, journ. anm.) ikke ga meg noen indikasjon på at noe alvorlig hadde skjedd. Det var ikke en krasj eller lignende som skulle tilsi at det skjedde noe. Sjokket satt i ganske lenge. Og så ble det en lang venteperiode før operasjonen, for da skjer det ingenting, og man står egentlig bare og venter. Etter operasjonen, når du vet at det går bra, så begynner hverdagen igjen. Og det er utrolig rart hvor fort man tilpasser seg en ny situasjon. Mennesket er tilpasningsdyktig, sier hun.

– Var du innom tanken på å kaste inn håndkleet?

– Den tanken slo meg egentlig aldri. Så det er jo en bra ting. På det mørkeste lufter man tanken, men samtidig så er det helt uaktuelt. Per nå tenker jeg at det her kommer til å ordne seg. Det er det her jeg har lyst til å drive med.

– Det er der skoen trykker

Etter to korsbåndskader «på rad», er det nærliggende å tenke at faren er høy for at det kan skje flere ganger.

Det er imidlertid ingen automatikk i det, forklarer Mowinckel.

– Det kan jo skje enda en gang, det kan jo det. For det er jo på en måte et nytt korsbånd. Får man en ny skade, så kan det jo skje, men det skal ikke hovedsakelig ha noe med å gjøre at korsbåndet er svakt. Det skal være et sterkt korsbånd som kommer inn. Og det er jo den jobben her som skal bygge opp om det.

– Er du trygg på å komme tilbake til verdenstoppen, der du var før skadene?

– Så lenge kneet mitt fungerer, så er jeg ikke redd for at det jeg kommer tilbake til ikke er godt nok. Det er mer det at det kanskje ikke er det samme du kommer tilbake til. Det blir kanskje en ny opplevelse, og så må man i så fall bli vant til det, og hvor mye det måtte hindre deg. Om det blir mange hevelser, ubehag og alt sånt, og om det hindrer meg mer i skikjøringen. Det er på en måte der skoen trykker. Jeg fikk jo prøvd meg litt igjen på ski før den andre skaden, og det er litt som å sykle. Kan du det, så kan du det. Og det er ganske deilig å vite.