Mening

Trondheim 20200112. Norges målvakt Torbjørn Sittrup Bergerud i kampen under gruppespillet i håndball EM for menn mellom Norge og Frankrike i Trondheim Spektrum.Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix
Trondheim 20200112. Norges målvakt Torbjørn Sittrup Bergerud i kampen under gruppespillet i håndball EM for menn mellom Norge og Frankrike i Trondheim Spektrum. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix Foto: Ole Martin Wold

«Det verste med den norske selvgodheten er at vi innbiller oss at vi ikke er selvgode»

Norske sportsfans liker å tro at vi er mer siviliserte enn andre folk. Men der tar vi feil. Skammelig feil.

De siste dagenes debatt om det er bra, eller dårlig å pipe på motstanderen under en håndballkamp har vært et merkelig skue. Etter Ole Ereviks forfriskende utspill om at han ønsket mer piping på tribunene i EM, har det debatten nå endt opp i en ordkrig på Twitter mellom kommentatorene i henholdsvis VG og Dagbladet. Mens Esten O. Sæther forsøker å gjøre dette til en debatt om verdier, beskyldes Dagbladets mann for å drive med hersketeknikker av sine meningsmotstandere av VGs Leif Welhaven.

Forfriskende og morsom lesning.

Men spesielt konstruktivt er det kanskje ikke.

Det aller mest interessante her er jo faktisk responsen til publikummet i Trondheim i etterkant av kritikken fra Erevik. Spesielt synlig ble det jo da Portugal i går kveld misset på en 7-meter etter meget høylydt piping fra 9000 i Trondheim Spektrum.

– Erevik-effekten slår til, smalt det tørt fra Kristian Kjelling i kommentatorbua.

Og jeg tror den dyktige og velformulerte eks-landslagsbautaen har et poeng der.

Jeg vil ta det enda et steg videre, og rose Ole Erevik for å fyre opp denne debatten. Fordi det er så ekstremt politisk ukorrekt å etterlyse piping på motstandere i Norge at det faktisk skal litt mot til å gjøre det. Av prinsipp har jeg alltid hatt litt sansen for mennesker som stiller politisk ukorrekte spørsmål. Fordi det ofte er starten på en debatt som er sunn, og har vært undertrykt.

Responsen etter utspillet viser jo at Erevik traff en nerve her. Og det er jo i seg selv strålende.

Om publikum skal pipe eller ikke har jeg ikke sterke meninger om. Det viktigste er at hjemmepublikummet støtter laget sitt. På hvilken måte man gjør det spiller egentlig ingen rolle. Noen ganger er piping bra. Andre ganger mer upassende. Men jeg mener man må akspetere at det er publikums rett til å reagere som de gjør. Gjennom å løse billett har man kjøpt seg retten til det.

Det som irriterer meg mest i denne debatten, er at mange hevder at nordmenn og det norske publikummet har bedre sportsånd enn de nasjonene vi konkurrerer mot. At vi liksom er edlere, og har så mye bedre verdier i Norge enn i resten av Europa.

Det synes jeg faktisk er på grensen til nedverdigende å hevde.

Det er en grunn til at utlendingene piper mer enn man gjør i Norge. Jeg tror det utelukkende handler om kultur.

Det er bare å gå inn i en kaffebar i Roma, eller i Sør-Frankrike, og høre på støynivået og intensiteten i praten til de menneskene som er der, så skjønner man at de er mer vant til bråk enn det vi er vant til i Norge. Man trenger ikke reise lenger enn til København for å oppleve det samme.

På t-banen i Oslo får man jo stygge blikk fra passasjerene bare man snakker vanlig i telefonen. Helst skal man stirre rett ned i mobilen, chatte, lese nyheter, eller i verste fall se tomt ut i lufta. Vi er oppdratt til å være innadvendte og stille i vår norske kultur. Og det er det som gir seg utslag når vi ser på idrett. Det faller seg ikke naturlig for en nordmann å pipe, eller skrike høyt på en motstander.

Men jeg nekter å tro at vi er mindre patriotiske av den grunn. Jeg kjenner i alle fall ikke en eneste nordmann som unner våre motstandere mer enn det utlendinger unner oss. Og hvis den nordmannen finnes, så ta gjerne kontakt, så skal jeg stirre deg langt inni øynene for å se om jeg tror på det du sier.

Denne selvutnevnte høfligheten overfor motstandere bunner i en selvgodhet vi gjennom mange år har lurt oss til å tro på selv. For jeg kjenner heller ingen nordmenn som er mindre selvgod enn alle utlendinger jeg kjenner. Faktisk er det vel snarere motsatt. Rausheten jeg har opplevd rundt om i verden har ofte imponert meg mer enn den jeg opplever til daglig her hjemme.

Så det aller verste med den norske selvgodheten er at vi innbiller oss at vi ikke er selvgode. Vi er sånn cirka like selvgode som alle andre folk. Punktum. Ferdig snakka.

Og det er ingenting galt med det. I alle fall ikke innen idretten. Det er selve livsnerven i toppidrett. Egoismen. At man holder med et lag, en utøver, eller en nasjon. Da er det lov å være selvgod. Da er det lov å ønske motstanderen minst mulig hell og lykke. Det er en del av spillet. Så varierer det fra land til land hvordan dette kommer til uttrykk.

Elsker man idrett, så elsker man per definisjon at man skaper vinnere og tapere. Og jeg fatter ikke hvorfor man i den norske idrettsbevegelsen skal være så opptatt av å dempe dette til en hver tid. Det er jo bare lek. Det er jo bare moro. Det er jo det som er den viktigste verdien. Å verdsette det idrett er. Et spill.

Så lenge man respekterer spillereglene og holder seg innenfor det, så er det greit. Men det er ikke juks for publikum å psyke ut en motstander. Det er en del av rammen. En del av forutsetningen for selve produktet. Så hvorfor skal vi være så redde for det?

Selvsagt er det alvorlig når publikum går over grensen. Eller bryter reglene.

Tribunerasismen som har herjet i fotballen rundt om i Europa de siste årene er det beste eksempelet på det. Men å gjøre piping til et synonym med rasisme er skivebom. Rasisme handler ikke om det som skjer på idrettsbanen. Det handler om helt andre ting som de ulike nasjonene må ta tak i på et politisk nivå i sine respektive nasjoner.

Så gi meg gjerne mer piping. Og enda mer jubel. I Trondheim, Bergen, Valle Hovin, og i Holmenkollen. Samme det.

Det viktigste er faktisk at folk møter opp, og viser at de bryr seg på arenaen.

Først da blir det ekstra stas både å være utøver og tilskuer.

Lik på Facebook