Tar permisjon i 2020: – Det ble i overkant mye for helsen

Katarina Flatland har som vanlig mye på plakaten. Nå har hun besluttet å ta permisjon fra legestudiene denne våren.

Publisert , oppdatert .
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det kan virke som om Katarina Flatland (30) har flere timer i døgnet enn oss andre, for i tillegg til å være Idol-programleder på TV 2, er hun ferdig med det femte året på medisinstudiet.

Nå har hun attpåtil startet podkasten «Åpen journal» sammen med ektemann og lege Harald Dobloug, der de tar opp medisinske temaer.

Mange fraråder kjærester å jobbe sammen, da det kan by på problemer på hjemmebane. Enn så lenge har ikke paret merket noe til dette.

– Vi har gitt ut fem episoder, så kanskje er det litt for tidlig å si. Men jeg må si at det er gøy å gjøre dette prosjektet sammen. Jeg lærer masse av det, sier Katarina til God morgen Norge, og legger til:

– Jeg merker at han kan litt mer siden han er ferdigutdannet lege, men jeg opplever at det er en fin arena å ta opp ting innenfor helse og kropp.

Se hele intervjuet øverst i saken!

Klarer ikke å le

Harald forteller at han, som de fleste andre har sine problemer, men at særlig én utfordring har kommet til syne etter at de startet opp podkasten.

– Jeg har en latter uten lyd. Jeg ler mye, er en lystig person og er ganske lett til sinns, men problemet er at det kommer ingen lyd ut. Det fungerer veldig greit i sosiale settinger, der man kan se at jeg smiler og ler, men når man kun har lyden å spille på, så er det en stor hemsko å ikke produsere noe som helst lyd når man ler, sier han til God morgen Norge.

Legen forteller at han ikke lærte noe om dette på legestudiet, eller at han har hørt om pasienter med lignende problem. Helt til nå.

– Etter at jeg var åpen om dette i podkasten, har det vært en del henvendelser fra folk rundt omkring i landet som har samme problem, sier han, og forteller at han har fått en rekke tips og triks han nå skal teste ut.

Katarina på sin side forklarer at kroppen til Harald er med og at han gråter av latter, men at han er helt stille.

– I starten var det gøy og jeg tullet med det, men nå er det et reelt problem. Ofte må jeg si: «Nå ler Harald», og det er veldig dårlig radio. Så jeg håper det løser seg i løpet av 2020.

– Man kan fleipe og le av det, men det er faktisk et problem, slår Harald fast, som forteller at han nå øver seg på å le høyt.

Permisjon fra studiene

I motsetning til Harald, har Katarina en fullt fungerende latter. Derimot ble hun i 2013 diagnostisert med diabetes type 1.

Katarina forteller at hun holder i sykdommen i sjakk, men at det er som sykdom som påvirkes mye av stress. Det går ikke hånd i hanske med hennes livsstil til tider.

– Forrige halvår kjente jeg at når jeg kjørte på med jobb, skole og alt på en gang, så ble det litt i overkant for helsen. Ofte føler jeg at jeg går mot det jeg anbefaler alle – at man skal lytte til kroppen. Jeg skal bare kjøre på.

Derfor har Katarina valgt å ta permisjon fra legestudiet dette halvåret.

– Jeg tror jeg og blodsukkeret er veldig glad for at jeg det halvåret her skal jobbe og ha én ting å forholde meg til, sier hun og legger til:

– Derfor skal jeg ikke gå på skolen, jeg skal bare jobbe med Idol og kose meg. Det føles for meg som at jeg har litt fri når jeg er på jobb, for der har jeg det veldig gøy, mens studiet er veldig krevende, synes jeg. Så dette er et halvår jeg gleder meg mye til.

Krevende å leve med

Men til tross for positiviteten, innrømmer programlederen at det er slitsomt å ha en sykdom som påvirker hverdagen i så stor grad, og forklarer at diabetes er noe som følger deg gjennom hele dagen og natta.

Se dette innlegget på Instagram

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg synes det er å leve med diabetes. Og spør du meg på en dårlig dag, har jeg mest lyst til å si at diabetesen er helt forbanna dritt. At det suger å få servert en kronisk sykdom du skal forholde deg til hver dag, hele døgnet, resten av livet. At jeg blir utilpass av dingsen på magen som viser at jeg er syk. Flau over at jeg må sette sprøyter i tide og utide. Frustrert over at jeg må kaste i meg sjokolade, brus og sukker i de mest upassende situasjoner. Oppgitt over at ikke jeg bare kan være som mange andre, spise hva jeg vil og ikke konstant gjøre et regnestykke i hodet på hvor mye insulin jeg må sette til det ene eplet, den ene kjeksen, brødskiva, ølen eller kakestykket. Dingsen på magen min kan være ufattelig irriterende. Ikke er den fin i bikini eller trange klær. Og ikke er det spesielt behagelig med en liten nål inn i magen som til enhver tid måler blodsukkeret mitt. Også piper den. Fy fader som den piper. I møter, i forelesning, under direktesendinger og om natta. Piper og sier fra at jeg må sette insulin halvveis i søvne, eller få i meg noe sukker fordi jeg har føling. Ofte har jeg lyst til å kaste dingsen i veggen, gi blaffen i hele diabetesen og bare leve uten. Jeg levde 24 år uten diabetes. 24 år med en bukspyttkjertel som fungerte glimrende. Nå er jeg 30 og har et velfungerende organ mindre. Samtidig har jeg blitt bevisst på hvor mye annet som kan ramme oss mennesker. Og da er diabetes langt fra det verste man kan ende opp med. Så når jeg selv må være min egen bukspyttkjertel, blir jeg hvertfall sabla takknemlig for at resten av kroppen fungerer som en kule!

Et innlegg delt av Katarina Flatland (@katarinaflatland)

– Alt du putter i munnen må du forholde deg til som et regnestykke; hvor mye er det i det her og hvor mye insulin må jeg sette? Det er veldig slitsomt, også må man passe på at det ikke tar bort matgleden, sier hun og fortsetter:

– Vi er ekstremt glad i god mat og drikke og når du da blir så fokusert på hva du kan spise og ikke spise, kan det være litt slitsomt og krevende til tider. Men jeg føler vi har funnet en god balanse for det. Vi prioriterer å nyte og leve livet og ikke la diabetesen ta over.

Også Harald synes de har fått en god rutine på det, og skryter av hvordan Katarina håndterer sykdommen. Likevel påpeker han at det alltids kunne ha vært verre.

– Dette er en sykdom som er ganske slitsom å leve med og påvirker en stor del av hverdagen, men samtidig er det ikke noe mer enn det. Dette er ikke noe du kommer til å dø av eller som påvirker livet noe mer en det. Man kan snu på det og si at: «Okei, man var kjempeuheldig som fikk en alvorlig kronisk sykdom, men det kunne ha vært veldig mye verre».

Artikkelen er oppdatert