– Han kunne gå bort til hvem som helst og gjøre dem til sin venn

– Du valgte å ende livet ditt i går. Det er faen ikke mye romantisk over det, skriver forfatter Vidar Kvalshaug i sitt minneord til Ari Behn.

Forfatter Vidar Kvalshaug og Ari Behn fant hverandre gjennom litteraturen. Første juledag tok Behn sitt eget liv.

– Han var en tsunami av et menneske, sier Kvalshaug til TV 2.

Kvalshaug beskriver Behn som et sosialt dyktig menneske.

– Han var helt skamløs på den gode måten. Han kunne gå bort til hvem som helst og gjøre dem til sin venn, sier han.

De to møttes da Behn ringte Kvalshaug på jobb i Dagbladet våren 1998. Siden har de vært venner.

Rørende minneord

Andre juledag publiserte Kvalshaug et minneord til sin avdøde venn i BOK365.

I minneordet beskriver Kvalshaug starten av vennskapet deres, og Behns kunstnernettverk.

– Skuespillerne, artistene, dealerne. For en gjeng med vakre, unge, begavede menneske du hadde i ditt entourage, skriver han.

Videre forteller han om da han fikk dødsbudskapet onsdag.

– Ernest Hemingway, ja. Han tenkte jeg på da nyheten traff meg i huet i går kveld. Hemingway som dør for eget våpen i Ketchum, Idaho. Datoen var 2. juli. Vi visste sånt. Vi romantiserte sånt siden det gjaldt store kunstnere. Du valgte å ende livet ditt i går. Det er faen ikke mye romantisk over det, skriver han.

Trenger du noen å snakke med?

  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)
  • Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

Kilde: Helsenorge.no

Kvalshaug og Behn dro på hjortejakt på Nordvestlandet og på jakt etter Behns barndomsminner og bestefar. De var godt kjent med hverandres familier.

– Vi var i hverandres brylluper og barnedåper, du er fadder til min mellomste sønn. Det var alle de gode selskapene i Lommedalen som etterfulgte de villere festene vi hadde i tidligere år, forteller han.

Hjem til novellene igjen

Kvalshaug skriver at kritikerne dånte da Behn slapp «Trist som faen». Han hadde en egen klang.

– «Talent for lykke» ble din store bok. Liten i omfang, men den var med på å omdefinere hva en novelle var og måten noveller ble skrevet på i Norge.

Kvalshaug sier at sist de to snakket sammen, fortalte Behn at han skulle hjem til novellene igjen. Han beskriver hvordan han fant sammenkrøllete ark på gulvet til Behn.

– Du sa det var så mye som ble kastet, at du krøllet og kastet mer enn du publiserte. Dette var noe som ikke var modnet nok, sa du. Eller var det «modent nok» du sa? Jeg vet det ligger igjen en del tekst etter deg, på et golv et sted eller i en av dine flere macer. Kanskje er det ikke bra nok, men kloke forleggere får se på det med tiden, skriver han.

– Du ville mislikt om det kom ei linje du ikke kunne stå for, men du valgte å forlate oss før du fikk gitt ut noe nytt.

Sender tanker til familien

Kvalshaug beskriver sin venn som en enten/eller-person.

– Ute eller inne, varm eller kald, villig eller vrang. Den nådeløse. Der imiterte livet dine kunstneriske ambisjoner, skriver han.

Han beskriver at Behn trakk seg bort fra folk, for så å komme tilbake i grandiose gjenforeninger. Kvalshaug avslutter minneordet med rørende ord.

– Jeg tenker på barna dine og Märtha, på foreldrene dine, søsken, det enorme oppbudet av folk som ble dratt mot deg, enten de hadde planlagt det eller ikke, på alle som holdt deg her så lenge de klarte. Så lenge du klarte.