Stine Guldbrandsen er rammet av Cerebral Parese og har et omfattende hjelpebehov.  Etter at hun flyttet nærmere familien, er det de som har fått mye av omsorgsoppgaven.
Stine Guldbrandsen er rammet av Cerebral Parese og har et omfattende hjelpebehov. Etter at hun flyttet nærmere familien, er det de som har fått mye av omsorgsoppgaven. Foto: Foto: Olav T. Hustad Wold

Stine (30) får ikke hjelpen hun har krav på: – Det tapper oss for krefter

– Tror vi har måttet ta over 100 vakter på fem måneder, sier familien.

Cerebral parese-rammede Stine Guldbrandsen flyttet fra Hamar til Ringsaker for å komme nærmere familien.

Hun har et omfattende hjelpebehov, men den nye kommunen har så langt bare skaffet henne en tredel av hjelpen hun har vedtak på.

Nå er familien utslitt av å måtte trå til som pleiere.

– Det var jo ikke sånn det skulle bli, sier 30 år gamle Stine Guldbrandsen stille. Hun sitter fastspent i rullestolen sin i den nye omsorgsleiligheten i Brumunddal.

Har vedtak om 98 timer hjelp i uka

Fordi hun har cerebral parese etter å ha blitt født for tidlig, er hun avhengig av hjelp til det aller meste i løpet av dagen.

Hun har vedtak på at hun skal ha hjelp fra en personlig assistent 98 timer uka. Det fungerte for det meste godt i Hamar.

– Jeg fikk jo hjelp til alt fra daglig stell til å kjøre på aktiviteter og til ting som skulle gjøres i leiligheten, sier Stine

– Jeg følte meg veldig selvstendig, selv om jeg var avhengig av mye hjelp.

Ble ikke tatt med på råd

I sommer flyttet hun til Ringsaker for å gjøre det lettere å holde kontakten med foreldrene og broren. Men fortsatt er bare to av de seks assistentene som trengs for å fylle vaktplanen rundt Stine på plass.

Faren til Stine hevder kommunen, før hun flyttet, lovet at det ikke skulle by på problemer å få til et godt team med personlige assistenter rundt Stine.

– Vi hadde veldig gode innledende møter, sier faren til Stine, Morten Guldbrandsen.

– Avtalen var jo at vi, og først og fremst Stine, skulle være med og plukke ut nye assistenter på det nye teamet hun skulle ha her.

– Men fra 1. juni har det vært helt håpløst, sier han. Hun har jo ikke hatt et eneste ord med i laget på noen av de nye assistentene.

Slutter på grunn av dårlig kjemi

Kommunen skriver, i en vurdering som familien viser til TV 2, at det er en utfordring at ansatte sier opp etter kort tid. «Tre ansatte var uønsket av Stine og valgte å slutte på grunn av den belastningen de har stått i over lengre tid».

– Sånn det har fungert har de jo bare ansatt folk, uten å spørre hvordan det blir, sier faren.

– De har bare sagt at sånn blir det.

Stine mener det er en selvfølge at kommunen må ta hensyn til kjemi når de ansetter personlige assistenter.

– Hvis man får hjelp av en person man ikke har så god kjemi med, så sitter man der da, og ser på hver sin bordplate og ser på klokka, sier Stine.

– Det er veldig frustrerende, at man bare må sitte der og vente til vakta er over.

Nå er det bare to assistenter som hun har kjemi med igjen.

Stine Guldbrandsen er redd for å være alene hvis hun skulle få et spasmeanfall eller falle ut av rullestolen. Foto: Olav T. Hustad Wold, TV 2
Stine Guldbrandsen er redd for å være alene hvis hun skulle få et spasmeanfall eller falle ut av rullestolen. Foto: Olav T. Hustad Wold, TV 2

Redd for spasmeanfall

Det aktive livet Stine hadde er blitt satt på vent.

– Det er jo bare å sitte her i stolen og vente på hjelp, sier hun.

– Jeg er redd for å være alene hvis jeg skulle få et spasmeanfall eller falle ut av rullestolen. – Med de (assistentene) jeg har så fungerer det jo, men det mangler jo masse folk, så da blir det jo vanskelig.

– Vi blir tappet for krefter

I stedet er det blitt familien som må dekke opp hullene i vaktplanen. Nå er de fullstendig utslitt.

Søsken: Broren, Stian Guldbrandsen, må ofte hjelpe Stine med pleiebehovene. Foto: Olav T. Hustad Wold, TV 2
Søsken: Broren, Stian Guldbrandsen, må ofte hjelpe Stine med pleiebehovene. Foto: Olav T. Hustad Wold, TV 2

– Vi sitter jo ikke og ser på at hun skal være her alene, da må vi jo bare bidra så godt vi kan, sier broren, Stian Guldbrandsen.

– Så lenge vi må stille opp og bidra så mye som vi gjør, så tapper jo det oss for krefter.

– Det begynner å bli håpløst. Hverdagen er slitsom, vi har jo ikke en eneste dag fri, sier faren.

– Jeg tror vi har måttet ta over 100 vakter på 5 måneder.

Jobber for å få på plass en løsning

Kommunalsjef for helse og omsorg i Ringsaker, Sverre Rudjord, sier kommunen jobber for å få på plass en løsning.

– Hvorfor får ikke Stine det timeantallet med hjelp som hun har vedtak på?

– Dette er en veldig vanskelig og sammensatt sak, sier Rudjord.

Sverre Rudjord, kommunalsjef for helse og omsorg i Ringsaker. Foto: Harald Bjørnson Jacobsen, TV 2
Sverre Rudjord, kommunalsjef for helse og omsorg i Ringsaker. Foto: Harald Bjørnson Jacobsen, TV 2

– Vi i kommunen jobber aktivt for å finne en permanent løsning for Stine.

Kommunen skriver i brev til Stine at det er vanskelig og sammensatt fordi hun har kommet med trusler om selvskading og at hun ved to anledninger har reist seg fra rullestolen og løpt av gårde. De mener det viser at hun ikke har så stort hjelpebehov.

– Du har løpt bortover gangen og truer dem og sånne ting?

– Nei, jeg blir jo lei meg og frustrert, sier Stine.

– De må jo skjønne at jeg blir frustrert når ingenting fungerer.

Bryter loven

Generalsekretæren i CP-foreningen, Eva Buschmann, er klar på at kommunen etter loven har plikt til å yte Stine forsvarlig hjelp.

– Lovverket pålegger kommunen å samhandle med brukeren i dette tilfellet, brukerens syn skal tillegges stor vekt, sier Buschmann.

Eva Buschmann, generalsekretær i Cerebral Parese-foreningen. Foto: Christina Hårvik Nieuwlaat, TV 2
Eva Buschmann, generalsekretær i Cerebral Parese-foreningen. Foto: Christina Hårvik Nieuwlaat, TV 2

– Ut fra opplysningene i media om at hun enkelte dager ikke har noen form for hjelp, så virker tilbudet ikke forsvarlig slik behovet er vurdert. Da mener jeg det er brudd på loven.

Det at Stine kan være en brysom bruker, mener hun ikke skal bety noe.

– Her er det kommunen som har ansvaret for å få til en god dialog, sier Buschmann.

– Dette er snakk om bistand for å kunne delta på alle de samfunnsområder som vi andre gjør. Det er faktisk det det handler om. Det er det som gjør assistanseordningen til et godt likestillingsverktøy. Det er viktig at dette blir en tjeneste som fungerer likt uansett hvor du bor.

Redde for usanne beskyldninger

Kommunen skriver i brevet til Stine at de anser at de har oppfylt kravet om tilstrekkelig bemanning gjennom lov- og tariffregulert rekruttering, men ikke kan nekte ansatte å si opp stillingene sine. Ifølge brevet er de ansatte redde for å få usanne beskyldninger rettet mot seg fra Stine. Hun blir i stedet tilbudt å få besøk av hjemmetjenesten for å få hjelp til å stå opp, legge seg og gå på toalettet.

– Tenker du hun har en god nok situasjon i dag?

– Vi ønsker å få på plass stødige personer som kan hjelpe Stine i hverdagen, svarer Sverre Rudjord.

– Hvor fort kan dere ha de på plass?

– Vi ønsker å løse saken, men som sagt, det er en kompleks og vanskelig sak.

Fordi det er store forskjeller mellom kommunene i hvor stor grad de innvilger personlig assistanse, har regjeringen nå satt ned et utvalg som skal foreslå forbedringer. «Målet er at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i samfunnet som alle andre», skriver regjeringen.

Belastende å måtte pleie den voksne datteren

Stine føler sterkt på den belastningen familien hennes nå blir utsatt for med å måtte pleie henne.

– Jeg skulle jo ønske vi kunne være en bror og søster, sier hun til broren.

Tar Stine med hjem. Pappa Morten Guldbrandsen henter datteren og tar henne med hjem når det er huller i vaktplanen. Foto: Olav T. Hustad Wold
Tar Stine med hjem. Pappa Morten Guldbrandsen henter datteren og tar henne med hjem når det er huller i vaktplanen. Foto: Olav T. Hustad Wold

– Hadde jeg hatt en assistent kunne han sitte her som en bror i stedet for å tenke at hva trenger hun hjelp til nå.

– Det er veldig ubehagelig når de må pleie meg, det må jeg innrømme.

– Ikke vanskelig

Faren mener det ikke vil være noe problem å få ansatt assistenter som går godt sammen med Stine, bare de blir tatt med på råd ved ansettelsene.

– Det fungerer bra med de assistentene hun har, sier faren.

– Så det er jo tydelig at bare man får de rette folka så skal ikke dette være noe problem. Du trenger ikke høyskole og stor utdannelse for å være assistent.

– Jeg vil jo være i min egen leilighet og ha mitt eget liv, som andre på min alder, sier Stine.