Kommentar

Norway's Henny Ella Reistad (L) shoots the ball in front of Romania's Yuliya Dumanska during the Women Euro 2018 handball Championships group D preliminary round match between Norway and Romania at Brest Arena in Brest, western France on December 5, 2018. (Photo by Fred TANNEAU / AFP)
Norway's Henny Ella Reistad (L) shoots the ball in front of Romania's Yuliya Dumanska during the Women Euro 2018 handball Championships group D preliminary round match between Norway and Romania at Brest Arena in Brest, western France on December 5, 2018. (Photo by Fred TANNEAU / AFP) Foto: Fred Tanneau

Nå starter jakten på den perfekte landslagsspiller

Thorir Hergeirsson har startet jakten på den nye Gro Hammerseng-Edin eller Tonje Larsen.

Sanna Solberg - Vilde Ingstad - Emilie Hegh Arntzen - Kari Brattset Dale - Silje Waade - Marit Jacobsen.

Camilla Herrem - Veronica Kristensen - Stine Bredal Oftedal - Nora Mørk - Malin Aune - Heidi Løke.

Dette er to ulike oppstillinger Norge kan stille med når alle spillere er friske.

Men det er ikke to tilfeldig valgte oppstillinger. Alle ser at den nederste er det ypperste Norge kan stille med offensivt. Det er verdensstjerner i hver posisjon. Rett og slett en drømmeoppstilling for de fleste håndballelskere. Det er artister og publikumsyndlinger. Den øverste derimot består av arbeidshester. Og det er den beste forsvarsoppstillingen Norge kan stille. Det er ingen som vil inn og krige mot den gjengen der.

Det som er bekymringsfullt er at det er seks ulike navn i de to oppstillingene. Skal Norge ha sitt beste forsvarslag på banen, så må man bytte samtlige seks spillere for å få sin beste angrepsoppstilling ut på parketten.

Joda, jeg setter det litt på spissen. Det er ikke så stor forskjell på Solberg og Herrem, på Jacobsen og Aune, og Kristiansen kan også gjøre en god forsvarsjobb. Men de beste angrepsspillerne er ikke blant dem man går i krigen med bakover.

Jeg skrev i fjor om det jeg kalte «generasjon angrep». Den fantastiske generasjonen som er født på begynnelsen av 1990-tallet. Felles for så og si alle var at de i hele oppveksten har vært så overlegne at de trolig aldri behøvde å lære seg å spille forsvar. Jeg mistenker at for dem handlet forsvarsspill om god spillforståelse og å snappe baller fra motstander, for så å kjøre kontringer.

Det har gjort det svært så vanskelig for Thorir Hergeirsson å være Thorir Hergeirsson. For det er han som skal balansere angrep og forsvar. Finne det gylne snittet i spillertroppen sin. Den oppstillingen som gir optimalt utbytte av angreps- og forsvarsgener. Og det er ingen enkel øvelse.

I dette VM har deler av angrepslaget vært borte, noe som har gjort det enklere for Hergeirsson å disponere laget. Samtidig som han har vært for avhengig av spillere som Bredal Oftedal og Hegh Arntzen. Det har gjort det vanskelig å hvile dem uten at det har gått veldig utover prestasjonene.

Da er det kanskje ikke så rart at Hergeirsson har startet jakten på den perfekte landslagsspiller. På toveisspilleren, som er like god i angrep og forsvar. Spillertypen man har savnet siden Gro Hammerseng-Edin, Tonje Larsen, Karoline Dyhre Breivang og Kristine Lunde-Borgersen ga seg på landslaget.

Det nærmeste man kommer i dagens landslag er Kari Brattset Dale, men blant bakspillerne er det kun Veronica Kristiansen som har litt av det Hergeirsson drømmer om.

Legger man til Marit Malm Frafjord og Ida Alstad til dem jeg nevnte, så har du samlet de fremste toveisspillerne Norge har hatt de siste 15 årene. Og Norge har faktisk ikke vunnet noe mesterskap uten noen av disse i troppen.

Jeg trener selv et jentelag født i 2004, og hadde nylig to jenter med på den første samlingen for det nystartede landslaget for dette årskullet. Jeg har derfor fått litt innsikt i hva de leter etter, og «robuste spillere, som er gode og duellsterke både i forsvar og angrep» står høyt på ønskelisten.

Det er åpenbart kommet en instruks fra Hergeirsson om å dyrke frem toveisspillere. Finne jenter med defensive fibre, som også kan gjøre det skarpt fremover på banen.

Dette er nok høyt prioritert også på 2000- og 2002-landslaget. For i dagens håndball så er tempoet så høyt at en helst skal unngå for mange bytter mellom forsvar og angrep.

Henny Reistad fikk sin mesterskapsdebut i fjor, og viste at hun er en type som på sikt kan ta denne rollen. En annen som er spennende er lagvenninnen hennes i Vipers Ragnhild Valle Dahl.

Dette er høye bakspillere, med fart og som i tillegg er gode forsvarsspillere. Kristine Breistøl er også en spiller vi nok kommer til å få se mer av i fremtiden. I tillegg er Kjerstin Boge Solås på radaren til Hergeirsson.

Men det er ingen tvil om at det ligger et ansvar på oss som trener barn og unge. Det er nok et altfor stort fokus på angrepsferdigheter i treningen. Vi er blitt glade i å dyrke frem de lekne og teknisk gode spillerne, og glemmer at det ofte er i forsvar kampene avgjøres.

Det er på tide med et kollektivt løft. Nå må vi hjelpe Hergeirsson. Nå starter dugnaden med å dyrke frem de perfekte landslagsspillerne. De som kan stå begge veier i fremtiden.

Neste post på programmet for kvinnelandslaget er OL-kvalifisering i mars.

Der skal Norge møte Romania, Montenegro og Nord-Korea. Siden Norge allerede er plukket ut som arrangør av herrenes kvalifisering, får man ikke arrangere denne. Jeg ser ikke for meg at IHF legger denne til Nord-Korea, dermed blir det trolig Romania eller Montenegro.

Hergeirsson vil nok ha noen av sine skadde spillere tilbake da, og det blir spennende å se hvem i VM-troppen som må gi plass.

Det ble ikke medalje på de norske jentene, men de ga Russland kamp lenge i bronsefinalen.

En bronsefinale som kvalitetsmessig var flere klasser over finalen. Russland var uten tvil det beste laget i VM, men fikk sin svake kamp i feil oppgjør.

Mens Nederland gikk på tre tap, så ble det ett eneste for russerne. Og det kom i semifinalen mot nettopp Nederland. Jeg våger den påstanden at Russland hadde slått Nederland i åtte av ti kamper, men det hjelper lite når nederlenderne lurte dem da det gjaldt som mest.

Det blir spennende å se hva som skjer med Russland med tanke på OL-kvalifiseringen. WADA har jo egentlig utestengt alle russiske utøvere, men åpnet for at de kan delta under nøytralt flagg.

Dersom Russland får delta, så spår jeg at det som var VMs bronsefinale, blir finalen under OL i Tokyo. Det er i hvert fall, i mine øyne, verdens to beste lag.

Også Russland blir forsterket til OL. Da er Darja Dmitrieva tilbake fra skade, og vil være en solid tilvekst til et allerede veldig godt russisk lag. I tillegg vil Ambros Martin få nok et halvår til å sette sitt preg på laget.

Skulle derimot Russland bli kastet ut av OL-kvalifiseringen, så vil det få ringvirkninger også for Norge.

For da vil Norge rykke opp og ta russernes plass i kvalifiseringen, og få Sverige, Kina og Ungarn som motstandere.

Størst konsekvenser får det for Sverige, som fikk jackpot da de endte på sjuendeplass i VM. Det ga dem en OL-kvalifiseringsgruppe med Spania, Senegal og Argentina, hvor to av lagene kommer til OL.

Skulle Russland forsvinne, må svenskene i stedet forberede seg på å møte Norge, Kina og Ungarn. Da er det ikke lenger snakk om å lete etter de billigste flybillettene til Tokyo. Da må de prestere for å få OL-billett.

I stedet er det Tyskland som da kan forberede seg på OL-spill. Tyskerne kan altså gå fra ikke å få OL-kvalifisering, til en sikker OL-plass dersom Russland ikke får delta i OL-kvalifiseringen.

Vi må tilbake til EM-gullet i 2016 for å finne sist Norge sto øverst på seierspallen, så nå er det på tide med litt gull og heder igjen. Norge skal klare sin OL-kvalifisering, og da er det lov å drømme om at neste tur til Japan skal gi nok et OL-gull i medaljeskuffen.

Lik på Facebook