"En amerikaner fra Paris" ble den kalt under lanseringen. Det traff ikke mange bilkjøpere hjemme! Foto: Chrysler France

Dette var en ekte drittbil

«En amerikaner fra Paris» ble helbom.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om den første Chrysler 180, som ble lansert som «En amerikaner fra Paris» på bilutstillingen i Paris høsten 1970.

Når jeg tenker tilbake på Chrysler 180, kjenner jeg at denne modellen faktisk i ettertid ser ut som en villet fiasko. Et slags bilmodell-harakiri for store og amerikanske Chrysler, som allerede var på vikende front i Europa.

Bilen ble til etter en masse organisatorisk hopp og sprett og tjo og hei, som endte med at den skulle produseres i Poissy ved Paris for alle markeder. Ingen produksjon i England, som opprinnelig planlagt – alt havnet i Poissy, og mye lykke kom det ikke ut av dette heller.

Kjøpte Chrysler Europa for 1 dollar!

I Frankrike ble den produsert frem til 1977, da den ble videreført som Chrysler-Simca 1609/1610/2,0 L. Etter 1980 ble den produsert ytterligere et par år i Spania med dieselmotor. I Frankrike ble den i 1980 etterfulgt av Talbot Tagora, som om mulig fikk et enda dårligere rykte enn utskjelte Chrysler 180.

Denne var med som utviklingsprosjekt i «pakka» da det franske PSA-konsernet 10. mai 1978 kjøpte Chryslers europeiske organisasjon med fabrikker og det hele for 1 dollar, mens amerikanerne vendte hjem for å slikke sine finansielle sår.

Navigasjon hadde vi ikke hørt om ennå, men et godt kart i sidelomma på førersetet gjorde også nytten. Foto: Chrysler France
Navigasjon hadde vi ikke hørt om ennå, men et godt kart i sidelomma på førersetet gjorde også nytten. Foto: Chrysler France

Detaljforbedringer nødvendig

Men tilbake til 180: Det skal sies at vi ventet i spenning på å få prøvekjøre den første europeisk-bygde Chrysler-modellen – 180, den gangen tidlig på 70-tallet. «En amerikaner fra Paris» hadde absolutt et eksotisk drag over seg, men det skulle snart vise seg at det ikke var noen grunn til overdrevne forventninger.

Selv hadde jeg min første test av bilen på trykk i Morgenposten 3. mars 1971 (for øvrig 28 dager før vi smokingkledte drakk champagne ved rotasjonen da aller siste utgave så dagens lys – avisen for 1. april 1971).

Jeg fastslo i tittelen at bilen var «komfortabel på langtur» - men konstaterte også tørt at «Men detaljforbedringer er nødvendig».

Chrysler 180 var største og dyreste europeiske Chrysler. Foto: Chrysler France
Chrysler 180 var største og dyreste europeiske Chrysler. Foto: Chrysler France

Utstyrt med liggebeslag

Bilen jeg fikk prøvekjøre var flaggskipet, og den største og dyreste modellen i Chryslers europeiske program.

Om den aldri så mye var produsert i Europa, så var det amerikanske preget ikke til å ta feil av, fastslo jeg: «Dører, seter, dashbord, trekk og annet innvendig utstyr bærer et umiskjennelig amerikansk preg. Med andre ord: Komfort har vært nøkkelord for konstruktørene, komfort i lett overdådig utførelse.

Setene var utmerket både foran og bak i 180. Foran med høy rygg og anatomisk utforming som ga en meget god sittestilling, og med nakkeputer (!) på toppen. Forsetene var utstyrt med liggebeslag. Også baksetet var «fasongsydd» med et velplassert armlene i midten.»

Videre kunne jeg melde om grei takhøyde og beinplass, og at det typisk amerikanske dashbordet hadde god polstring på topp, men manglet dette på undersiden.

Fikk du med deg at dette bilmerket forsvant fra Norge?

Elendig askebeger

Litt opp og ned var det med mange ting, som for eksempel at friskluftdysen på førersiden var skikkelig og forseggjort, mens passasjeren «hadde en primitiv plasthistorie å leke med».

På dashbordet hadde Chrysler 180 fire klokkeformede instrumenter som var eksakt like store. En følge av dette var at speedometeret ble for lite og tallene for små til at lesbarheten var tilstrekkelig god.

Siden røyking på denne tiden var «in», også i bil, var vurdering av askebegrenes plassering og kvalitet et viktig innslag! Her sto Chrysler 180 til stryk: «I dashbordets underkant – under varmeapparatkontrollene – henger et stort askebeger med innebygget lighter. Dette hadde den tvilsomme egenskap at det meget lett falt ut hvis man skulle «drepe» en røyk i det. Og det skal man jo av og til i et askebeger.

Ved siden av den formidable irritasjon man følte over dette, er det selvfølgelig også klart at tekstilmattene i dørken neppe har særlig godt av jevnlig «overflatebehandling» med aske og sigarettstumper.»

Her var tydeligvis alt like viktig... Foto: Chrysler France
Her var tydeligvis alt like viktig... Foto: Chrysler France

Trøblete girskift

Bedre sto det ikke til for dem som skulle nyte sin sigg i baksetet: «Dette var bygget inn i konsollens forlengelse, og var på sitt vis ikke spor bedre. Det var tregt og hadde dårlig oppheng. Enten fikk man det ikke ut, eller også satt man plutselig med det i hendene.»

Den franskbygde Chrysleren bød også på spesielle lydopplevelser, for eksempel en kraftig hyling under akselerasjon, spesielt så lenge bilen var kald. Skrangling fra venstre fordør var heller ikke noe sunnhetstegn for en kliss ny bil.

Teknisk var det også litt blandet drops. Bilen hadde noe såpass avansert som skivebremser på alle fire hjul, som ga et godt inntrykk. Girkassen var firetrinns manuell, med et girskift som avgjort var trøblete – spesielt var det brysomt å finne andregir i en fart.

Vil slå seg sammen og bli en av verdens største på bil

Et lite spark på gasspedalen

Mange biler denne gangen hadde som kjent noe som het choke, og som var en nødvendig starthjelp. Med denne kunne man regulere blandingsforholdet mellom luft og bensin. Jo kaldere motoren var, jo mer choke trengtes det.

I Chrysler 180 tok bilen seg selv av denne starthjelpen ved at den hadde automatchoke. Dessverre var den litt «hjernedød», slik at den hang på alt for lenge. Resultatet var at vi selv med varm motor opplevde rusing til 2.500 – 3.000 omdreininger ved stopp i lyskryss, for eksempel. «Dette lot seg vanligvis bringe i orden ved et lite spark på gasspedalen».

Designet var det ikke mange som klaget på. Foto: Chrysler France
Designet var det ikke mange som klaget på. Foto: Chrysler France

Ofte skrens

Man skulle også være en bra spenningssøker for å trives med denne bilen på vinterføre:

«En svært lett hekk med stiv bakaksel gjorde at skrens kom temmelig uprovosert, mens den på dårlige veier hadde en tendens til å steppe og oppføre seg urolig. Skrens var ikke vanskelig å ta inn, men kjøringen blir en smule anstrengende når den kom så ofte som her», konstaterte jeg lakonisk.

Gikk bra

Chrysler 180, slik jeg møtte den, var en stor familiesedan. Bilen var en femseter med god bagasjeplass. Motoren foran og drivhjul bak var fortsatt den klassiske drivlinjen – på godt og vondt.

Lengden var 4,46 m, bredden 1,73 m og høyde 1,43 m. Akselavstand: 2.67 m. Motoren var en rekkefirer på 1,8 liter med 97 hk. Dette holdt til en toppfart på 170 km/t, som var meget anstendig på den tiden, og en akselerasjon 0-100 km/t på ca. 13 sekunder, som også var bra. Forbruket lå på ca. 1,3 l/mil.

Slik ble Chrysler 180 presentert i Morgenposten - i mars 1971.
Slik ble Chrysler 180 presentert i Morgenposten - i mars 1971.

Tapte alle slag...

Men når sluttstreken skal settes, er det ikke til å underslå at Chrysler 180 var og ble det som gjerne kalles «en drittbil». Produsenten bidro selv godt, gjennom å la modellen gå for lut og kaldt vann. Dette var veldig tydelig ved at 180 ikke fikk selv ganske banale utstyrsforbedringer som selv mye billigere modeller fikk.

Engelske Motor skrev da også rundt midten av 1970-tallet om Chrysler 180: «Dette er modellen som tapte alle slag den utkjempet.» Det gjaldt uansett marked...

Stakkars 180, den ble liksom aldri særlig populær noe sted.

Fremtidsbilen bare fiskene fikk se

Se video: Du må ikke være diktator, men det hjelper nok...