Mening

Hvorfor snakker vi ikke mer om lukkede kristne menigheter?

Hvert år ber 500 mennesker om hjelp til å komme seg ut av strenge kristne miljøer i Norge. Halvparten av dem sliter med angst og depresjon. Hvorfor snakker vi så lite om dette?

Årlig deles det ut mer enn seks hundre millioner skattekroner til menigheter og trossamfunn i Norge. Noen av dem vet vi mye om. Andre trives i skyggene.

I tredje episode av dokumentarserien «Norge bak fasaden» forsøker kollega Janne Amble og jeg å komme på innsiden av to av de mest kjente lukkede kristne trossamfunnene. Det har ikke vært en enkel jobb.

Arbeidet med kveldens episode, «I Guds navn», har vært noe av det mest krevende vi har gjort i dokumentarserien. Det er den episoden hvor vi har møtt sterkest motstand fra de vi har hatt et ønske om å rette søkelyset mot.

Se dokumentaren «I Guds navn» på TV 2 i kveld kl 21.40

Spesielt et av trossamfunnene som vi ville se nærmere på, har gjort sitt ytterste for at vi ikke skal fortelle om livet i menigheten. De ville ikke stille til TV intervju og ei heller la oss komme inn bak fasaden.

Sliter med angst og depresjon

Jeg er overrasket over hvor lite vi snakker om lukkede kristne menigheter i offentligheten. Selv om de fleste medlemmene i slike trossamfunn opplever et fint og trygt felleskap, er det noen som sliter. For dem har troen gått på helsa løs.

Opptil fem hundre desperate mennesker kontakter den frivillige organisasjonen Hjelpekilden hvert eneste år. De gir råd til de som har klart å komme seg ut av et kontrollerende religiøst miljø, eller som vurderer det. I hovedsak er dette unge voksne i strenge kristne trossamfunn. De som ikke orker mer negativ sosial kontroll. Ifølge Hjelpekilden sliter halvparten av de som tar kontakt med angst, depresjon og sorg.

Vi møtte flere som har forsøkt å ta livet sitt. Noen hadde kuttet pulsåren flere ganger. Det var «ikke så lett som på film» sa en av dem. Noen står åpent frem i dokumentaren og snakker om dette. Andre forteller om hvordan de sliter psykisk, selv i voksen alder. Spesielt på grunn av streng seksualkontroll i oppveksten. Så streng at en av mennene vi møter slo seg selv hardt i skrittet som 13-åring da tankene gikk i «feil» retning.

Fremmede i eget land

Selv om noen av kildene vi har møtt klarte å komme seg ut, har de det vanskelig. De opplever en livskrise. Først og fremst fordi det ikke er lett å finne sin plass i storsamfunnet. Mange føler seg som fremmede i eget land når de kommer ut av bobla som de er født og oppvokst i. Organisasjonen Hjelpekilden mener det er lettere å integrere flyktninger i det norske samfunnet enn avhoppere fra lukkede kristne menigheter.

De som bryter ut sliter ekstra fordi familiene ofte har brutt all kontakt. De eksisterer ikke lenger for sine nærmeste. Hver dag savner de foreldre, søsken og venner. Alt de hadde av nettverk ble borte fordi de valgte sin egen vei i livet. Derfor er det få av de som stiller opp med ansikt i programmet i kveld som vil ha etternavnet sitt på TV. Av hensyn til familiene deres som fortsatt er aktive i menighetene.

Noe av det vanskeligste for Amble og meg var å få de som fortsatt er aktive i trossamfunnene i tale. De har vært livredde for å snakke. Vi møtte en mann på et hotellrom, og ga ham nyinnkjøpte klær, sånn at han ikke kunne gjenkjennes på TV. Stemmen er dubbet av en skuespiller, og ansiktet er sladdet. Han vet at hvis det lekker ut at han er en av våre kilder, så mister han hele familien sin.

Frykt for konsekevenser

En annen person på innsiden av en annen kristen menighet hadde også mye på hjertet. Dessverre trakk vedkommende seg når episoden var nesten ferdig. Selv om denne personen var fullstendig anonymisert, trodde vedkommende at menigheten hadde funnet ut at TV 2 var i kontakt med hun/han. Etter å ha sett hvor redd personen var, fjernet vi intervjuet fra dokumentaren.

Jeg har vært journalist i en del år. Gjennom årene har det blitt noen kildemøter. Alt fra hardbarka kriminelle til politifolk som har sensitiv informasjon. Men jeg har aldri opplevd makan til frykt for konsekvenser. Det har gjort inntrykk å se hvor sterke krefter som er i sving i enkelte autoritære religiøse miljøer.

Ingen venner utenfor menigheten

I Norge er vi flinke til å diskutere muslimske trossamfunn i det offentlige rom. Det er nødvendig og viktig. Og det bør vi fortsette med. Undertegnede har også lenge hatt et kritisk fokus på ekstreme muslimske miljøer. Men hva med strenge kristne trossamfunn? De som for eksempel nekter barna sine å feire bursdager, jul og 17. mai. Tusenvis av etnisk norske barn får altså ikke lov til å feire nasjonaldagen. Bør vi ikke snakke mer om hvordan det er for de unge å vokse opp i slike menigheter? Trumfer religionsfriheten menneskerettighetene til barn? Mange av de vi møtte følte seg usynlige i oppveksten. De ville at majoritetssamfunnet skulle se dem og bry seg.

I dokumentaren forteller en mann at medlemmene i trossamfunnet ikke får lov til å ha venner utenfor menigheten. Derfor har han ingen. Årsaken er at verden er ond og dessuten blir den styrt av Satan, ifølge menigheten hans. Hva synes våre politikere om dette? Hva hadde skjedd hvis et muslimsk trossamfunn hadde forkynt at det ikke er lov å ha venner utenfor moskeen? Jeg tror ikke det hadde vært like tyst.