Kommentar

Ringen er på en merkelig måte sluttet

Daniel Levy har sparket åtte managere på 16 år i Tottenham. Vil han endelig lykkes med mannen som var førstevalget?

Se West Ham-Tottenham på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo fra 12.45!

Businessmannen Daniel Levy tar affære. Det at mannen som sitter i managerstolen er en legende blant supporterne, at de har trykket ham til sine bryst i en årrekke og at de ønsker ham alt vel både på og utenfor banen får våge seg. Klubbens sportslige prestasjoner har ikke vært gode nok over tid, og hammeren faller. Manageren er ferdig i jobben.

Deretter tar Levy opp telefonen, ringer José Mourinho og spør om han kan tenke seg å gå i dialog rundt det å overta den ledige stillingen i Nord-London. Kalenderen viser november, det nærmer seg jul, og fansen håper på en solid julepresang. Portugiseren er noe av det hotteste fotballverdenen har å by på.

Men Mourinho sier nei. Året er 2003. Den fremadstormende og talentfulle manageren ønsker å bli værende i Porto, der han kun måneder i forveien har vunnet selveste UEFA-cupen med klubben.

Daniel Levy må derfor finne en annen erstatter for legendariske Glenn Hoddle når han skal foreta sin første managerendring etter å ha reelt sett ha overtatt ansvaret for den slags på White Hart Lane. (Han var ikke direkte ansvarlig for George Graham-sparkingen i 2001 til tross for at hans ENIC kjøpte opp klubben like før). Umiddelbart finner Levy ingen, Mourinho var førstevalget, og sportssjef David Pleat overtar derfor ansvaret ut sesongen.

Sist Pleat ledet Tottenham var i 1987, for øvrig det samme året som José Mourinho la sine spillersko på hyllen og det samme året Porto vant serievinnercupen for første gang. Med Pleat som sjef i 86/87-sesongen endte Spurs på 3. plass, deres beste plassering i øverste divisjon siden 2. plassen i 1963, som for øvrig var året José Mourinho ble født. Og bedre har ikke Spurs vært siden, heller.

Se de mest minneverdige Mourinho-øyeblikkene i vinduet øverst!

Sportssjef Pleat guider i 2003/04 Tottenham til 14. plass på tabellen, fjerde runde i FA-cupen og femte runde i ligacupen, hvilket må sies å være en ganske så normal Tottenham-sesong i denne æraen. De hadde sluttplasseringene 14, 11, 10, 12, 9 og 10 de seks sesongene før.

Samtidig leder José Mourinho Porto til stadig større høyder, i det som er hans tredje sesong i klubben om en regner med den første der han overtok ansvaret i januar 2002. Det er tydelig at han har vokst seg for stor for jobben, og allerede før han kroner sitt enorme verk med å ta laget til Champions League-tittelen i mai, er hans navn på alles lepper i England.

Uttalelser i april om at han ønsker seg Liverpool-jobben etter Gerard Houllier, samtidig som han avfeier interesse for Chelsea-jobben (!) med begrunnelsen at det er et usikkert prosjekt basert på Abramovitsj-penger som kan forsvinne om de ikke vinner ting, viser at han allerede den gang er en løs kanon. Men idet Porto-spillerne feirer Champions League-triumfen mot Monaco, som for alvor satte Mourinho på fotballkartet, måneden etter, kaster imidlertid manageren selv medaljen. Han er blitt enig med Abramovitsj og Chelsea allikevel, og sirkuset «The Special One» begynner.

Mye er sagt, skrevet og ment om Mourinho-ansettelsen i uendelige spalter både her hos oss og overalt av andre steder, og det er lite behov for direkte å repetere hans CV, meritter og prestasjoner, både i positiv og negativ forstand. I stedet vil jeg heller bringe til bordet et par elementer til i den stadig tilbakevendende symbiosen mellom Mourinho og Tottenham, klubben de fleste - trolig med rette - sier det var «fullstendig urealistisk» at portugiseren ville overta.

I Mourinhos første sesong i Chelsea sjarmerer han seg inn i de engelske fotballhjertene, vinner serien i overlegen stil og kan feire sin tredje strake ligatittel på personlig plan. Men det mest minneverdige med 2004/05-sesongen er kanskje allikevel portugiserens introduksjon av et helt spesielt uttrykk i det engelske fotballspråket. Og det er etter at nettopp Tottenham har holdt Chelsea til 0-0 på Stamford Bridge i den sjette serierunden, Mourinhos første avgitte poeng i hans nye lekegrind i Vest-London, at de famøse ordene faller i intervjusonen etter kampslutt.

Tottenham kunne like så godt parkert lagbussen foran målet sitt
José Mourinho, 19. september 2004

«Tottenham kunne like så godt parkert lagbussen foran målet sitt. Noen ganger, hvis du er en stor klubb, kommer en veldig liten klubb til din stadion. Tottenham fikk et poeng de ikke burde. Vi ønsket å spille. De gjorde ikke det. Vi ønsket å score. De gjorde ikke det.»

DET FØRSTE MØTET: José Mourinhos Chelsea klarte aldri å score på Tottenham-bussen i september 2004. Foto: Odd Andersen/AFP
DET FØRSTE MØTET: José Mourinhos Chelsea klarte aldri å score på Tottenham-bussen i september 2004. Foto: Odd Andersen/AFP

Standarden er satt. Spurs-fansen har lagt Mourinho for hat. Chelsea-fansen elsker ham. Mourinho er den han er, på godt og vondt, og med suksessen som følger får han også lov til å være det.

For portugiseren lykkes instrumentalt i sin første sesong i England. Til tross for «buss-opplevelsen» mot Spurs vinner de ligaen med tolv poengs margin til Manchester United og leder serien fra den 12. Premier League-runden og ut. Samtidig er det tydelig at Daniel Levy har feilet igjen. Mannen som til slutt endte opp med å takke ja til jobben Mourinho sa nei til, Jacques Santini, trekker seg av personlige grunner etter den (allerede nevnte) 12. serierunden, og hans assistent Martin Jol overtar tauene og leder dem til 9. plass til slutt.

Den påfølgende sesongen vinner Mourinho serien på ny, mens Levys opprinnelige Santini-assistent Jol leverer 5. plass og nesten Champions League-fotball - kun dårlig lasagne stod i veien - i sin første hele sesong i sjefsstolen i Nord-London. I Chelsea er det imidlertid ikke bare Mourinho som styrer showet lenger, og forut for 2006/07-sesongen rapporterer britiske medier at makten hans rundt overgangspolitikken i klubben innskrenkes. Frank Arnesen, som året før ble hentet fra nettopp Tottenham for å fylle rollen som «sporting director», og sjefen sjøl Mourinho går tydeligvis ikke bare godt overens.

I ettertid er det enkelt å peke på Chelseas feide med Tottenham for å sikre seg Arnesen som begynnelsen på slutten av Mourinhos første periode i Vest-London. 2006/07-sesongen - managerprofilens tredje på Stamford Bridge - ender i hvert fall med kun triumfer i de to store engelske cupene, semifinale i Champions League og 2. plass i ligaen.

Martin Jol virker samtidig også som at han har stabilisert Tottenham, og leder dem til sin andre 5. plass på to sesonger. For første gang siden tidlig på 80-tallet har Spurs gjenskapt en topp fem-plassering sesongen derpå. Har Daniel Levy endelig funnet sin mann?

De fleste som har fulgt Premier League-fotball en stund vet selvsagt at svaret på det er et rungende nei, og høsten 2007 blir tung både for Jol og Mourinho. Allerede i sesongens andre måned begynner uroen å bre seg, og undertegnede sitter selv på tribunen både på White Hart Lane og på Stamford Bridge på det som viser seg å bli en skjebnesvanger dag i London midtveis i september.

15. september 2007 taper nemlig Jols Tottenham 1-3 hjemme for Arsenal i Nord-London-derbyet tidlig på lørdagen, og står med det - i sesongen der de endelig skulle skyte seg inn i Champions League - med fattige fire poeng etter seks seriekamper og kun målforskjellen holder dem over nedrykksstreken. Buzzingen på tribunen tilsier at Jol lever farlig, men spesielt nok er det en annen mann som skal bli den første manageren til å miste sin jobb i Premier League. Kun timer senere, et par undergrunnsbytter unna, holder nemlig Blackburn Chelsea til 0-0 på Stamford Bridge. Murringen i retning Mourinho føles langt ifra like entydig fra tribuneplass, men fem dager etter er han allikevel ferdig i jobben.

Da begynner telefonen å ringe på ny. Mourinho har åpenbart ikke fått nytt nummer siden sist, og Levy har ham fremdeles lagret i telefonlisten. Allerede før Jol har fått sparken, blir det som nok en gang er Levys førstevalg til erstatter oppringt. Hele fem ganger skal Mourinho ha fått tilbudet, men i stedet signerer portugiseren på en avtale - mot 100 millioner ekstra i kompensasjon fra Chelsea - som sier at han ikke kan trene et engelsk lag igjen på minst ett år.

Levy får ikke sin mann, men kvitter seg allikevel med Jol en måned etter Mourinhos Chelsea-avskjed og erstatter ham med Sevilla-trener Juande Ramos.

Og mens Tottenham endelig vinner sitt første (og foreløpig siste) trofé under Levys styre - ligacupfinalen mot et Mourinho-løst Chelsea i februar 2008, posisjonerer portugiseren i stedet seg for en tilværelse utenfor Englands grenser. Og to sesonger i Inter er alt han trenger for igjen å være fotballverdenens mest omtalte og ettertraktede manager. Serietittel ganger to og nok en triumf i Champions League gjør at selveste Real Madrid blir neste stoppested sommeren 2010.

Den sommeren sammenfaller med at Tottenham for første gang forbereder seg på Champions League-fotball, for endelig har Levy lyktes. Riktignok ikke med manageransettelsen som sikret trofé i form av Juande Ramos - han forsvant på dagen ett år etter Jol - men med «Happy Harry» Redknapp ved roret har Tottenham endelig spilt seg inn i Europas gjeveste klubbturnering i 2010/11-sesongen.

Der imponerer de også stort og vinner gruppen foran den regjerende mesteren, Mourinho-løse Inter, før de deretter tar seg av AC Milan, med Mourinhos tidligere stjernespiss Zlatan Ibrahimovic i spissen, i åttedelsfinalen. Kvartfinalehinderet heter imidlertid nettopp Real Madrid, og med Mourinho på motsatt trenerbenk sier det fullstendig stopp for Redknapp og hans lag.

Etter dette tar det også noen år før de to igjen krysser spor, og når Levy sommeren 2012 igjen bestemmer seg for å bytte manager, har han nok ikke engang orket å ta seg bryet med å ringe Mourinho. Portugiseren har nemlig nettopp ledet Real Madrid til tittelen i La Liga, og dermed ansetter Levy i stedet André Villas-Boas - Mourinhos tidligere assistent. AVB-suksessen uteblir imidlertid også, og halvannet år er alt han får i sjefsstolen før han erstattes av Tim Sherwood midtveis i 2013/14-sesongen.

Da har også Mourinho returnert til England, og til et Chelsea-lag som han er nære ved å lede til ligatittelen allerede i sin comeback-sesong i landet. Et overraskende hjemmetap mot Sunderland, ledet av Gus Poyet (for øvrig den kun andre spilleren Daniel Levy brukte penger på å hente til Tottenham helt tilbake i 2001), i fjerde siste runde gjør imidlertid at det kun blir med drømmen om suksess på første forsøk på ny for de blå.

Den neste sesongen - 2014/15 - blir derimot en merkesesong både for Mourinho og Tottenham. Chelsea-sjefen gjenvinner tronen i England, nøyaktig ti år etter at han gjorde det for første gang, mens Tottenham under nok et nytt managerstyre viser prov på at de kanskje kan ta steg. Mauricio Pochettino er nemlig hentet inn som ny sjef fra Southampton, og leverer til 5. plass i sin første sesong. Hele 23 poeng skiller opp til Mourinhos Chelsea, men argentineren har i det minste fått supporterne til å tro på ting.

Da ser man også mellom fingrene på at det blir finaletap på første forsøk når Mourinhos Chelsea slår Pochettino og Spurs i ligacupfinalen den samme sesongen. Det er for øvrig i forbindelse med den kampen at Mourinhos famøse «Jeg ville aldri tatt Tottenham-jobben»-kommentar, som i disse dager hjemsøker ham, blir uttalt.

De neste sesongene er så, som de kaller det, historie. Mourinho ryker uklar med Chelsea-styret den påfølgende høsten og må forlate sin jobb 17. desember 2015. Da har Pochettino virkelig fått sving på Tottenham-sakene, og leder dem nesten til det helt store. Når ett etter ett av de presumtivt største lagene faller fra, er hans Tottenham de eneste som holder en noenlunde avstand til overraskelseslaget Leicester på toppen av Premier League.

Drømmen om Spurs-tittel blir imidlertid fjernet av nettopp Chelsea, uten Mourinho men med vikartrener Guus Hiddink på trenerbenken, i mai. Leicester jubler for ligatittel under ledelse av Claudio Ranieri, mannen som fikk sparken av Roman Abramovitsj og ble erstattet med Mourinho tolv år tidligere fordi han ikke hadde det i seg å klare nettopp slike bragder. Samtidig sitter Tottenham-fansen igjen og tenker «hva som kunne vært».

For nærmere har de under Daniel Levy i praksis aldri vært. Selv om Spurs sesongen etter tar ytterligere steg under Pochettino, som nå er blitt en av Premier Leagues hotteste managere, og kaprer klubbhistorisk høye 86 poeng, er Chelsea-laget som Mourinho ble fjernet fra rett og slett for overlegne. Erstatter Antonio Conte tar innersvingen på både dem og Mourinho selv, som er tilbake i manesjen som sjef for Manchester United i en jobb Pochettino, om en skal tro rapportene, også var høyaktuell for.

United-jobben ble imidlertid Mourinhos, og i debutsesongen der alle til slutt snakker om Pochettino vs Conte - må den tidligere Premier League-grossisten nøye seg med titler i ligacupen og Europaligaen og en historisk lav 6. plass i serien. Hans tre fingre i været, som også impliserte at man måtte inkluderte Community Shield når man teller titler, blir mer latterliggjort enn hyllet, og står for mange i dag igjen mer som et bevis på at tittelsankeren er blitt mer enn parodi på seg selv enn et bilde på en moderne fotballmanager.

Da Mourinho så heller ikke lykkes med å hente tittelen tilbake til Old Trafford i sin sesong nummer to, med 81 poeng og 2. plass bak et overlegent Manchester City, starter han 2018/19-sesongen med dårlige kort på hånden. De blir ikke bedre av at han offentlig snakker om manglene i sitt lag, og prosjektet er dømt til å gå i grøften. 18. desember - tre år og en dag etter at han sist fikk sparken i Premier League - er Mourinho nok en gang ferdig i en toppjobb.

Mauricio Pochettino, som nok en gang hadde tatt Tottenham til Champions League sesongen i forveien og som befinner seg 13 poeng foran United-laget Mourinho forlot, blir raskt lansert som det store navnet Old Trafford-klubben vil erstatte ham med. Og selv når Ole Gunnar Solskjær allerede dagen derpå får ansvaret ut sesongen, er de fleste klare på at det store målet som lusker i horisonten fremdeles heter Pochettino.

Les også: Nektet Pochettino å svare om United-jobben (des, 2018)

I stedet gjør Ole Gunnar Solskjær det ingen hadde trodd han skulle. Hans enorme poengfangst i starten av managerkarrieren på Old Trafford, kombinert med Champions League-avansementet mot PSG i mars, gir ham jobben på permanent basis. Og allerede da kan det faktisk også se ut til at det skjer noe med Pochettino og hans lag. Det blir selvsagt utelukkende spekulasjoner, men kan det tenkes at argentineren hadde sett seg ut United-jobben og at noe av piffen gikk ut av ham den dagen nordmannen fikk jobben permanent?

Resultatrekken til Pochettino, som de 4,5 sesongene i forveien hadde vært regnet for å være en av Premier Leagues høyest aktede managere, har i hvert fall vært grusom helt siden det begynte å bli rimelig å forvente at Solskjær ville bli umulig å overse i kampen om den permanente jobben i Manchester.

  • 11 poeng på de siste tolv kampene i 2018/19-sesongen - 16. best i ligaen i perioden
  • 14 poeng på de første tolv kampene i 2019/20-sesongen - 14. best i ligaen i perioden
  • 25 poeng på 24 kamper gir et snitt på 1,04 - noe som tilsvarer en sluttplassering langt ned på nedre halvdel av tabellen.
  • Kun Brighton (24), Southampton (23) og Watford (21) har tatt færre poeng av de lagene som har vært i Premier League både den forrige og denne sesongen

Dette er vel etter alle solemerker også det som til slutt gjorde at perioden til Pochettino i Tottenham var nødt til å nærme seg slutten. Innledningen på denne sesongen i seg selv hadde kanskje gått an å akseptere, men i kombinasjon med den nedadgående trenden så Daniel Levy seg nødt til å ta affære. Champions League-finalen Pochettino ledet Spurs til mot alle odds i vår burde rent emosjonelt være nok til at mannen aldri burde leve farlig i sin jobb, men den iskalde forretningsmannen Daniel Levy valgte allikevel altså å gjøre sin aksjon.

Endelig hadde han også muligheten til å sikre seg mannen han hadde hatt på telefonlisten allerede lenge før smarttelefonene oppstod. Mannen som var hans førstevalg allerede før den jevne engelskmann visste hvem han var. Mannen som i løpet av de 16 årene som hadde gått siden den første kontakten, hadde vokst til å bli en av fotballhistoriens mestvinnende. Ja, han har hatt en falmende stjerne, og ja, han gikk ut av både Chelsea og Manchester United med dårlig ettermæle, men da Levy så muligheten oppstå på ny, ble den kanskje for fristende til å la være å slå til på?

Endelig hadde han bygget et Tottenham som var fristende for Mourinho. Et nytt stadion i ypperste verdensklasse. Et nytt treningsanlegg i samme klasse. En spillertropp som fire sesonger på rad har deltatt i Champions League og befestet sin plass i troppen av Premier League. Tottenham har vokst seg inn i en elite der de største managerne kan se på klubben som attraktive. Spekulasjonene rakk jo såvidt også å sveipe innom store navn som Massimiliano Allegri og Carlo Ancelotti før Mourinhos kandidatur pekte seg ut som det eneste reelle. Tottenham og Levy er blitt store nok for Mourinho.

Daniel Levys manager-endringer:

  • 2003:
    Sparker Glenn Hoddle i september. Ingen umiddelbar erstatter fås på plass
  • 2004:
    Jaques Santini hentes inn fra jobben som Frankrike-sjef etter EM
  • 2004:
    Martin Jol, opprinnelig ansatt som Santini-assistent, erstatter franskmannen i november
  • 2007:
    Juande Ramos erstatter Martin Jol i oktober
  • 2008:
    Harry Redknapp erstatter Martin Jol i oktober
  • 2012:
    André Villas-Boas erstatter Redknapp etter 2011/12-sesongen
  • 2013:
    Tim Sherwood erstatter Villas-Boas i desember
  • 2014:
    Mauricio Pochettino erstatter Sherwood etter sesongen
  • 2019:
    José Mourinho erstatter Pochettino i november

Og så er det selvsagt en kjensgjerning at Mourinho også «endelig» nå hadde blitt «liten nok» for Tottenham og Levy. Den Mourinho’en som vant Champions League-titler med Porto og Inter og sjarmerte Premier League i senk i sine første år i Chelsea, ville aldri gått arbeidsledig og tatt over et Tottenham-lag på 14. plass i Premier League i november. Uansett hvor fristende spillertroppen hadde vært. De tre fingrene er det bare å stikke i jorden med en gang.

Reaksjonene på managerskiftet fra store deler av Spurs-fansen er selvsagt forståelige. «Levy out»-ropene har runget over tid, på grunn av eierens tilsynelatende manglende evne til - eller ønske om - å støtte Pochettino på overgangsmarkedet og en gjengs oppfatning om at han setter klubbens sportslige hensyn i andre rekke. Og når han nå attpåtil velger å kvitte seg med den mest populære Tottenham-manageren siden, ja, kanskje siden selveste Bill Nicholsons dager, er det klart at det blir reaksjoner.

Mourinho har med andre ord en enorm jobb foran seg. Han skal overbevise en supportergruppe som aldri trodde de ville ha ham «på sitt lag» og som fremdeles sliter med å se hvordan de skal klare å omfavne det. Han skal overbevise en spillergruppe som beviselig over tid hadde bygget enorme bånd til sin forrige manager. Han skal overbevise en fotballverden som langt på vei har avskrevet ham. Og han skal overbevise en eier som har jobbet i 16 år og gjennom utallige telefonsamtaler med å skaffe seg ham.

Nå er ringen sluttet. Daniel Levy har fått sin mann. Og så gjenstår det å se om han noen gang kan bli Tottenham-fansens mann. Han har i hvert fall ikke 16 år på å overbevise dem om akkurat det.

PS! Allerede i sin første kamp som Tottenham-sjef venter en helt spesiell motstander for José Mourinho. På motsatt trenerbenk står nemlig Manuel Pellegrini, mannen som måtte se sin store mulighet i Real Madrid forsvinne mellom fingrene på seg etter kun én sesong i sjefsstolen fordi Mourinho ble tilgjengelig og tok jobben hans sommeren 2010.

Kilder: Aftenposten, Telegraph, BBC, Telegraph, The Guardian, These Football Times, The Guardian, The Times

Lik på Facebook